hits

Små kropper, store følelser

Det er så rart å ha barn i barnehagen. Hele dagen mens han er borte sitter jeg og lurer på hvordan han har det. Kanskje ikke hele tiden eller jo, det ligger og murrer bak i hjernen et sted.

Hva driver han med nå? Kanskje han spiser? Lurer på hva han spiser... Mon tro om han har det bra? Tenk om ingen egentlig liker ham? Tenk om han plager andre? Lurer på hva han driver med nå. Sikkert noe plastelina eller kanskje han er ute og plasker i søledammer? Ja, det er sikkert noe sånt. Lurer på hva han driver med nå.

 

 

Noen dager er det selvfølgelig ekstra ille, gjerne når man er litt sliten selv. Da gleder man seg bare til å hente hjem den lille superstjernen og kose ham halvt i hjel. Men hvordan har det egentlig gått i barnehagen? Har han noen venner egentlig eller er han bare en ensom ulv som ikke egentlig trives?

Da er det så fantastisk når man opplever sånt som jeg opplevde i går. I førsteomgang blånektet han på å dra hjem fra barnehagen og var altfor opptatt av å vise frem leker og leke med de andre barna til å bli med pappa hjem. Det er et godt tegn. Men så da, når han endelig gikk med på å bli med hjem så skjedde det noe som fikk hjertet til å smelte ned i sokkene.

 

 

På vei ut døra fikk han en ha-det-kos av en av jentene. Ok, det var ganske trivelig, men ikke noe helt utenom det vanlige. Like før han rakk å få på seg støvlene hørte jeg at en av de andre jentene på avdelingen også ønsket å si ha det til ham. Så jeg sendte ham inn igjen for en siste kos. Og det fikk han, pluss et suss på kinnet!

De er jo så små disse barna, de bærer følelsene på utsiden og er ikke redde for å vise det. Om de er lei seg så gråter de, om de er sure så skriker de og om de er litt glad i hverandre ja så susser de like gjerne på kinnet. Det var så utrolig koselig å se, også så veldig betryggende for en sliten pappa som hadde sittet med en liten knute i magen hele dagen og lurt på hvordan sønnen hadde det i barnehagen. Det var ikke noe Hollywood over det hele, bare et lite suss for å si ha-det og takk for nå. Sånt kan varme et pappahjerte :)

På vei ut døra ble vi stoppet en siste gang av en av de andre gutta på avdelingen som også ville ha ha-det-kos. Og det var minst like rørende, for det er noe med slike åpenhjertige følelser blant gutter. Det er jo ikke ofte man som voksen mann roper ut til en kompis at man vil ha ha-det-kos før han stikker, men for småttisene er det den mest naturlige ting i verden.

Jeg kommer fra en familie av klemmere og har alltid vært en klemmer selv, og slikt som dette varmer selvfølgelig et gammelt klemmehjerte.

En fin avslutning på dagen og en god begynnelse på helgen, alt som skal til er en klem. Og et lite suss på kinnet.

 

Noen som har arvet klemmegenet til far sin, si :)

/ God helg

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram