Vi sitter i bilen, jeg bak rattet, han bak setet. Sitter og knatrer på telefonen til pappa, mens jobben som DJ holder ham travelt opptatt. Som vanlig går det i et middels enerverende potpurri av Marcus & Martinus, og hits fra godt og vel 15 år med MGP junior. La oss bare si: Det er nok å ta av.

Plutselig stopper musikken.

– “Pappa?”

– “Mjaaa?”

– “Hva er sju pluss åtte?”

Rask notis: Plutten er veldig opptatt av tall. Hans nye favorittleke er kalkulator-appen på telefonen min, og der kan han sitte og legge til og trekke fra hele veien til Dakar. Ganske ofte kommer han opp i matteproblemer, men da er det fint for meg å kunne steppe inn som et slags mattegeni og løse selv den tøffeste gåte.

 

Eg tek saka!

 

Så også denne gangen. For jeg skal vel ikke gå så langt som å si at jeg er noe mattegeni, men pluss og minus har jeg ganske god dreisen på. Og den lille gangetabellen. Og i en 3-årings verden gjør det meg til et slags allvitende orakel.

 

– “Hah, enkelt! Det er femten.”

– “JA! Riktig, pappa.”

– “Klart det, pappa kan alt!”

– “Okeeei… Hva er hundre pluss fem?”

– “Hundre og fem.”

– “Hundre pluss to, da?”

– “Hundre og to.”

 

Og akkurat i det jeg svarer på den siste nøtta, kommer jeg plutselig opp et kjempetriks jeg aldri har tenkt på før. Ganske stolt fisker jeg frem min beste lektorstemme og forklarer belærende:

– “Vet du, jeg skal lære deg et triks. Å regne med hundre virker kanskje vanskelig, men du trenger faktisk bare bytte ut pluss med og, så har du svaret! Og det gjelder for ALT der du skal legge til noe med hundre. Hundre pluss to, er hundre og to. Hundre pluss fem, er liiiiik? Hundre og fem. Hundre og ti, hundre og åttito og så videre. Skjønner?”

– “Ehmmm… ja.”

– “Bra!”

Samtalen avsluttes og jeg klapper meg selv på skulderen. Hah! Pappa er smart. Kom opp med sin egen matteregel sånn helt ut av det blå. Flinke mannen. Dette kommer til å gå bra det, Peter. Du er en smart fyr, du kommer til å oppdra fine barn som i mange år kommer til å tro at du er verdens smarteste fyr. Og den illusjonen kan vi leve godt med. I hvert fall en 10-15 år til.

Stolt som en hane og kry som en rev, skrur jeg opp musikken igjen. Med da skjer det…

– “Pappa?”

– “Mjaaa?”

– “Hva er hundre pluss hundre?”

– “Ja, hva var det jeg fortalte deg da? Hundre pluss hundre, er hundre ooog… nei vent nå litt.”

Crap.

 

 

/ Skakke tro man er smartere enn folk 😉

* Følg Mattehjerte på Facebook *