hits

Dåp eller navnefest?

Dåp eller navnefest, hva velger man egentlig?

Hva velger man egentlig når man er døpt og konfirmert i kirken, men ikke selv er personlig kristen? Det er et litt vanskelig valg det der, for det er så mange faktorer som spiller inn og jeg innser at det er et valg som på en måte setter premissene for barna allerede tidlig i livet.

For enten man velger det ene eller andre så vil det legge føringer for dem videre i livet. På så måte er det egentlig litt dramatisk å skulle ta et valg på deres vegne så tidlig i livet, for jeg har jo på ingen måte noen forutsetning for å svare for hva de vil tro og gjøre senere i livet. Så hva gjør man?

 

Hvor vil du gå, lille venn?

 

Først tenkte jeg at siden jeg selv ikke er personlig kristen, så bør vi gå for navnefest. Men så kom jeg på at jeg selv hadde en ungdomstid med konfirmasjon i kirken, kristenleirer og mer. Og det satt jeg jo kjempestor pris på! Turene til Hemsedal med poker og snowboard, sommerleirene med bading og nattevåk for å fly etter jentene. Det var magiske tider!

På den tiden var jeg kanskje litt mer usikker på min tro, men holdt døren åpen og jeg tenkte over saken. Men etter hvert som jeg ble eldre tenkte jeg mer og mer på hva jeg ble fortalt, hva jeg selv trodde og hva magefølelsen hadde å melde. Til slutt landet jeg på at det var noe som skurret og for meg virket det hele som tullball og derfor forkastet jeg til slutt troen.

Men jeg ønsker at barna skal få ta denne vurderingen selv også, for jeg mener det er en viktig del av deres identitet. Det er et ganske definerende valg og jeg vil ikke legge føringer for dem, så egentlig vil jeg bare ta det valget nå som gir minst føringer for deres vurderinger senere. Og jeg har vurdert det dithen at dåp i kirken fremstår som det valget som vil farge deres beslutning minst.

Det føles i større grad ut som å la begge dører stå åpne fremfor å lukke den ene helt. Høres det logisk ut?

 

- Jeg lover, den var så stor. 7-8 kilo, minst!

 

For selv om jeg er ateist, betyr ikke det at jeg har svaret. Selv om jeg 99 % sikker på at Gud og alt det der bare er oppspinn, må jeg holde døren på gløtt for at jeg tar feil, på samme måte som en religiøs person må legge inn et forbehold om at de også kan ta feil, for så langt kan ingenting bevises 100 %. Og det valget synes jeg mine barn får ta selv.

Om de ønsker å tro på historiene om Jesus så vær så god, jeg kommer vel ikke til å oppfordre dem til det, men jeg skal ikke nekte dem det heller. Men jeg vil gi dem muligheten.

Er det en god vurdering eller bare et feigt valg? Jeg vil jo ikke tvinge dem til å tenke som meg og jeg hadde tross alt mange veldig fine stunder i kristne miljøer tidligere, men så kan jeg ikke lenger stå foran presten å love at vi skal oppdra barnet i en kristen tro.

Men like fullt: I mitt hode er den tradisjonelle dåpen så langt normalen og jeg tenker at jeg heller lar døren stå på gløtt og la valget være deres, så kan de selv velge å lukke den når de kommer til konfirmasjonsalder. Eller senere. Eller ikke i det hele tatt.

 

Dåp eller navnefest, hva velger man egentlig?

 

Hva tenker dere om dette? Er det greit å døpe barna i kirken når man ikke selv er kristen eller burde man da gå for navnefest? Det må være flere enn oss som har bitt negler og fundert over dette.

/ amen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram