I hele vinter har det vært grei skuring å legge plutten. Hver kveld, aldri noe problem. Og alt takket være ett uslåelig argument: Det er mørkt ute.
Uansett hvor oppjaget han har vært har vi alltid bare lagt jokeren på bordet og så var den saken avgjort.
– Kom så, pluttis, tid for pysj og tannebisser.
– Masha & Mishka, en til?
– Nix, sorry kompis, skulle gjerne hjulpet deg altså, men se ut vinduet: Det er mørkt ute. Og da er det kvelden vettu, alle de andre barna i barnehagen sover nå.
Og det har fungert som Dan Børge i beste sendetid. Hver eneste kveld, hele vinteren gjennom.
Men så kommer våren og da skjer jo selvfølgelig det uunngåelige, som jeg av en eller annen merkelig grunn ikke hadde klart å forutse. Hvordan jeg har klart å overse at dette kom til å skje er veldig snodig, for det var alltid bare et spørsmål om tid:
– Kom så, pluttis, tid for pysj og tannebisser.
– Masha & Mishka, en til?
– Nix, sorry kompis, skulle gjerne hjulpet deg altså, men nå er det kvelden. Bare se ut vinduet, det er..
– Lyst!
– Nei altså …
– Det er solen! Ikke sove nå.
Og siden jeg ikke har klart å forberede meg på dette, har jeg heller ikke klart å komme opp med noe godt svar på tiltale. Prøv å komme opp med et overbevisende og forståelig svar på stående fot til en 3-åring som ikke vil legge seg, det er ikke så lett serru.
– Men altså… jo jo, det er for så vidt ganske lyst, men det er fortsatt kvelden.
– Ikke kvelden, lyst ute!
– Jo, men du forstår. Det er fordi vi går mot vår og da snur døgnet litt serru. Om vinteren er det mørkt og kaldt, men nå som vi da endelig går mot sommer og varmere …
… og innen jeg har kommet så langt så har han falt ut for lenge siden og spretter triumferende rundt i sofaen som en fjellgeit.
Så hva skal man si?
Til nå har jeg ikke klart å komme opp med annet enn langstrakte forklaringer om tid og rom, forklaringer som er en Knut Jørgen Røed Ødegaard verdig og som naturligvis preller av ham som vann på ei gås kledd i gore-tex.
Eller så har jeg bare gått for den gode gamle klassikeren som slår inn når hjernen kapitulerer:
– Fordi … fordi, sånn er det bare.
Pokker ta deg vår, nå som vi var så gode venner og alt.
/ Vår, fordi sånn er det bare
* Følg Pappahjerte på Facebook *