hits

Mobbeinflasjon

Jeg vet at vi er veldig opptatt av at alle skal ha det like bra her til lands og at ingen skal bli mobbet og alt det der, og det har jeg selvfølgelig ingen problemer med, MEN ...

Nå må vi rett og slett roe ned det mobbebegrepet litt altså. I altfor lang tid har det gått en inflasjon i bruken og i disse dager stemples stort sett alt som er en anelse negativt som mobbing.

Det er veldig bra at vi prøver å få bukt med problemet, men noen ganger føles det som en heksejakt som går litt over stokk og stein. Og med følgende kronikk om tv-programmer, konkurranser og mobbing rant begeret endelig over:

Les: Mobbingens nye og sanne mor

For da jeg leste denne kronikken var det nok. Jeg tror dette er bortimot det teiteste jeg har lest på veldig lenge. Og det må det være lov å si, det er ikke mobbing av den grunn. (Artikkelforfatter er sikkert en knakende flott person, men akkurat i denne saken er vi bare veldig uenige. Sånn, da var det sagt).

Hovedtesen her er altså at programmer som Anno, Mesternes Mester og Mitt Dansecrew har som hovedpoeng å finne fram til og stigmatisere TAPERNE (ja, det står skrevet i store bokstaver).

Dette understrekes med at hele prosessen om at noen blir stemt ut, kastet ut av gjengen og isolert fra det gode fellesskap er selve kjennetegnet på effektiv mobbing.

 

 

Hele kronikken faller vel egentlig på sin egen urimelighet, for det går vel ikke seriøst an å mene at hele konseptet bak en konkurranse er å stigmatisere taperne?

Eller er det slik at det er plagsomt mange som går rundt og spør: "Så du femmila på tv i går? Hvem tapte??"

I enhver konkurranse vil det være tapere, det er bare en helt naturlig del av livet det. Hva skulle vi ellers gjort?

Ville jo blitt veldig rart å se en fotballkamp der man ikke teller mål. Etter 90 minutter går begge lag av banen og ingen verken vet eller bryr seg om stillingen. På slutten av sesongen står alle lag oppført med like mange poeng, ingen kamper vunnet, ingen kamper tapt.

Og for å videreføre logikken fra kronikken, betyr dette at bedrifter kaller inn til jobbintervjuer ens ærend for å peke nese og le av alle som ikke når helt opp? Høres ut som en merkelig måte å jobbe på.

Men, vent nå litt ...  jeg tapte en håndballkamp i forrige uke jeg! Betyr det at jeg ble mobbet? Og hva med den jobben jeg ikke fikk her for noen år tilbake, var det trakassering?

Fra spøk til alvor, mobbing skal selvfølgelig tas seriøst, men det kan ikke bli slik at alt stemples som mobbing. Vi kan ikke bli et samfunn som er så redde for å sile ut tapere at vi ikke kan skape vinnere. Vi trenger vinnere like mye som vi trenger tapere.

Det er greit at vi prøver å skape et samfunn som løfter frem alle altså, men et eller annet sted må det være et tak for denne fordummende mobbeinflasjonen. Det er ikke gull alt som glimrer. Det er ikke mobbing alt som skurrer.

Jeg liker heller ikke trenden med at man tilsynelatende slenger ut m-ordet bare for å skape overskrifter. Det vanner ut begrepet og virker mot sin hensikt. Få det gjerne på banen, men for tiden fremstår det nærmest som et trendord og når alt som er negativt stemples som mobbing vil ordet med tiden miste sin kraft. Og det er synd, for vi trenger mobbedebatten, men på de rette premissene.

Å systematisk plage noen over tid, ja det er mobbing. Å si "Beklager, du røk ut av konkurransen, men takk for at du prøvde", nei det er ikke mobbing.

Det er heller ikke denne teksten. Den er bare en neve som hytter i luften i oppgitt frustrasjon.

 

 

/ Ikke all kritikk er mobbing

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram