Du vet den følelsen når du har masse du skulle gjort og altfor lite tid å gjøre det på?
Den følelsen når du er helt avhengig av at alt går på skinner, men så viser det seg at du har satt en ny Alice Cooper til verden?
Når du løper opp og ned til soverommet, bysser og laller, koser og klapper, og ser tiden renne av sted?
Når du kjenner at tennene dine gnisser stresset mot hverandre og kjeven holder på å gå i lås?
Når du lurer på om du bare skal legge det gråtende barnet forsiktig ned på sengen og hoppe ut av vinduet?
Da er det lov å tenke sitt.
Som for eksempel: Jeg tror det holder med to barn, jeg.
/ Natta!
* Følg Sovehjerte på Facebook *
0 kommentarer
