I dag gjorde vi en veldig stor feil som i løpet av et sekund kunne endret alt…
Jul, lørdag, kos og kaos. Pappa skal ut på tur og mamma rydder huset før svigers kommer på besøk. Pappa roter rundt i skapet på leting etter smokingskjorte og sko, mamma haster fra seng til seng og skifter sengetøy. Plutten spretter rundt på gjestesenga og lager spetakkel. Alt står på hode og ting går i et veldig tempo. Og i bare et par sekunder blir alle så opphengt i sine egne saker at ingen tenker på lillesnupp. Eller trappegrinda som står på vidt gap.
For mens jeg har funnet frem alt jeg skal pakke med meg, har jeg løpt opp og ned trappen et par ganger. Den siste gangen glemte jeg å lukke porten bak meg…
Og nå står hun der på øverste avsats og vaier. Alene. Med usikre bein som så vidt har lært seg å gå, og en nysgjerrig smak på livet. Hun har ikke den fjerneste anelse om at hun befinner seg i livsfare.
Det har ikke jeg heller, for jeg står intetanende på soverommet. Jeg har lagt ut klærne på senga og har akkurat plukket opp den krøllete skjorten for å ta den med til strykebrettet, da jeg hører plutten roper:
– “Pappa! Nora prøver å gå ned trappa!”
Jeg kaster alt jeg har i hendene og beinflyr ut i gangen. Og der står hun på det øverste trappetrinnet, klar for å ta det første skrittet. Akkurat lært seg å gå, og på ingen måte klar, men det vet jo ikke hun. Men det vet heldigvis storebror. Han holder henne i et fast grep i skulderen mens han roper på hjelp. Jeg kaster meg inn og river henne til meg.
Enda er jeg i sjokk. Det smerter i hjertet å skrive dette, for jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd. I beste fall hadde hun sluppet unna med et par skrubbsår, i verste fall kunne det gått verre. Så veldig mye verre. Jeg ønsker ikke å spre skremselspropaganda, men jeg synes det er viktig å innrømme denne gedigne og potensielt fatale tabben for å advare andre med små barn i hus.
I disse travle juletider tror jeg det er spesielt viktig å ikke la alle juletanker og julestress ta overhånd, for da skjer slike feil rakt. Én liten glipp er alt som skal til, og i dag gjorde vi en veldig stor feil som i løpet av et sekund kunne endret alt.
Husk at lykke ikke er noe man kan ta for gitt, for på bare brøkdelen av et sekund kan lykke snus til evig ulykke. Alt som skal til er én liten glipp.
/ Skjelven og takknemlig.
* Følg Pappahjerte på Facebook *
