I går skjedde det noe som for alvor satt mitt nære vennskap til plutten på prøve.
Det var lørdag formiddag og vi hadde ingenting fore. Vi hadde vært en tur på kirkegården og en sveip innom lekeplassen, hva skal vi finne på nå? Jeg vet! Vi skal til svigers om få timer og i morgen kommer mine foreldre på besøk, la oss vaske bilen så kliner vi inn bonuspoeng både øst og vest.
Så da gjorde vi det. Høytrykksspyler, svamper, bøtter og såpe. Og det gikk fint, En stund. Men så …
Jeg hadde vært på baksiden av bilen og var på vei rundt da jeg så det. Han sto og tegnet sirkler på bilen og i hånden holdt han noe svart … Hjertet frøs til is og ramlet rett ned i tykktarmen.
Jeg vet at det pedagogisk korrekte her helt sikkert er å trekke pusten dypt, telle til 10, tenke som så at barn er barn og pytt sann, det er jo bare materielle ting, han vet jo ikke hva han gjør og alt det der …
Men når du står der, tissatrengt, sulten, varm og sliten, med en bil som er så ny at den fortsatt lukter salgstriks og du ser din sønn stå foran den med en stor stein i hånda og et lurt smil om munnen mens han ser ned på fire store hvite sirkler ripet inn i lakken på panseret og sier med en stemme som er både stolt og kry:
– “Se pappa, jeg klussa litt på bilen!”
…
… da har man tanker.
Tanker som ikke nødvendigvis går i retning av sommerfugler og enhjørninger.
For i en sådan stund tror jeg ikke det er teknisk umulig for hjernen å tenke noe annet enn følgende:
Å … fyyyyy … f …
De siste skrittene bort til ham husker jeg nesten ikke. Det eneste jeg klarte å se for meg var bilmekanikeren og det sleske smilet hans som vokste seg større og større til det blokkerte hele synsfeltet.
Men, som ved et himmelens mirakel viste det seg at han faktisk hadde hørt på meg sist vi vasket bilen. Steiner og biler ska ikke(!) leke sammen. For steinen var ikke en stein, men en skitten svampbit og ripene var bare striper av harmløst såpeskum.
Og jeg bare..
Og det var flaks, for i et lite sekund der kjente jeg at jeg hadde fryktelig lyst til å unfriende plutten på facebook.
Ja da, jo da, jeg hadde vel landet på å tenke som så at barn er barn og pytt sann, det er jo bare materielle ting, han vet jo ikke hva han gjør og alt det der, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Det hadde ikke blitt noen rosiner i grøten den kvelden! 😉
/ Værdens bæste bæstevænna
* Følg Panserhjerte på Facebook *