I går fikk jeg det endelige beviset på at lillesnupp ikke lenger bare er en baby, men en utspekulert liten luring.

Vi er på butikken, bare lillesnupp og jeg. Med en handleliste fra mor og godt med tid til å romstere rundt. Hun digger å trippe rundt som en frittgående høne og plukke på alt det spennende de har der. Kjenne på kalde ting og knitre i poser.

I blant går det for langt og da må pappa kjøpe. Såpass synes jeg er røddig. Har ungen først klådd på et eple, legger man det ikke tilbake.

Og det prinsippet er det visst noen som har fått med seg…

For etter at vi er ferdige med frukt og grønt, pleier det å roe seg ned med bonusgjenstander i kurven. Bare pappa og emballasje så langt øyet kan se. Kjedelig for lillesnupp, men fint for pappa som brått får friere tøyler til å handle uten å ende opp med ørten grønne epler med bitemerker.

Men da vi var kommet halvveis gjennom runden, stoppet jeg for å sjekke handlelisten. Tilfeldigvis rett ved kjekshylla. Det gikk ikke ubemerket for lillesnupp, som umiddelbart strenet rett mot kjeksen og ropte “Oj!” mens hun dyttet, ristet og stampet entusiastisk. Men vi skulle ikke ha noe kjeks, så jeg dro henne unna. Men hun labbet rett tilbake, langt over middels fysen på kjeks. Jeg dro henne bort igjen.

Tilbake ved handlevognen innså jeg at vi hadde glemt nøkkelost. Bah! Det er jo nesten tilbake til start igjen, det! Lillesnupp vridde og kastet på seg som en sommerfrisk makrell i grepet til fattern, og blikket var fast rettet mot kjekshylla.

Så jeg slapp henne løs, mens jeg hastet tilbake for å hente osten. Hun kan fint klare seg selv et par sekunder, det er ikke stort hun får utrettet i en hylle full av pappesker uansett. Så jeg feis av gårde, fant osten og vendte tilbake mot kjeksland.

Kan det ha tatt rundt 10 sekunder da? Ikke stort mer i hvert fall, men det var visst nok… For på den tiden hadde det sleipe lille svinet gjort det mest utspekulerte trikset jeg har sett på lenge.

I det jeg nærmet meg henne kom hun gående mot meg. I hånden holdt hun en kjekspakke. Jeg skulle akkurat til å legge den tilbake i hylla, da jeg oppdaget at “noen” hadde gjort dette…

Og akkurat i det jeg så det, snudde hun seg mot meg og tittet på meg med et blikk som sa:

– “Oj, ser her da pappa, denne er visst åpnet. Kan jo ikke legge den tilbake da..?”

Først tenkte jeg at hun ikke var klar over det inntrufne, men da jeg prøvde å ta fra henne kjekspakken, snudde hun seg raskt og løp av sted. Og dette skjedde hver gang jeg nærmet meg henne. Helt til jeg fikk tak i kjeksen. Da ga hun meg dette blikket…

Så da måtte jeg velge: Kjeks eller flyalarm. Selvfølgelig kunne jeg ta kampen, men hun visste og jeg visste at jeg ikke kunne sette den tilbake, det hadde hun allerede sikret seg mot. Og jeg kunne jo ikke ta med en åpnet kjekspakke uten at noen får smake… Like mye som jeg egentlig ønsket å stå på prinsippene, måtte jeg nesten berømme henne for å ta utspekulert til et helt nytt nivå. Jeg innså at slaget var tapt. Kjekspresset ble for stort. Det sleipe lille svinet vant denne runden.

Victory!

Jeg tok motvillig en kjeks ut av pakken, og hun lyste opp og smilte fra øre til øre i det hun løp i vei med en sjokoladekjeks i klypa, vel vitende om at hun hadde fattern trygt snurret rundt lillefingeren 😉

That´s how you know you fcuked up.. 😉

I win!

/ Lillesnupp 1 – Fattern 0

* Følg Kjekshjerte på Facebook *