hits

Hvordan er det egentlig å ha barn?

Jeg blir ofte spurt om hvordan det egentlig er å være småbarnsforelder.

Er det like fantastisk som jeg fremstiller det på bloggen?

Sannheten er at nei, det er faktisk ikke det.

 

Exhausted man sleeping with head resting on pillow in the living room

Slik som nå i dag.

Jeg ligger rett ut midt på gulvet. Nå orker jeg ikke mer. Ikke i dag. Jeg er utmattet, sur, trøtt og drittlei. Kan ikke denne dagen snart være over? Jeg trenger at de to apekattene snart går og legger seg. Jeg ser på klokka. Minst halvannen time igjen. Hvordan i all verden skal dette gå? Alt jeg trenger er litt tid for meg selv, men barna henger i beina på meg som pirajaer på et ku-kadaver. De spiser meg hel.

Jeg vet at jeg ikke burde si dette, men hadde gulvet kunne slukt meg nå, hadde jeg gladelig smurt meg inn i honning og takket ja. For i dag er jeg tom. Og på sånne dager hadde det vært fint å kunne skru av foreldrerollen, bare for en liten stund. Bare finne den pauseknappen som ikke finnes, og være kun seg selv. Ligge på sofaen uten en tanke i hodet, bare være til. Så vidt.

99 av 100 dager et det bare glede, men i dag er ikke en av dem. I en slags stille resignasjon lukker jeg øynene og kobler ut hjernen. Jeg bare må. Må få skrudd av maskinen og hvilt hjernen, om enn for bare ett sekund.

 

 

Men det går to. Det går tre. Det går opp mot fem.

Og så skjer det noe rart.

Det knirker i gulvet ved siden av meg. Noen setter seg ved hodet mitt. Jeg kjenner en hånd som stryker meg varsomt over håret. Så på fingrene, så langs armen. Så begynner han å synge for meg med en stemme som er spinkel og varm. En nattasang jeg ikke kjenner, med en varsom stemme jeg elsker. Jeg lukker opp øynene og der sitter plutten på gulvet og synger for meg mens han pjusker meg på armen.

Den kjærligheten man føler i en sådan stund lar seg ikke forklare med ord. Og uansett hvor sliten man er, så er det å ha barn så uendelig verdt det. For livet som småbarnsforelder er et konstant, altoppslukende ansvar, men selv om det en sjelden gang kan tynge meg ned, ville jeg aldri vært de to apekattene foruten. Aldri.

Jeg blir ofte spurt om hvordan det egentlig er å være småbarnsforelder. Er det like fantastisk som jeg fremstiller det på bloggen? Sannheten er at nei, det er faktisk ikke det.

Innimellom er det enda bedre.





 

/ Mine to apekatter <3

* Følg Apehjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram