hits

En kontorkropp som gråter

Vi svinger inn på parkeringsplassen.

Det bøtter ned.

Hadde jeg hatt en laks tilgjengelig kunne jeg helt sikkert kastet den ut vinduet og sett den svømme i vei i den regntunge luften.

I det jeg hopper ut av setet og kjenner regnet angripe merker jeg at den sarte kontorkroppen min gråter. Jeg begynner umiddelbart å glede meg til å sitte foran pulten med kaffekoppen, kanskje noen raffe tøfler og være varm, myk og god.

Jeg fisker plutten ut av bilsetet, slenger ham under armen og løper inn i barnehagen.

 



Vel inne rister vi av oss vannet og konkluderer med at vi overlevde turen. Endelig inne, nå er vi trygge.

Ja ja, tenker jeg, da blir det i hvert fall en fin innedag for barna i dag.

Men neeeida, for noen sekunder senere møter jeg en av de ansatte som kan fortelle at i dag gleder de seg til masse lek og moro og plasking i søledammer.

I mitt stille sinn tenker jeg: HÆ? Men det regner jo?!

Jeg titter ut vinduet og ser et par småttiser som allerede er godt i gang med å løpe i søledammene og kose seg glugg ihjel, godt pakket inn i regntøy.

Jeg grøsser.

Så grøsser jeg litt til, i det jeg innser at disse smårollingene faktisk er hakket tøffere enn meg.

Og så slår det meg at barnehagen er såpass flinke til å ikke være så fordømt værredde at de kommer til å lære ham til å bli en hardhaus som beveger seg ute i all slags vær og ikke skyr selv den mørkeste sky. Han kommer til å bli den reneste Lars Monsen og en sånn "Finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær" type fyr.

Han kommer til å dra meg ut selv når det snør kjerringer og hagler elefanter, og jeg er altfor gammel til å bruke den allment aksepterte unnskyldningen "Jeg får ikke lov til å bli våt av mamma"

Og da grøsser jeg litt til.

Det er ikke lett å skulle være tøff pappa med en kontorkropp som gråter ;-)

 

 

/ Regn, regn, gå din vei

*Følg Pinglehjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram