Endelig begynte jeg å få dreisen på sakene og følte faktisk at jeg var i ferd med å bli ganske flink, men i helgen kom sjokkbeskjeden…

 

Jeg burde kanskje skjønt det tidligere. Da jeg så på barnehagebildene av guttungen og så at noe ikke var riktig. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, men det var noe med hodet hans. Han så litt ut som en sjakkbrikke.

Og det kunne vel kanskje gått opp et lys for meg da nakkeragget til lilletuppa vokste seg langt og fyldig som hockeysveisen til Billy Ray Cyrus.

Og hva gjelder mitt eget hår, det har blitt etterlatt til seg selv. Da jeg sist tok en titt i speilet så det ut som en påkjørt kråke. Så da fant jeg frem saksa. Og sluttresultatet ble, om mulig, enda verre. Nå ser jeg vel mest ut som en amerikansk militæroffiser fra 80-tallet.

Men det endelige beviset fikk jeg ikke før Christina i forrige uke hadde en venninne på besøk. Mens de lekte og pratet ute i stua, sto jeg på kjøkkenet og hørte at hun på høflig og diskret vis tilbød seg å ta med saksa ved neste visitt og gi barna en liten klipp.

Og det var først da jeg forsto det. Mitt 4 år lange engasjement som familiens frisør er over 🙁

Jeg kunne blitt sur, jeg kunne blitt fornærmet, men faktum er at jeg skjønner greia. Det er meg. Jeg passer ikke inn i denne jobben, jeg ser det nå. Jeg kan én sveis, og den er ikke spesielt fin. Bare én gang har jeg fått prøve meg på å klippe et annet voksent menneske, og allerede den gang burde jeg skjønt det. Da jeg samlet hestehalen i et fast grep og klipte hele sulamitten i et eneste stort jafs, og etterlot et hode som så ut som noe fra en utstilling for moderne og nytenkende kunst.

Men jeg har kloret meg fast til jobben, men nå er det altså over. Etter 4 år som familiens faste frisør må jeg se meg om etter noe annet. For i helgen kalte Christina inn svigermor til dyst og hun stilte velvillig opp med frisørsaks og teft. Jeg fulgte klippen med argusøyne og var klar for å dømme det hele nord og ned, men ganske raskt måtte jeg motvillig innrømme at det ble fint. Jeg ville aldri fått til noe sånt.

 

 

 

 

Så jeg sier opp. Eller… jeg går med på å gå. Eller… okei da. Jeg har fått sparken. Men én ting skal dere vite: Hvis hakkete bolleklipp med ujevnt kort rundt ørene, småkutt i ørene og pjuskete nakke noensinne skulle bli populært, er det for sent å angre. Da kan dere bare takke dere sjæl. Så det så!

 

/ Mvh, Den forsmådde frisøren

* Følg Klippehjerte på Facebook *