hits

Gullkorn og brutal ærlighet

I 3-årsalderen kommer gullkornene som perler på en snor, men ordene er ikke alltid bare søte små morsomheter. Noen ganger er de også brutalt ærlige ...

Lørdag kveld og roen har senket seg over huset. Plutten er ferdig kost, strøket og lagt i senga. På rommet til lillesøster er det visst kvelden allerede.

Stillhet.

Jeg ligger på den store sengen ved siden av den lille sengen til plutten og leser i tussmørket.

Så hører jeg fra hjørnet av rommet:

- Pappa?

- Mjaaa?

- Kan jeg få teppe?

- Selvfølgelig, gutten min.

Jeg legger fra meg boka, åler meg bort til ham, finner frem det myke, ikke altfor varme teppet og brer over ham. Han ligger halvdøsig og ser på meg med trøtte øyne.

Han er så søt der han ligger.

Jeg lener meg inn og kysser ham mykt på pannen, rufser litt i håret og trekker meg tilbake.

Det tar ikke mange sekunder før han kvekker til:

- Hva lukter det?

Jeg sniffer rundt meg. Ingenting. Jeg svarer ikke, kanskje han bare snakker i halvsøvne.

- Pappa?

- Hmm?

- Hva lukter det?

Jeg tenker meg om. Han tar sjeldent feil i slike tilfeller. Men det lukter jo ingenting?! Jeg var jo akkurat borte hos ham også, det luktet ikke noe der.

Kan det være meg da? Næh, jeg lukter ingenting. Eller.. jeg har jo akkurat spist taco da, men det kan umulig være ånden min han tenker på?

- Pappa?

- Mjaaa?

- Hva lukter det?

- Jeg lukter ingenting jeg pluttis, svarer jeg, fullt klar over at det muligens er min sjenerende hvitløksånde han prøver å røyke ut.

Jeg later som ingenting.

Han ligger og tenker seg om noen sekunder, jeg kan høre hvordan nesa hans jobber. Snapper til seg hvert eneste luktmolekyl som henger igjen i luften, smaker på dem og prøver å finne noe gjenkjennelig.

Så kommet det ... Rolig og ettertenksomt, uten et snev av humor i stemmen:

- Pappa?

- Mjaaa?

- Jeg synes det lukter bæsj, jeg.

 

 

/ Natta!!

* Følg Bæsjehjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram