hits

Kjære trassalder

07.01.2015 - 18:49 Ingen kommentarer

Nå som plutten nærmer seg sin tredje bursdag har livet gått fra å være forfriskende enkelt til å bli et forvirrende virvar av nye rutiner. Kjære trassalder, hvorfor må du gjøre ting så komplisert?

 

Noen dager.. ;-)

 

- Kan jeg gå ned trappa nå?

- Nei, pappa vente.

- Nei? Okei ... hva med nå da?

- NEI! Vente.

- Nei nei, sorry, ikke rop da. Sukk ... hva med nå da?

- JA! Nå pappa komme.

- Supert, da kommer jeg!

Jeg vet ikke om det er ham eller alderen jeg skal skylde på, men noe er det. Nye rutiner dukker opp hver eneste dag og de virker like tilfeldig som de er blodig alvor. Hvis jeg skal stå og vente på toppen av trappa til han har kommet seg ned så må jeg gjøre det. Ellers faller hele verden sammen.

 

- Prrrim!

 

Så kan man jo selvfølgelig prøve å kjempe imot og si at sånn gjør vi det ikke her i huset, her er det fattern som bestemmer, men det er ofte så veldig lite verdt det. Som den dagen jeg kjørte ned bakken til venstre for huset, isteden for opp bakken til høyre som plutten ville. Raskt oppsummert: Da var den dagen ødelagt.

Jeg trodde bare han ville være muggen i noen få sekunder, men neida. Man skulle trodd jeg hadde kastet favorittbamsen hans på bålet. Hele veien til kjøpesenteret ble en veldig merkelig duett av ABBAs "Super trouper" på radioen og frustrert guttebråk i baksetet. Jeg tenkte det ville gå over, farlig kan det ikke være at jeg kjørte "feil". Joda. Det var helt krise faktisk.

Og den kampen er det vel egentlig ikke noe poeng å ta. Jeg vet at man ikke skal skjemme bort barna altså, men jeg vet også at det ikke lar seg gjøre å forklare en to-åring på en rasjonell måte at veien ned til venstre er akkurat like bra som veien opp til høyre. For det er den ikke. Ikke på noen som helst måte.

Det er i det hele tatt en ganske underholdende og noe frustrerende prosess å knekke disse kodene for nye rutiner. En dag er det plutselig helt feil å servere yoghurtbegeret på kjøkkenbenken og han har nye krav og ønsker. Men det er jo ikke alltid han helt vet hva han vil selv eller har ordene på plass som kreves. Så er man i gang med en skikkelig gjettelek for å finne ut hva som ønskes. Det blir en slags 20-spørsmål-prosess med en bestemt Knut Borge som nekter å gi fra seg et eneste hint.

Slik som her for noen dager siden. Jeg visste at han ville ha mat, men ikke hva. Så da lukket jeg bare opp kjøleskapet, pekte på en og en ting helt til jeg traff blink:

- Skal vi seee.. hva er det vi har for noe godt her inne da.. Hva vil du ha da?

- Den! sa han og pekte inn i kjøleskapet fra avstand.

- Jaha ja, sylte?

- Nei, den.

- Røkelaks?

- Nei, den.

- Seterrømme?

- Nei, den.

- Åååh, du mener yoghurten?

- Nei, den.

- Hva da, den?

- Den der.

- Primen?

- Ja, prim!

- Oookei prim ja. Vil du ha en brødskive med prim?

- Nei, ikke brødskive.

- Nehei nei ... knekkebrød?

- Ja, knekkebrød!

- Supert! Det var ikke så vanskelig. Kom da, så kan du få den på kjøkkenbenken.

- Nei, ikke.

- Men du sa jo ...

- Nei, ikke.

- Åååh, ikke kjøkkenbenken. Spisebordet?

- Nei, ikke.

- Stua?

- Ja! Prim i stua!

Og så løper han smilende i vei inn til stuebordet, klar for å bli servert sin nye rutine. Med prim denne gangen. Neste gang kan det bli røkelaks. Eller sylteagurk. Eller hva som helst annet, gjerne noe vi ikke har i kjøleskapet for å gjøre det ekstra utfordrende.

 

 
I går: Røkelaks i stua. I dag: Peanøttsmør, prim, syltetøy og banan på kjøkkenbenken.

 

Men så er det også ekstra gøy at han faktisk begynner å ta sine egne valg, få sine preferanser og stå for det. Og stå for det, ja det gjør han med brask og bram.

Som sagt så vet jeg ikke om dette er begynnende tegn på trassalder eller bare hans personlighet, men jeg liker å tro det er en god miks av begge. Spennende er det uansett, for jeg vet aldri når jeg tråkker rett ut i et minefelt. Det gir meg også muligheten til å få litt hjernetrim ved å knekke nye koder hver eneste dag.

Og det kommer godt med, for etter snart tre år med barne-tv, Drømmehagen og Lille Jack har hjernen min blitt til gugge og senket intellektet med minst tre-fire hakk. Før leste jeg sofistikerte bøker og var et oppegående menneske, nå ser jeg på Ullared og ler hjertelig av prompehumor. Så i takt med at plutten blir smartere for hver dag, blir jeg bare dummere.

Så takk, kjære trassalder, takk for at du drar meg opp av søla og tvinger meg til å tenke. Selv om jeg frykter at vi nå har kommet til krysningspunktet der plutten nå er smartere enn meg, så hjelper du til med å holde meg på et nivå der jeg i hvert fall slipper å leve i frykt for at jeg en dag låser meg inn på badet og må ha hjelp for å åpne opp døra igjen.

 

/ pappa dum

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere