Kjenn litt på denne følelsen:
Du sitter i bilen en varm sommerdag. Litt for varmt egentlig. Bilen er tettpakket fra gulv til tak og mens du sitter der og småsvetter, titter stresset på klokka og prøver å holde skjemaet, begynner trafikken rundt deg å tetne til. Først litt, så mye, så helt stopp.
Rundt deg står bilene og freser, tettpakket som sild i tønne så langt øyet kan se. Feriekøen er et faktum.
Og DA først har babyen i baksetet fått nok. Hun begynner å grine så mye at lakken på bilen flasser, trommehinnen smeller som en smellbongbong og hvert eneste brøl senker stemningen i bilen med 10 hakk. Og det er langt igjen.
Langt.
I sånne stunder tror jeg faktisk det er helt normalt å tenke: “Nei, jeg bare setter på håndbrekket og går meg en tur jeg. Eller hiver meg i havet, alt ettersom”.
Men det er jo ingen som sier det. Nei da, for hva sier man når man endelig kommer frem? “Jo da, kjempefin tur. Det blir jo litt livlig i baksetet til tider, men det går så fint så”. Eller enda verre: “Barna våre elsker å kjøre bil de.”
Hvorfor kan ikke noen bare for en gangs skyld si det som det er?
Hei, vent nå litt, jeg har jo en blogg, jeg kan jo si det som det er. Og det gjør jeg gladelig! Så, here goes:
Det er helt balle! Man blir sittende og angre på at man dro og forbanner at man ikke bare løy på seg en dobbeltsidig høysnue og ble hjemme.
Jeg tenker gjennom alle tingene jeg har hatt lyst til å gjøre det neste halvåret og setter et eneste stort rødt kryss over hele kalenderen.
For mens jeg satt der langs E6 i går og stampet, slo det meg: Det blir ikke så mange flere slike bilturer i sommer. Om mulig, ingen. For når ingenting funker og man blir sittende å høre på grining og skriking mil etter mil, begynner man å spørre seg selv: Er det egentlig verdt det?
6 timer med dette for å møte Kaptein Sabeltann? Kjøss meg!
Men folk er forskjellig. Mange barn elsker å kjøre bil, andre ikke. For oss var det aldri noe problem med førstemann, men andremann derimot … not so much. Hjelper ikke å stoppe heller, fortsatt like langt til mål. Og da er det ikke så mye man kan gjøre. Eller jo, man kunne jo bare holdt seg hjemme fra start.
Jeg innser at å foreslå noe sånt får meg til å høres ut som verdens kjedeligste person, men den som ikke har sittet et par timer i saktegående kø med et utrøstelig barn i baksetet som skriker så man får tinnitus, hjerteflimmer og stressflass vil aldri forstå.
De andre vil forstå. Så altfor godt.
Og til dere vil jeg si: Nei, det er ikke bare dere som har det sånn. Nei, det er ikke sånn at alle andre får det til. Det er bare sånt man ikke snakker så høyt om.
Så får man velge om man skal trosse barnets hat til bilen og hardnakket stå på sommerens reiseprogram, eller vurdere å kutte det ned til kun det mest nødvendige. Etter helgens strabaser går vi for sistnevnte. Så sorry Herr Sabeltann, vi blir nok ikke fullverdige medlemmer av sekta di før neste sommer. Eller neste etter der igjen.
Det var litt av et tankekors forresten. At det sitter tusener av barnefamilier i Kjuttavika hver sommer som har hatt en helt forferdelig reise, angrer på at de dro og gruer seg til turen hjem igjen. Men det er det jo ingen som vil fortelle deg, kjære kaptein, for samme hvor ille kjøreturen er, så er jo svaret uansett alltid det samme:
– “Gikk kjøreturen fint da? Mye trafikk eller gikk det greit?”
– “Jo da, kjempefin tur. Det blir jo litt livlig i baksetet til tider, men det går så fint så.”
/ God tur!
* Følg Trafikkhjerte på Facebook *