hits

Hei på deg, peach canei

Man skal se mye rart her i livet, men da jeg åpnet døren inn til badet i går kveld, så jeg noe jeg sent kommer til å glemme...

 

Photo of a sick teddy bear with a blue bandage in bed

Men først, la meg ta deg med et par timer tilbake, til ca. kl. 15.30-ish. Plutten er tilbake fra barnehagen og kveldsprogrammet skal akkurat til å begynne, da mor kaster inn håndkledet. Hele dagen har hun gått og hanglet, men nå er det endelig helt slutt på reservetanken. Hun treffer senga med et dunk og blir der. Ikke helt sikker på hva som feiler henne, men noe er det. Samme kan det være, far er etterlatt med to barn uten plan.

For et års tid siden ville dette ført til umiddelbar panikk, men jeg begynner å få dreisen på dette nå. Klarer å sjonglere to små apekatter på strak arm. Det skal sies, jeg er nok ingen verdensmester, for på tampen av dagen så det ut som et bomba horehus her, men samme det, så lenge man kommer seg gjennom dagen.

Til middag serverte jeg et utsøkt herremåltid bestående av nydampet tapirlår på en seng av økologisk råkostsalat og kortreist couscous. Neida. Det ble frossenpizza.

 

Når mor er syk, kan Hellstrøm ta seg en bolle (gammelt jungelord).

 

Til kvelds: Yoghurt. Rett fra begeret. Da jeg etter en lang ettermiddagsøkt bar begge barna opp trappa, vegret jeg meg for å se meg tilbake. Hele glass med saft var blitt sølt, middagsrester lå overalt og teppet i stua var marinert i yoghurt. Men vi hadde kommet oss helskinnet gjennom.

Så la jeg begge ungene etter tur og sovnet selv på tampen av Bukkene Bruse i Badeland. Hater følelsen av å våkne i senga til plutten og tenke "Hva skjedde? Hvor er jeg? Hvor mye er klokka?!", men når kroppen krever en cowboystrekk er det lite man kan gjøre for å stå i mot.

Forvirret og trøtt tasset jeg ned og fant frua liggende i sofaen, fortsatt som et slakt. Jeg så på klokka, den var litt over åtte. Jeg var helt kjørt. Alle planene om å få skrevet et kveldsinnlegg, sende noen mailer og gjøre litt regnskapsgreier, gikk rett i vasken. Her var det bare å gjøre det eneste riktige: Lytt til kroppen. Gå og legg deg.

Jeg lider av en sykdom som kalles "Kronisk lakenskrekk", men akkurat i går innså jeg at et unntak var hjertelig velkommen. Tanken på å treffe puta før klokken ti om kvelden var både besnærende og forlokkende. Tenk så opplagt jeg ville bli! Og for å virkelig toppe marsipankaka, skulle jeg ta meg et glovarmt bad først. Ja! Ingen jobbing, ingen rydding - bare kos. Først en iskald kveldstur med Teo, så et kokende varmt bad og deretter rett i seng. Kose seg med en god bok og sovne før kveldsnytt. Yes, dette blir bra.

Nå vet ikke jeg hva galt jeg har gjort i år, men noe må det være, for akkurat i det jeg hadde bestemt meg for denne planen, våknet karma til live og sa: Åååå nei du!

Og her kommer øyeblikket: Jeg var akkurat kommet tilbake og lukket døren bak meg mens jeg pratet med muttern på telefonen. Huset var stille, ikke uventet. Men så hører jeg fra andreetasje:

- "Peteeeeeeeeeeer!!!!!"

 

Jeg kaster fra meg telefonen og løper opp trappen, med lue, jakke og hansker fortsatt på. Jeg hører lyder fra badet og dytter opp døra. På vei inn sklir jeg i noe og holder på å gå rett i bakken, men finner balansen igjen. Så ser jeg dem...

Det er vanskelig å forklare synet som ventet meg uten å tegne opp veldig grafiske bilder, så la oss bare forsiktig forklare at midt i badekaret med en fortumlet baby på armen, satt Christina. På skulderen hennes, på babyen, i håret, på klærne, på badekaret, på gulvet, på sokkene, på veggene, på... ja, praktisk talt alt: pizzabiter. Og med pizzabiter, mener jeg den typen som allerede har vært innom kroppen... Nok sagt.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at lillesnupp hadde vært på russefest og gått på sin første smell med rusbrus og Peach Canei.

 

Man vomiting in toilet bowlBlærgh!

 

Mens jeg senere sto over badekaret og skylte bort "diverse" fra både laken og klær, slo det meg at det da i hvert fall ble et slags varmt bad, om ikke helt som planlagt. Det er da noe.

Natten fortsatte i samme spor, i tillegg til at 3-åringen pådro seg kennelhoste. Så nå ser jeg frem til en lang og innholdsrik dag med syk kjæreste og syke barn, og pizzabiter i hue og ræva. Ja, denne dagen tror jeg blir fin.. ;-)

 

bear in bed with thermometer and plaster

 

/ God bedring!

* Følg Pizzahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram