*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*
Jeg svinger rundt på kjøkkenet med lille Fersken i armene. Fra radioen i hjørnet runger Freddy Kalas’ “Pinne for Landet”, og det er (dessverre) umulig å stå stille. Den lille frøkna er superfornøyd over å være i bevegelse, og det er nesten som om jeg kan kjenne at hun er like glad som meg.
Tankene mine farer med ett tilbake til den glade ungdomstida, da en tur ut på byen en lørdagskveld førte til støle dansemuskler søndag morgen. Dansegulvet med jentegjengen, hvor mange år er det siden sist? Et par svangerskap, minst..
(Bildet er for øvrig fra før jeg traff Peter, før jeg fikk barn. Håper de kledelige hornene ble værende igjen på vorspillet, og at jeg dekket til kløfta før jeg dro ut på byen. Ja, jeg gremmes. Men hey, jeg har hatt kløft en gang. Jeg har hatt kløft!)
Jeg svinser videre på kjøkkenet og beveger meg mot det store speilet i gangen. Vent nå litt. Jeg ser meg selv i helfigur, og smiler anstrengt. De moovsene jeg ser for meg i hodet at jeg utfører, ser utvilsomt ikke bra ut i virkeligheten. Jeg tar noen dansetrinn til, det beste jeg kan, liksom.. Herregud.
Jeg møter mitt eget blikk i speilet, og innser at jeg rødmer, jeg er faktisk like rød som lua til Plutten som henger på en knagg bak meg. Og plutselig smeller en tanke inn, en tanke som tar pusten fra meg. For siden sist jeg var ute på dansegulvet, har jeg fått barn.
To barn.
Noe har skjedd med kroppen.
Ingenting er hva det var.
Jeg danser som en mamma.
