Nei nei nei, også denne dagen som skulle bli så produktiv, glatt og enkel! Grei skuring, ingen vurdering, bare raske, nådeløse valg.
Vel, det var inntil jeg åpent første skapdør og det første som veltet mot meg var dette…
For jeg mener… Hva skal jeg gjøre med denne? Jeg kjøpte dette skipet med stor optimisme og glød for noen år siden, og jeg har lenge sett frem til å kose meg med musikk på øret, te i kopp, ro i sjelen, og montere modellskipet bit for bit. Bygge, male, slurpe, kose.
Problemet er bare… Det kommer ALDRI til å skje. Se bare hvor mange deler det er da!
Men jeg kan jo ikke bare kvitte meg med det? Sånn helt uten videre? Jeg kan jo ikke bare gi opp? Jeg må gå mange runder med kaffe for å ta en beslutning. Pakker det opp og ned, går frem og tilbake, bruker en liten evighet. Det virker så utrolig trivelig å nerde ut med et slikt prosjekt, men jeg vet jo med meg selv at det aldri kommer til å skje. Jeg innser det nå. Jeg er ikke en sånn fyr.
Jeg kommer aldri i verden til å samle verken tid, ro eller tålmodighet til å bygge hele det massive byggesettet. Ikke bare skal det bygges, men det skal også males! Og det skal veves tråder som skal forestille skipets tauverk. Og alt dette skal gjøres etter spesifikke instruksjoner og en plan som inneholder hundrevis av biter, kanskje tusenvis.
Like greit å bare innse det før man starter, mens ryddeånden brenner varmt og glødende:
Jeg er ikke en sånn fyr.
Så sorry HMS Victory – etter flere års venting på øverste hylle, er tiden kommet for at vi går hver vår vei i livet.
Opp i “selg / gi bort”-kassen med deg.
Kast loss, kjære venn.
/ Tøffe tak i kastebransjen – en lang dag venter.
*Følg Horatio Nelson-hjerte på Facebook *
