I går hadde jeg et rart øyeblikk.
I går kveld lå jeg på sengen og scrollet Instagram mens jeg ventet på at nesesprayen skulle feste ferdig i neserota. Da kom jeg over et bilde fra @linejordarundt, profilen til Line fra P3 på hennes reise jorden rundt. Uten penger til verken mat eller overnatting, helt overlatt til andres medmenneskelighet og kjærlighet.
Tenk så spennende!
Jeg ble liggende og se på bildene og tenke hvilken fantastisk reise det må være. Skremmende, spennende og helt rått!
Da ble jeg plutselig litt.. hva heter det? Bah, jeg liker ikke å bruke ordet, men okei da, jeg får vel være såpass ærlig: Misunnelig. Rett og slett.
Tenk å kunne reise jorden rundt alene og bare leve på hva skjebnen kaster etter deg. Fantastisk. Såpass fantastisk at det føles en anselse urettferdig.. Jeg har små barn og hund og hus og regninger. Jeg kan jo ikke legge i vei på et sånt eventyr. Det er urettferdig, jeg vil også reise.
Og med den litt bitre misunnelsen i hodet, gikk jeg til det barnslige grepet å unfollowe Line, skru av telefonen og dra dyna hardt rundt meg.
Grunnet sykdom har jeg de siste par nettene sovet på en madrass på gulvet av rommet hans og det er noe utrolig beroligende over å sovne til lyden av den rolige pusten hans.
Men midt på natten våknet jeg igjen. En lyd. Plutten.
Han var våken og jeg gløttet såvidt på et øye. Han tittet ned på meg. Så lusket han seg ut av sengen, og snek seg bort til meg. Jeg kastet armen og dyna rundt ham, så lå vi der trygt, varmt og godt, og hørte regnet tromme mot taket. Så snudde han seg plutselig rundt, dro dyna mi litt ned og la hodet sitt mot brystet sitt. Så sovnet han.
Mens jeg lå der og så på det lille bustehodet som lå stille og smattet, gikk det plutselig opp for meg. En tanke som varmet så godt i hjertet at han må ha kjent det helt ut i øret:
En vakker dag skal vi også reise jorda rundt. Du, jeg og lillesnupp. Og mamma, hvis hun tør 😉
En vakker dag, men ikke i dag, for i dag kommer det en brannbil til barnehagen, og ingen reise i verden kan bli større enn det. Også skal vi jo sove i telt i hagen en kveld, og lage bananis, og råne rundt i trillebåra full av gress, og leke med blå sand og… Hei, vent nå litt, vi har det ganske fint her hjemme vi. I det vanlige livet jeg er så glad i, men glemmer å savne. Vi trenger ikke reise noe sted, vi har jo hele verden her. For nå.
Men en vakker dag skal vi ut og se verden. Sammen. Med pappa som reiseleder og verdens mest nysgjerrige reisefølge på slep.
Og med den tanken våknet jeg i dag med et smil om munnen 🙂
… og begynte å følge Line igjen 😉
/ God tur, Line! Vi følger på.. En vakker dag.
* Følg Reisehjerte på Facebook *