hits

Lei av livet i siste liten

Nei, nå får det være nok. Jeg er så utrolig lei av å være en sånn kis som tar alt i siste liten og alltid legger inn minst mulig margin for å rekke ting.

Slik som i dag. I dag er endelig dagen kommet for Trilletreff/Kaffeslaberas hos Cappelen Damm. Ja, du er for øvrig hjertelig velkommen kl. 14.00. Det blir høytlesning fra bok, spørsmålsrunde og mye god stemning. Akersgata 47/49 kl. 14.00, der altså.

MEN dette er også dagen for et veldig veldig spennende møte med en ikke helt ukjent tv-kanal om et prosjekt som inntil videre er en anelse hemmelig, så denne dagen har jeg gledet meg stort til. Jeg hadde lovet meg selv å være ute i god tid i dag, for jeg er så utrolig lei av å være han fyren her:

 

 

Men det gikk jo selvfølgelig ikke det ... Jeg klarte faktisk å luske inn en treningsøkt på morgenkvisten (creds til meg) for å være i tipp topp form og ankomme byen nydusjet og herlig, men det hjelper jo lite når den siste timen før avreise løker seg totalt. Igjen. Som alltid. Jeg innser plutselig at jeg har utsatt aaaltfor mye og må jobbe i trippel tempo bare for å komme i mål.

Å søren, jeg må lage lunsj. Å fillern, jeg må gå tur med bikkja. Så må jeg jo dusje! Og den t-skjorta her må jo strykes! Og hvor er lommeboka mi? Og fasan heller, jeg må ha med lader til mobilen? Og pc-veska da, hvor ligger den?!

Kombinert med at jeg er et notoriske rotehue utgjør dette en kaotisk kombo som sjeldent ender helt godt. Og sånn er det ALLTID!

 

 

Slik som i dag. Måtte råkjøre til togstasjonen, kaste meg ut av bilen for å betale for parkering, laste ned NSB-appen på ny mobil, kjøpe billett, sile potene før avreise (tisse) og kjøpe kaffe på Narvesen. Jeg parkerte bilen, betalte for parkering og løp i vei.

Narvesen ble prioritert. Jeg satt på kaffen til kok, men akkurat i det jeg sto der innså jeg at bankkortet sto igjen i betalingsautomaten ved bilen. På andre siden av toglinja. Og nå ringte bjellene for at toget var på vei. Tid. For. Panikk!

Jeg stormet ut fra Narvesen uten kaffen, løp hele veien bort til bommen, bare for å innse at jeg ikke ville rekke det. Jeg ville verken rekke å hente bankkortet, tisse eller kjøpe kaffe. For første gang i mitt voksne liv ville det rett og slett ikke ordne seg. Og det er jo helt katastrofe for meg som har levd med en gjennomgående "Det ordner seg"-holdning til livet så lenge jeg kan huske.

Så da ble det å sette seg på toget og ringe banken for å sperre kortet. Intet kort, ingen kaffe og tissatrengt som en stut.

 

NSB: "Er det DU som har tissa på setet?", og jeg bare ...

 

På dager som dette innser jeg at det må bli slutt på dette. Jeg kan ikke holde på sånn her lenger, kan ikke leve i siste liten alltid. Skippertaksmetoden har kanskje reddet meg på et par eksamener og deadlines tidligere, men den har også ført til mye unødvendig stress og mange våkenetter med kaffe, pc, harehjerte og stressflass. Og nå er jeg faktisk lei. Kjempelei.

I dag skal jeg seriøst prøve å begynne et nytt og bedre liv. Ja, ikke mer siste liten, nå skal det bli orden i sysakene! For selv nå, akkurat i skrivende stund er det 23 minutter til jeg skal være i et møte og her sitter jeg et godt stykke unna med et uferdig blogginnlegg, en glovarm kaffe og en klokke som tikker urovekkende fort.

 

Neida så.. ordner seg detta... #harehjerte #neglbiting

 

Ironisk nok, akkurat i det jeg kom til denne konklusjonen da jeg satt på toget tidligere, så skjedde det som ikke skulle skje: Det ordnet seg. For takk ved alt som er hellig (Dan Børges hår, stemmen til Sissel Kyrkjebø og smilet til Stian Blipp) for NSB som kunne varte opp både med ledig toalett og en rykende varm og utsøkt kopp kaffe fra kaffeautomaten (kjøpt med familiens matkort...).

Og ikke bare det, men minutter senere ringte en kjempetrivelig dame og sa hun hadde funnet bankkortet mitt og kunne klippe det i to hvis jeg ønsket!

Søren heller, det var jo ikke dette som skulle skje. Det skulle jo ikke ordne seg denne gangen, jeg skulle jo lære meg en lekse. Kortet mitt skulle jo vært halvveis til Øst-Europa allerede, toget skulle kjørt i vei uten meg og jeg skulle sittet gråtkvalt på perrongen med en voksende tisseflekk på buksa.

Men, og jeg vet at du leser dette Christina og jeg vet at du hadde håpet at det ikke skulle ende slik og at jeg dermed kanskje endelig ville innse at det ikke alltid ordner seg, men ... og jeg hater å måtte si dette, men som denne historien er et utmerket eksempel på ...

Det ordner seg ;-)

 

 

/ livets ironi

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram