* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *
I tida før barn nummer to kom til verden, fikk vi hele tida høre: «Ja dere vet hva de sier! En er som en, og to er som ti!» Dette begynte etter hvert å irritere oss litt, for hva betydde det egentlig?
At den nyankomne vil føles som 9 unger?
At den førstefødte plutselig over natta går over til å føles som 9 unger?
Vil antallet fordeles likt; begge to føles som om de er 5 unger hver?
Eller noe helt annet, at man rett og slett går fra å være to om ett barn til å måtte ta en hver – og at det plutselig føles som å ha ti stykker?
Eller var det bare når man måtte være alene med begge de to barna samtidig at dette gjaldt?
Vi ble aldri kloke på utsagnet som haglet fra alle kanter. Nå har vi imidlertid vært tobarnsforeldre i snart seks uker (ergo er vi jo eksperter) og har kommet fram til et svar. Og faktisk også en genial oppskrift.
For ja. Det er mer å gjøre når man plutselig har to barn i huset. Dobbelt så mye faktisk! Å ta seg av to barn alene vil nok i starten (men forhåpentligvis bare i en overgangsperiode) føles som å ta seg av ti stykker samtidig. Men en ting vi ikke var forberedt på – og som jeg heller syns man bør begynne å si til vordende tobarnsforeldre framfor den gamle utbrukte strofen, er nemlig noe litt annet. Og mye hyggeligere.
Det har seg nemlig sånn at når man blir foreldre for aller første gang, så føles det som mye jobb. Veldig mye jobb. Man har aldri fri. Man vasker klær hele tida, man skifter bleier i ett sett, man mater, koker smokker og flasker, bysser eller triller i søvn, søker opp «bleieutslett» og «døgnrytme» og «kolikk» på google, man prøver å få spist to munnfuller av middagen før babyen begynner å gråte, man gråter kanskje litt selv innimellom, og man prøver å vende seg til sitt nye liv.
Men når man venter barn nummer to, da vet man hva man går til. Det kan være lenge siden forrige babytid, eller det kan være kort tid. Men like fullt husker man plutselig hvordan det var å være konstant trøtt, man er liksom forberedt.
Og det som skjedde her i huset, var både magisk og merkverdig på samme tid. Oppskriften går nemlig ut på at man så fort som mulig lar mor få ansvaret for begge barna en hel dag. Så gjør far i huset det samme. Arbeidsmengden er overraskende stor, og man blir sliten. Dævsliten.
Og ved dagens ende finner man litt av hvert på mobilens kamerarull…
Men alt dette er intet mindre enn en genial investering, for det som deretter skjer er følgende:
Hver gang Papsen nå tar med seg Plutten ut av huset, og jeg plutselig bare har lille Fersken å ta meg av; ja da har jeg fri. Det er jo helt latterlig egentlig, for hun er jo like fullt en baby med like mange behov som storebroren hadde for 2,5 år siden. Og den gangen skal jeg love deg at jeg var totalt utslitt når Peter kom hjem fra jobb klokken 16.30.. Jeg hadde tatt meg av en baby! Helt alene! Hele dagen! Nåde Peter hvis han ikke ga meg litt kred når han kom inn døra..
Nå går det helt fint å sjonglere en baby mens jeg henger opp nyvasket tøy eller lager middag. For jeg vet at det er mye mer slitsomt å skulle passe på to små samtidig.
Det gamle ordtaket “En er som en, to er som ti” ønsker jeg derfor å gjøre litt om på. Jeg syns heller det skal lyde slik:
«En er som en, to er som ti, men da er også én som null»
Dette må være det dårligste ordtaket noensinne.. Men det stemmer i hvert fall for meg, så sånn for sikkerhets skyld tar jeg copyright på det.
/ takk for meg
* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *
