Bak dagens luke ligger min sønn plutten og lusker, rett og slett fordi jeg blir så fryktelig stolt av ham når han setter fattern på plass.
En rar ting egentlig, for aller helst vil jo jeg være den store, kloke pappaen, ref. gårsdagens innlegg, men så kjenner jeg også at jeg blir så stolt av ham når han klarer å finte meg ut.
Slik som i dag tidlig. Han satt på kjøkkenbenken og nøt et måltid av husets fineste frokost (brødblings med brunost). Etter maten kastet han seg over boksen med vitaminløver og krevde sin dose. Den første løven fikk raskt bøte med livet, men da han gikk for én til måtte fattern snappe til seg boksen. Kun én løve om dagen, det er dealen.
Det var han uenig i. Og det skulle hele verden få høre om. Han ropte ut “Nei pappa!” så høyt og tydelig at trommehinnen begynte å riste nervøst som et ospeløv.
Barn er søte, fantastiske skapninger altså, men at de ikke noensinne kan ta hensyn til hvor mye klokka er, ja det er litt irriterende. Rope som en apekatt før pappa får i seg kaffen sin? Makan. Oppgitt og trøtt svarte jeg tilbake:
– Men plutten, hvorfor må du være så sur da? Kan du ikke bare … kan du ikke bare si nei?
Da stoppet han opp i et halvt sekund, tenkte seg om, så på meg og sa:
– Gustav sa nei.
Og ja, det hadde han jo gjort allerede. Kjempehøyt og kjempetydelig faktisk. Pappa dum. Rundspilt igjen.
Men det føles egentlig ganske bra også, for da vet jeg at det skjer ting oppi hodet hans. Han tenker, han utvikler seg, han lærer. Han er en liten smarting han der, tilsynelatende smartere enn meg. Og derfor er han dagens lille kalenderpakke 🙂
… selv om han oftere og oftere får fattern til å føle seg litt sånn:
/ 20 dager igjen til jul
* Følg Pappahjerte på Facebook *
