Nå som plutten snart er tre år kjenner jeg at vi har kommet til et veikryss der det plutselig har blitt veldig vanskelig å forklare ting for ham, for hvordan forklarer man egentlig ting til en 2-3-åring?!
Problemet her er ikke han, men meg! Jeg klarer liksom ikke å treffe på den riktige miksen av hvor lett eller vanskelig jeg skal gjøre informasjonen. Før var det så lett, da var det bare: Sol. Måne. Pappa. Men nå som han begynner å bli eldre har det plutselig blitt litt mer utfordrende.
Ta i dag tidlig for eksempel. Vi sto ute i gangen og kledde på oss for å gå ut. Da alt annet var kledd på, sto bare vottene igjen, men da satt plutten ned foten. Ingen votter, takk. Fremfor å tvinge på ham vottene tenkte jeg at det var bedre å forklare for ham hvorfor votter er bra. Det var da hjernen min begynte å slite litt.
– Du skjønner det plutten, at nå er det så kaldt ute at hvis det hadde regnet nå, så hadde det kommet ned som snø.
Fra blikket hans å bedømme kunne jeg like gjerne akkurat ha gitt en detaljert beskrivelse av strengteorien. Hvordan vann blir til is i krysningspunktet 0 grader ble kanskje litt vel hard kost for en 2-åring.
Problemet er at jeg ikke helt klarer å sette ham på riktig kunnskapsmessige hylle for tiden. Han er så flink til å prate og det er vanskelig å finne riktig balanse et sted mellom å overvurdere hans evner og undergrave hans intellekt. Men jeg ga ikke opp og prøvde meg igjen:
– Men plutten, det er jo minusgrader ute …
Også denne forklaringen ble møtt med samme ansiktsuttrykk. Jeg tenkte at min rasjonelle presisering skulle hjelpe, men det var ikke før på tredje forsøk jeg innså at jeg bare kunne si “Det er kaldt ute. Kjempekaldt!”. Og da var det greit.
Det enkle er ofte det beste i slike situasjoner, litt på samme måte som når man skal bestille noe fra en kelner i syden. Dropp lange passasjer om “Yes my good sir, I would like to order your finest brew, frothy if you may, from tap preferably and with a coster if possible. I do thank you, sir”. Gå heller for: “Beer. Now.” Det funker så mye bedre.
Heldigvis har jeg funnet ut hva problemet skyldes. I takt med at han de siste 3 årene har blitt gradvis smartere, har jeg blitt gradvis dummere. Forskjellen har ikke vært merkbar over natta, men over tid har alle timene med legoklosser, barne-tv og babystemme gjort at han har lært seg nye ting mens hjernen min har blitt til babygrøt.
Og dette er jo bekymringsverdig, for når jeg allerede nå må stoppe opp og tenke meg om to ganger før jeg kan svare ham på helt enkle spørsmål, hva da når han blir eldre? Hva da når han trenger leksehjelp?
Her må noe gjøres ellers kommer han til å komme hjem fra en norsktime en gang og spørre meg om hvem de fire store er, hvorpå jeg etter 30 sekunders betenkningstid vil svare: Dan Børge, Tande P, lille Martin og ostepop.
Så fra nå av er det slutt på fordummende tv og mobilspill på sengekanten. Fra nå av skal jeg bli sånn derre, hva er det de kaller det igjen? Ja, sånn eh … intelektuel.
/ it´s hard to be a pappamann
* Følg Pappahjerte på Facebook *
