Jeg husker da jeg var yngre jeg. Var ikke redd for en pøkk!
Jeg var med i VM i døds, kjørte hardt på snowboard, hoppet i strikk, prøvde wakeboard, hoppet i fallskjerm og raftet i Akerselva. Jeg har også prøvd å kite på fjellvidda én uke etter en kneoperasjon, ruset på ganske tunge medikamenter. Det var en merkelig opplevelse.
Det var tider det, den gangen jeg kastet meg ut i ekstremsport av alskens slag uten å blunke. Nå … ikke så mye. Jeg har ikke lenger det jeg vil definere som et liv verdig å filmes med GoPro. Veldig langt derifra faktisk.
Jeg har tidligere harselert med at man blir litt kjipere av å få barn og det står jeg for. Det mest ekstreme jeg bryner meg på i disse dager er hvor lenge jeg tør å la laksen ligge i panna før jeg snur den (tenk om den blir helt tørr!!) og selvfølgelig hvor lenge etter utløpsdatoen jeg tør å kaste i meg servelat uten å lukte på den først (#yolo).
Livet mitt er med andre ord ganske i manko på dristige utfordringer … MEN, det var inntil i dag!
For tidligere i dag var jeg på treningssenteret og løftet tungt metall som en gorilla og på vei hjem skulle jeg bare raskt innom butikken, da jeg plutselig fikk denne tekstmeldingen fra frua:
Og det fikk meg til å tenke..
For mens jeg sto og ventet på at den gamle mannen bak kyllingmonteret skulle bli ferdig med å maltraktere min nygrillede kylling, slo det meg:
“Jeg lever et trygt og godt liv. Nesten litt kjedelig, så trygt og godt er det. Jeg savner litt adrenalin, jeg trenger adrenalin. Man får det jo ikke mer moro enn man gjør det til selv, så hva om jeg bare sparker opp døra når jeg kommer hjem og brøler av full hals: JAAAAAAALLOOOOO!!! FATTERN ER HJEMME, HVOR ERRU BEJBE?!!”
Mens jeg parkerte bilen utenfor huset tenkte jeg mer over saken. Sugde på det som en karamell og veide for og i mot. Da ble det fort klart.
FOR: Det kan bli moro. For meg.
MOT: Testiklene mine vil garantert bli sparket så hardt opp i lufta at de kun vil bli synlig med røddig stjernekikkert.
For en kvinnes vrede er ikke noe å ta lett på og når vi i tillegg tar med i beregningen at det her er snakk om en utslitt, ammende småbarnsmor som er på 3 timers søvn og sitt siste strå av tålmodighet landet jeg på at det plutselig virket langt mer fristende å gjørmebryte med en sulten grizzlybjørn.
Så … da droppet jeg det.
Men det var nesten da 😉 #nestenyolo
/ Ekstremsport? I morgen, kanskje
* Følg Pappahjerte på Facebook *