Det er samme greia hver eneste gang. Jeg ramler over noe artig å ta bilde av og tenker engasjert at jeg endelig har noe som er verdig en snap. Glad og entusiastisk fisker jeg opp mobilen, klar for å snappe i vei.
Mens jeg finner frem mobilen begynner jeg å tenke på om jeg skal legge til noe tekst, hvem jeg skal sende snappen til, om jeg skal tegne på noen artige detaljer eller bare sende den au naturel.
Så er jeg klar, nå skal hverdagen snappes. Dette blinkskuddet fra min hverdag, enten det er en artig person jeg ser på toget, et par nye sko, en fasan på et jorde eller fredagstacoen som står klar. Hva enn det er, nå er øyeblikket her. Nå skal det snappes!
Men så …
Hver eneste gang …
Hva skjer da..?
Er det bare jeg som er gammel eller skjer dette med alle? Uansett … det funker ikke lenger. Jeg orker ikke alltid måtte se det samme sure trynet hver gang jeg prøver å ta bilde av noe trivelig. Jeg orker rett og slett ikke å se mitt eget “fikle-med-mobilen-med-steinansikt”-uttrykk flere ganger. Sorry Snap, det er slutt.
For å gi dette innlegget en litt positiv avslutning og sparke i gang helgen på best mulig måte, legger jeg ved et rykende ferskt bilde av en smilende plutt som gir tommel opp 🙂
/ Men for f…
* Følg Steinansikthjerte på Facebook *
… bare ikke Snapchat 😛