Når mobilen tar overhånd

Jeg er yrkesskadet, jeg vet det, men at det har blitt ille, det var jeg ikke klar over.

For som aktiv blogger blir man litt hjerneskadet med tanke på tilgjengelighet. Man skal være tilgjengelig – alltid. Enten det er Snapchat, Facebook, blogg eller Insta, noe må sjekkes – alltid. I hvert fall føles det sånn. Det er en slags avhengighet som er vanskelig å riste av seg. Som en uvane, som en rus. Men jeg innså ikke hvor ille det var før jeg var ute og trillet med lillesnuppa i går.

En times runde i det fine været, bare oss to. Siden været var så fint og høsten er på sitt vakreste akkurat nå, bestemte jeg meg for å la mobilen ligge. Ikke hjemme selvfølgelig (det får da være måte på), men i vogna. Og der skulle den ligge. Hele turen.

Jeg hadde ikke tenkt at det skulle by på problemer, jeg er en voksen mann, jeg klarer meg da uten telefonen en times tid. Tok meg ikke lang tid å innse: Gud bruttle, jeg er jo helt avhengig! Hvert tiende sekund følte jeg for å fiske frem mobilen, bare for å ta bilde av et tre, sjekke en mail, sjekke kommentarer eller bare.. for å se på den. Få stilnet abstinensene. Noe så trist!

Og det gikk opp for meg: Jeg kunne ikke se et eneste tre uten å tenke hvor godt det ville gjort seg på instagram, kanskje til og med helt uten filter! Og på snap selvfølgelig. Og kanskje lage en collage av trær, skyer og blinkskudd av snuppa og legge det ut på bloggen som et eget innlegg. “Høsttur for to” eller noe i den duren. Med så mye flott natur og bildeskjønne blader føltes det som tortur å ikke skulle knipse i vei.

Men jeg klarte det! Og bare det faktum at jeg ble litt stolt over meg selv som klarte å la mobilen ligge en liten times tid, sier vel sitt om at vi her snakker om et alvorlig tilfelle av langt fremskreden mobilavhengighet.

Tilbake i heimen innså jeg hvor hyggelig det var å se verden gjennom vanlige øyne igjen, ikke gjennom sosiale medier og en mobiltelefon.

Det tok meg tilbake til virkeligheten igjen og jeg tror jeg nøt turen noe sånt som 150 % mer enn jeg pleier. Dessuten koste vi oss mer. Småprat, blikk, pauser for å se på ting, tulleristing i vogna og en liten suss. Bare fordi. Ting man glemmer når man går som en zombie med mobilen limt opp i trynet hele tiden. Trist.

Og en grei påminner om at livet er mer enn bare likes og eksterne bekreftelser. Livet er her og nå.

 

Senere samme kveld prøvde jeg igjen å leve mobilfritt, da jeg skulle ut på tur med hunden. Det var så stjerneklart som jeg aldri har sett det før. Jeg ble gående og måpe av stjernenes prakt. Og før det var gått få minutter spant tankene av sted i retninger de ikke har utforsket på lenge. Og plutselig dukket det opp en interessant tanke:

Universet er for stort for mine små problemer.

Den tanken gjorde natten så ufattelig stor, naken og skummel at jeg umiddelbart fisket frem mobilen og så ferdig en episode av Mobilfotografene 😉 Det får være måte på hvor mye virkelighet man skal ta inn i løpet av en dag. Vi får starte i det små. Små skritt tilbake til virkeligheten.

 

Dette treet så jeg på vei til et møte i går og selv om GPS-en sa at jeg allerede var i tolvte time for å rekke møtet, måtte jeg vrenge bilen over til siden og knipse noen bilder. Som en slags hevn for bildene som gikk tapt på trilleturen dagen før.

Jeg mener, det er viktig å holde avhengigheten på en armlengdes avstand, men når alt kommer til alt er jeg jo en fullblods-blogger, tross alt 😉

 

 

/ God tirsdag, med eller uten mobil 😉

* Følg Mobilhjerte på Facebook *

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg