En kontorkropp som gråter

Vi svinger inn på parkeringsplassen.

Det bøtter ned.

Hadde jeg hatt en laks tilgjengelig kunne jeg helt sikkert kastet den ut vinduet og sett den svømme i vei i den regntunge luften.

I det jeg hopper ut av setet og kjenner regnet angripe merker jeg at den sarte kontorkroppen min gråter. Jeg begynner umiddelbart å glede meg til å sitte foran pulten med kaffekoppen, kanskje noen raffe tøfler og være varm, myk og god.

Jeg fisker plutten ut av bilsetet, slenger ham under armen og løper inn i barnehagen.

Vel inne rister vi av oss vannet og konkluderer med at vi overlevde turen. Endelig inne, nå er vi trygge.

Ja ja, tenker jeg, da blir det i hvert fall en fin innedag for barna i dag.

Men neeeida, for noen sekunder senere møter jeg en av de ansatte som kan fortelle at i dag gleder de seg til masse lek og moro og plasking i søledammer.

I mitt stille sinn tenker jeg: HÆ? Men det regner jo?!

Jeg titter ut vinduet og ser et par småttiser som allerede er godt i gang med å løpe i søledammene og kose seg glugg ihjel, godt pakket inn i regntøy.

Jeg grøsser.

Så grøsser jeg litt til, i det jeg innser at disse smårollingene faktisk er hakket tøffere enn meg.

Og så slår det meg at barnehagen er såpass flinke til å ikke være så fordømt værredde at de kommer til å lære ham til å bli en hardhaus som beveger seg ute i all slags vær og ikke skyr selv den mørkeste sky. Han kommer til å bli den reneste Lars Monsen og en sånn “Finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær” type fyr.

Han kommer til å dra meg ut selv når det snør kjerringer og hagler elefanter, og jeg er altfor gammel til å bruke den allment aksepterte unnskyldningen “Jeg får ikke lov til å bli våt av mamma”

Og da grøsser jeg litt til.

Det er ikke lett å skulle være tøff pappa med en kontorkropp som gråter 😉