Jeg sitter helt på enden av sofaen, forvist til det borteste hjørnet slik at plutten kan ha 99 % av sofaen for seg selv. Må ha tumleplass, må vite. Så klatrer han opp på sofaryggen. Mer tumleplass.
Så står han der og ruver, rolig som skjæra på tunet. Jeg ser på ham og lar meg selvfølgelig ikke lure av det lure lille smilet. Jeg vet hva som kommer. Han står uskyldig i hjørnet og skuer utover sitt kongerike, en sofa uten hindringer, et gulv fullt av puter. Han står og vurderer forholdene litt, kjenner hvilken retning vinder blåser, måler avstander. Så hopper han.
Han deiser ned i sofaen med et dunk og en trillende latter som smitter. Jeg elsker å se ham kaste seg ut i leken, bekymringsløst som bare et barn kan. Helhjertet og uten en eneste bekymring. Så ser han på meg, smiler stort og gjør det igjen. Og igjen.
Skulle veldig gjerne likt å gjøre det samme, hoppe ut i livet, bekymringsløst som et barn og kjenne at jeg svever.
Men da hadde vel sofaen knekt.
/ God helg!
* Følg Pappahjerte på Facebook *
