Jasså, så var vi her igjen.
Du er så stor og grønn og spennende, men er du mat? Jeg husker ikke helt. Hva var det du smakte igjen? Hmm… Jeg klarer liksom ikke sette ord på det. Jeg tror jeg må prøve én gang til.
Eller skal jeg gidde. Jeg vet jo hva som kommer til å skje. Mamma eller pappa kommer til å komme løpende. “Æpp æpp æpp” roper de, så drar de meg unna og jeg må finne veien tilbake helt selv. Og det begynner jeg jo egentlig å bli ganske lei av. Seriøst, aner dere hvor døvt og slitsomt det er å krabbe rundt på knærne, kanskje? Og hver gang jeg endelig kommer frem til noe spennende, drar dere meg vekk igjen. Hver eneste gang! Vannskåla til Teo, den svarte tv-boksen, søppeldunken på kjøkkenet og vaskerommet sånn generelt.
Men igjen da.. Nå er jeg jo her og den ser fryktelig fristende ut. Hvis jeg ikke husker helt feil så var det noe de kalte en “plante”, men jeg kan jo ikke være sikker. Det kan jo være mat. Jeg tror det lureste jeg kan gjøre her er å rive av et blad og kaste det i meg fort som juling, så får vi svar på det.
Så skal jeg bort til den kroken borte ved skohylla og teste ut de lange trådene som stikker ut av skoene til pappa. Lisser, var det det de kalte dem? Høres ut som mat for meg. Jeg må teste det ut, bare en liten smak. Og hvis jeg finner noe småstein på veien – perfekt! Jeg får liksom aldri tid til å virkelig smake på dem før noen kommer og ødelegger hele greia, men jeg må bare finne ut én gang for alle: Er det mat?
Ganske ironisk når jeg tenker over det: Vokse opp midt i et overflødighetshorn av lekre fristelser, men med to kjipe foreldre som nekter å la meg spise hva jeg vil. Hell i uhell, er det ikke det man kaller det? Vel vel, jeg kan ikke bare sitte her på rompa, jeg har et helt hus fullt av ting som skal smakes på.
Og først på lista starter vi med deg, du store, grønne, deilige fristelse.
For selv om man har prøvd ørten gang før, vet man jo aldri. Må smake på alt. Det kan jo være mat.
/ Hva puttet du nå da?!
* Følg Smake-på-alt-hjerte på Facebook *