Jeg står i kassa på en klesbutikk, i armene holder jeg en pysj med biler på, en røff gutteskjorte og en søt jentegenser. Når pappa er på tur må han jo komme hjem med noe, må vite.
Jeg snur meg rundt, plutten er borte. Hvor fasan ble han av? Han sto jo akkurat rett ved siden av meg? Jeg ser meg rundt, sjekker de nærmeste stativene. Nix. Det var da som…
Så hører jeg oppspilt latter, veldig høye bråkelyder og ivrige barnebein som løper. I trappa ikke langt unna ser jeg dem. To lyse bustehoder som ivrige løper opp trappa, før de jublende sklir på rullestolskinnene ned igjen.
Først smiler jeg bare, men så slår det meg: Hvor lang tid tok det dem for å bli venner egentlig? 6 sekunder?
De kan ikke ha rukket å tenke annet enn: “Jeg er barn, han er barn, jeg liker å skli, han liker å skli, vi er venner”.
Noe så forfriskende enkelt! Jeg kjenner at jeg misunner barn deres evne til å ha et åpent og lekent sinn, og bare hive seg ut i leken uten å nøle. Vi voksne har en egen evne til å kjede i hjel enhver potensielt artig situasjon med ørten vurderinger om konsekvenser og utfall, og så rasjonaliserer vi det hele og ender opp med å droppe det.
Sånn tenker ikke barn. Situasjonen binder dem sammen og de trenger ingen ytterligere forklaring. De har en felles interesse, en felles forståelse og vipps er de venner på minuttet og hiver seg ut i leken sammen. Fantastisk 🙂
/ Barn er barn
* Følg Pappahjerte på Facebook *