Jeg sitter i et hav av klær jeg nok aldri vil klare å ro meg ut av. Det er bukser og gensere og gudene vet hva i alle slags størrelser og varianter.
Det er klær samlet sammen gjennom flere runder i arvekarusellens fascinerende runddans og det synes. Noen av plaggene må være minst 20 år gamle? Det er navn i nakken på folk jeg aldri har hørt om, folk som sikkert er pensjonert innen nå.
Og nå har dagen kommet for å rulle inn på endestasjonen for mange av disse fillene. Skap er tømt, stua er fylt og en stor kopp kaffe er spedd ut med en mengde stå-på-vilje, for nå skal endelig gamle plagg sorteres og prosesseres. Små plagg som skal arves videre skal dit, opplagte kasteplagg skal i den haugen og plagg som fortsatt passer skal i den bunken.
Ganske tidlig i prosessen innser jeg litt av problemet med å brette vekk og kaste gamle klær: Det er skikkelig sårt.
Affeksjonsverdien og minnene som sitter i klærne er så mye større enn jeg hadde trodd. Slik som den gamle pysjen med de fargerike stripene. Den er slitt nå, gudene vet hvor mange barn den har bodd hos før den havnet hos oss, men jeg har så mange fine minner med den. Bilder og historier som gjør meg glad, og nå skal den bare kastes vekk som et gammel bananskall?
Det er rart hvor mange følelser som gjemmer seg mellom fibrene på barneklær som ikke lenger passer. Med en gang man tar på dem våkner minnene til live og man får et nostalgisk tilbakeblikk i plaggets historie. Og det er vel også derfor man noen ganger får arveplagg fra andre som virkelig ikke tåler dagens lys.
Først tenker man: “Hva i all verden tenkte de på? Hvorfor kastet de ikke bare dette gamle rakkelet?”. Så innser man at de ikke hadde hjerte til det. For det er så mye hyggeligere å sende noe videre og tenke at plagget får et nytt hjem fremfor at det skal sendes til de evige jaktmarker.
Heldigvis er det ikke så mye som skal kastes. Noe UFFes og noe går videre til lillesnupps venteskap, men det aller meste pakkes inn i separate poser som igjen pakkes inn i enda større poser og skyfles vekk på loftet. Og så er det bare å vente …
Vente på den dagen noen ringer og spør. Det kan skje i morgen, det kan skje til sommeren, det kan skje om noen år. Men når den dagen kommer skal vi være klare, og stakkars de som ringer. De bør være klar for et helt flyttelass med hvite bodyer, en elefants vekt i lodne ullgensere og et hav av fargerike sokker.
Vi har prøvd å sortere som best vi kan, men like fullt vet jeg at de vil pakke opp klærne, se på et par av plaggene og si: “Hva i all verden tenkte de på?!” Men vit at vi prøvde. Det er bare ikke så lett når det kommer til stykket.
Men det er livsviktig om arvekarusellen skal gå sin gang. Og det må den, ellers kollapser hele systemet. Og da må alle gjøre sin del av jobben.
Heldigvis vet man jo aldri hva man plutselig en dag kan finne på å få i retur og det er også noe av det som gjør arvekarusellen så spennende og fantastisk.
Men det kan være tøft når det står på som verst, for det skjærer godt i pappahjertet å pakke vekk plagg som dette:
Les også: Arvekarusellen – et pyramidespill
* Følg Pappahjerte på Facebook *