hits

Bedre enn julebonus!

Finnes det virkelig noe bedre enn en saftig julebonus? Japp, for slitne småbarnsforeldre er det én ting som trumfer stort sett alt annet.

 

 

Jeg våkner motvillig opp til lyden av en tromme. Tapp tapp tapp, trom trom trom. Hva søren?

Sakte men sikkert knirker kroppen på plass og jeg ser at tromma er en liten gutt som står og tripper på gulvet. Do. Nå!

Jeg kan absolutt ikke huske at tok en tur ut i sandkassen for å ødsle på med rikelige mengder sand under gluggene før jeg la meg, men øynene mine vitner om at noe sånt må ha skjedd. Det gnager, svir og stikker. Jeg velger å holde øynene lukket, med unntak av en liiiiten glipe på kanskje 5 %, slik at jeg akkurat får manøvrert meg bort til toalettet.

Mens jeg står der og venter, forbanner jeg Netflix og bøker. Hvorfor i helsike gikk jeg ikke bare rett og la meg i går? Hvorfor måtte jeg bli liggende å se på rare naturdokumentarer halve natten før jeg leste nok et kapittel i boka mi? Hvorfor? Og hvordan i all verden skal jeg overleve denne dagen? Jeg er trøtt som en rumpepinne!

 

kaaa....ffeeeee...

 

Jeg gløtter bort på badekaret og fantaserer om å fylle det til ripa med nytraktet kaffe og legge meg nedi for å marinere.

Plutten er klar og står på krakken og vasker hendene. Han virker ikke sånn superkvikk han heller.

Og først da slår det meg: Hvor mye er klokka?!

Jeg har helt glemt å sjekke hvor mye klokken er, men jeg frykter det verste. Det verste er 05.30. Alt før det kan man kalle natt, men fra 05.30-ish kan barn finne på å kalle det morgen og nekte å legge seg igjen. Kanskje ikke så rart, de har jo sovet rundt 10 timer allerede.

Men ikke jeg. Hvor lenge har jeg sovet? Føles som ti minutter. Om ikke øynene mine hadde vært tørre som ørkensand i et tørkeskap, skulle jeg jaggu grått en skvett.

Ingen klokke i sikte, kanskje like greit, jeg får bare akseptere min skjebne. Å fy f... dette blir den verste dagen i manns minne.

Vræææl, hvorfor meg?!

 

Jeg løfter plutten opp på armen, men klarer så vidt å heise ham opp på min knirkete kropp. Jeg hadde riktignok bursdag for en uke siden, men jeg synes så tydelig å huske at jeg ble 34. Ikke 84. Sånn føler jeg meg nå.

Så tasser jeg inn på soverommet for å hente mobilen som ligger til lading. Den lyser grønt mot meg, klar som et egg for en ny dag. Heldige jævel.

Jeg snur den rundt og klikker på knappen. Og der, lysende mot meg som en våryr Jesus på toga-party, ser jeg det magiske tallet.

02.40.

Jeg regelrett kaster plutten på senga, før jeg smetter hodet ut for å hente en ekstradyne. Mens jeg danser meg vei tilbake til ham, føler jeg meg som Maria Von Trapp på en særdeles god dag. Så kryper vi inntil hverandre og han sovner på sekundet. Jeg ligger bare et halvt hakk bak ham i løypa, men før øyelokkene rekker å deise ned og slenge på hengelåsen, rekker jeg å lirke inn et smil så stort at det knirker helt opp i øretrompeten.

For følelsen av å være trøtt som et slakt, men så plutselig få kastet nesten en hel natts søvn rett i fanget, er for en sliten småbarnsfar så absolutt bedre enn noen tenkelig julebonus.

 

 

/ Nattis!

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram