Det finnes mange rare alderdomstegn. Plutselig går man fra rusbrus og stemmeskifte, til å mumse oliven og høre på jazz.
Fra å være ung og lovende, er veien kort til å sitte i godstolen med grått hår i skjegget og synes p3 spiller for mye “dunk dunk”-musikk.
Og jeg har egentlig ikke noe i mot alt det der, men i dag skjedde det noe som var både trist og ganske patetisk…
For etter middag skulle jeg leke rundt i stua med barna mens frua ryddet vekk middagen. Vi fyrte opp musikken og danset fritt mens tonene jallet. Latter, dans og glede flyte rommet! Plutten jublet og spratt rundt som en fjellgeit, mens lillesnuppa klamret seg fast til bordkanten og smilte stort mens hun gjorde rytmisk knebøy i takt med musikken.
Jeg svingte meg i valsen og gjorde mine sedvanlige triks. Du vet, alt man har plukket opp fra John Travolta-filmer, mikset opp med for lengst utdaterte dansemoves, veivende armer, usikre hoftebevegelser og det lille jeg plukket opp da hip hop tok landet med storm en gang tidlig på 90-tallet.
Men så lot jeg meg plutselig rive med og fant ut at jeg skulle prøve å skru det opp enda et hakk med litt improvisert breakdance.
Jeg rullet på hodet, myket opp skuldrene, sparket litt rundt og gjorde meg klar for å eie gulvet.
Få sekunder senere smalt det…
Strekk!
STREKK!
Jeg kastet meg ned på gulvet og brølte “Streeeekk!”, før jeg umiddelbart begynte å jobbe mot en påbegynnende krampe. Tiden var knapp og jeg kastet meg over beinet i et voldsomt tempo, og begynte å dra i det som om jeg prøvde å rive det av.
Barna skjønte selvfølgelig ingenting, men gjorde store øyne. Jeg viftet heltemodig til dem at de bare skulle fortsette alene og ikke tenke på meg. Bare la meg ligge. Som en fallen helt i en krigsfilm. Gå, kjære barn. Gå mot kjøkkenet og aldri snu dere tilbake. Fortell mamma at jeg elsket henne.
Og mens jeg lå der, midt på gulvet som en særs ugrasiøs Demi Moore og husjet vekk barna slik at jeg fikk strekke ut min midtlivskrise i ro og mak, slo det meg:
Dette er utrolig patetisk. Hvis det er dette som er alderdom, er jeg ikke spesielt imponert.
/ Plutselig for gammel for dans :-l
P.S. Det der med jazz var bare løgn forresten. Jeg hater fortsatt jazz. Det er sånn jeg holder meg ung 😉
* Følg Dansehjerte på Facebook *