– “Ehm, du Peter.. Se på rumpa mi..”
Det er lørdag kveld og selveste Valentines Day. Vi står på badet og pusser tennene da frua snur seg mot meg.
– “Hva med den?”, svarer jeg.
– “Den er veldig flat, er den ikke?”
Kode rød, kode rød! Okei mann, kjøp deg tid. Dette lukter felle lang vei. Her gjelder det å svare riktig, hvis ikke blir det haraball. Jeg tenker kjapt:
– “Flat, hva mener du?”
– “Nei, den er jo ikke akkurat særlig spretten?”
Oh lord, hva skal jeg svare? Hva vil hun at jeg skal svare? Hva sier man? Skal jeg lyve og si at det ser ut som hun trener crossfit flere ganger om dagen? Skal jeg ta en liten spansk en og si at hun har ganske stram rumpe? Eller skal jeg være helt ærlig og si at rumpa ligner litt på Danmark, men at jeg syns den er perfekt som den er? Eller skal jeg gå for en blanding av disse? Tenke tenke.
Dat ass (lastelig antrukket i “uniformen”)
– “Spretten … Det kan jo bety så mangt …”, prøver jeg meg spakt i mangel på noe smartere å si.
– “Men se her da”, avbryter hun. Hun tar tak i rumpeballene sine, løfter dem opp og slipper dem ned:
– “Se her! De disser! Skikkelig lissom.”
Hun har rett. De disser, kan ikke argumentere mot det. Men likevel, her gjelder det å svare smart ellers er det kroken på døra, for dette må jo være en slags test.
– “Jo, men alle rumper disser når man gjør sånn. Tror jeg …”, prøver jeg videre.
– “Tror du det?”, sier hun med fortvilet blikk.
– “Ja, jo, vel..”, svarer jeg forvirret. Jeg er ikke så god på dette spillet, jeg.
– “Det er akkurat som om noe av rumpa mangler..”
– “Mangler?”
– “Du skjønner det, at da jeg gikk på videregående, så sa kompisen min Fredrik at når man når en viss alder, så får man det som kalles “gift rumpe”. Fredrik sa at gifte rumper var veldig flate. Jeg skjønte aldri helt hva det ville si, men nå tror jeg at jeg har fått gift rumpe. Herregud Peter…”
– “Gift rumpe?!”, ler jeg, “det er det dummeste jeg har hørt. Du er jo ikke gift engang!”
Mitt halvhjertede forsøk på humor går ikke inn.
– “Nei, den er superflat..”, fortsetter hun, “Se her da..”
Hun stiller seg i profil og kikker på rumpa si i speilet. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre nå enn å gi henne en tommel opp og late som ingenting. Her kan det plutselig gå av en bombe, jeg bare føler det. Det hjelper i alle fall ikke å si noe.
I et siste desperat forsøk på å tilføre samtalen noe slår jeg armene rundt henne og gir en god klem. En klem er aldri feil. Da hører jeg henne mumle:
– “Jeg tror jeg vet det.. Jeg lurer faktisk på om jeg presset ut deler av rumpa mi da jeg fødte for fire måneder siden. Det forklarer hvorfor den har flyttet på seg! Den sitter ikke der den gjorde før og det mangler noen deler. Rett og slett.”
– “Sååå … det du mener, hvis jeg har forstått deg rett, er at du har fødet istykker rumpa di?”
– “Ja!”, roper hun oppglødd og overrasket, “Der sa du det! Det er rett og slett det som har skjedd. Okei, skal vi legge oss?”
/ Hva skjedde? Hilsen forvirret, men lettet mann
* Følg Pappahjerte på Facebook *
