hits

Årets korteste påskekrim?

Rent hat som drypper, episode 1 av 1

I det dunkle lyset fra den eneste lampen som lyste opp rommet var det bare så vidt han så konturene av ansiktene. Arkene som lå foran ham, fjesene som smilte falskt tilbake.

Alle disse ansiktene han hatet. Han trengte ikke bildene, hver krumming, hver krik, hver kråketå, hver krok - alt var lagret på netthinnen. Og nå var de endelig samlet. Endelig var det hans tid.

 

 

Lynraskt skjøt kniven fart fra opp av sliren, endte i et fast grep og suste gjennom luften i en rask bevegelse før den smalt ned i bordet og ble stående og dirre halv begravd i bordplata. Under seg hadde den lagt 8 ansikter for sin egg. 8 ansikter markert for livet. Et liv som ikke ville vare særlig mye lenger.

Utgangsdøren knirket farvel i det han kastet på seg frakken og forsvant lydløst ut i mørket. I kveld var siste kveld for mange, første kveld for ham. Et nytt liv ville vokse frem fra ruinene av liv lagt i grus.

 

Willy Kaspersen hadde egentlig aldri vært noen einstøing, snarere tvert i mot. Han hadde alltid vært klassens duks, fremgangsrik og respektert. En seiler av rang, en mann å se opp til. Men siden ulykken hadde alt blit snudd på hodet.

Verden hadde vist sin stygge bakside og han hadde falt av den stadige eskalerende kappløpet som er livet. Og når man ligger der ensom og forsmådd og kaver i kjølvannet av et liv som passerer, blir det brått til en kamp om liv og død. Og hat. Rent hat som drypper.

 

 

Uheldigvis for Willy hadde han glemt bilnøklene nede i kjelleren og måtte tilbake for å lete etter dem. I alt for stor fart spurtet han stresset ned trappen, men etter bare to trinn tråkket han på en rebelsk skolisse, viklet den ene foten bak hælen på den andre og tok av som en Twin Otter.

I det lille sekundet han var luftbåren rakk han så vidt å se de første årene av livet passere i revy. Som 17.mai-feiringen i 1989 da han satt ny rekord i pølsespising og dermed endelig fikk den respekten han så lenge hadde higet etter fra resten av gutta i korpset.

Lenger enn det kom aldri revyen, for der trappen svingte av mot høyre, fortsatt Willy rett frem og dundret dermed rett inn i veggen som et fly med motorhavari.

Han rakk ikke en gang å fullføre fankerekken "Fae-" før et gnistrende hvitt lys visket vekk verden og nakken knakk som en ørret i grepet på Lars Monsen.

 

 

The end.

 

/ Jo Nesbø - ta deg en bolle ;-)

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram