Alle som har sett hvordan små barn reagerer på plaster vet hvor komisk og merkelig det kan være.

For Plutten kan spinne rundt som et småfly, ramle, få småsår, hoppe opp igjen og være like kvikk. Gang på gang på gang.

Helt til han får på seg et plaster… Da blir hele situasjonen snudd på hodet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Medic!!

Umiddelbart mangedobles skadens omfang. Det som egentlig bare var en liten flekk på kneet blir plutselig et spørsmål om amputasjon. Armen slutter å fungere eller han halter så kraftig at han nesten ikke kommer seg fremover. Drar beinet etter seg som om han har fått en pil gjennom kneet.

Det trenger ikke være et sår der en gang. Bare klask på et plaster og se skaden utfolde seg. Jeg liker å kalle det plastereffekten. Som om hjernen hans tenker at han ikke er skadet før han får på seg et plaster.

Det får meg til å tenke på eksperimentet “Pavlovs hunder”.

Kjapt fortalt var dette et eksperiment som gikk ut på at herr Pavlov hadde lagt merke til at hundene hans utskilte spytt hver gang de fikk mat. Eksperimentet gikk ut på at hver gang han skulle mate hundene, ringte han i en bjelle. I løpet av kort tid lærte hundene seg å forbinde lyden av den plingende bjellen med mat som ble servert.

Etter hvert kunne Pavlov bare ringe i bjellen uten å sette frem mat og hundene reagerte med glede, spyttproduksjon og iver.

Han hadde dermed skapt det man kaller en klassisk betinging, for bjellen i seg selv har jo egentlig ingenting med mat å gjøre, men setter man en sammenhengende respons mellom de to (bjelle ringer, mat kommer) så har man plutselig skapt en lært betinget respons mellom bjelle og mat. Morsomt.

Og det fikk meg til å tenke …

Så derfor har jeg nå planer om å sette i gang eksperimentet “Peters barn”. Hver gang plutten blir det minste skadet skal jeg rasle med plasterboksen og plastre ham sammen, før han igjen halter krigsskadet videre. Er jeg konsekvent med dette over tid håper jeg etter hvert på å skape en reaksjon som vil bli noe pluss minus som dette: