Hvem er husets herre?

I helgen var jeg ute og tuslet en tur med Teo mens jeg hørte på den nyeste episoden av pappapodcasten FEDRElandet – “Hvem er egentlig husets herre?”

Før de kom så langt som å prate om temaet, begynte jeg å tenke: Hvordan er det egentlig hos oss? Som den mannen jeg er, tenker jeg jo selvfølgelig umiddelbart at JEG er husets ubestridte herre. Jeg tar beslutningene, jeg banker i bordet, jeg går med buksene, jeg bringer hjem baconet, jeg er sjefen!

I´m the baws!

Jeg har alltid tenkt at det er viktig at fattern er husets naturlige autoritet og ubestridte leder, men det tok meg ikke lang tid før jeg måtte sette min egen konklusjon i tvil. For hva vil det si å være husets herre? Er ikke det personen som tar alle de viktigste beslutningene, som drifter huset og er husholdningens ankermann?

I så fall velger jeg å abdisere med det samme og overlate krona til frua. For, i ærlighetens navn, nå som det ikke er farsdag lenger, det er jo hun som er sjefen. Ingen avtaler gjøres, kjøpt utføres eller valg tas uten hennes samtykke, tross alt. Jeg liker å tro at jeg står på toppen, men i realiteten er jeg vel mer som en innflytelsesrik rådgiver. Sjef? Neppe.

Men så tenkte jeg enda mer over det… Hva vil det egentlig si å være husets herre?

Er det personen som betaler regningene eller den som setter dagsordenen? Den som står i sentrum av alt og legger resten av familien for sine føtter. Den som får sine ønsker etterlevet og har resten av husholdningen rundt lillefingeren. Den som sitter med fingeren på knappen og har et helt støtteapparat av folk rundt og under seg. Er ikke det husets herre da?

Dans, lille mann!

I så fall tror jeg også frua får se seg slått og gå ned fra tronen. For når jeg tenker meg om, er vi ikke egentlig begge på jobb for noen andre? Når vi legger opp helgens aktiviteter er det jo ikke vi eller våre behov som står i sentrum. Middagene er ikke tilpasset våre smaksløker og stort sett alt vi gjør går jo ut på å være lakeier for noen andre og tilrettelegge for dem. Det er greit nok at far i huset skal ha kontroll over fjernkontrollen, men like fullt begynner det å bli flere år siden sist jeg bestemte hva vi skulle se på tv…

Og innen jeg var tilbake fra runden med vovsen, var jeg kommet til en konklusjon som både var litt ergerlig og ganske uventet:

Vi har ikke bare én, men to herrer i huset. Og jeg er ingen av dem.