hits

Barna mine er det viktigste i livet mitt

11.11.2014 - 13:43 2 kommentarer

Som veldig mange andre har jeg fått med meg teksten "Barna dine er ikke det viktigste i livet". Sånt blir det blogginnlegg av.

Jeg liker hvordan teksten går hardt ut rett fra start med å etablere en "sannhet".

- "Barna dine er ikke det viktigste i livet. Det er riktig. Barna dine er IKKE det viktigste i livet ditt". Allerede her burde man vel egentlig slutte å lese, for en tekst som kaster ut slike påstander er selvfølgelig vanskelig å ta seriøst, men likevel blir man jo nysgjerrig.

Les hele saken her: Barna dine er ikke det viktigste i livet


Meg og en fyr som ikke er sånn superviktig for meg... yeah right.

 

For å raskt oppsummere teksten så handler den om at barna ikke skal være det viktigste i livet ditt, men parforholdet du har til barnas mor/far. Men la oss starte. Her kommer et sitat fra teksten:

-Vi bruker så mye tid på å være "perfekte foreldre", at vi ofte glemmer å gi barna våre det de virkelig trenger. Nemlig gode eksempel. Gode eksempel på hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut.

Hvorfor kan man ikke gjøre begge? Jeg kan ikke se hvorfor det skal være noe problem å sette barna i først (eller i "midten av universet" som dere skriver) og i tillegg være et godt eksempel på hvordan et godt forhold skal se ut.

Og for min del så kan et godt forhold gjerne se akkurat slik ut som vårt forhold gjør nå. Vi setter barna først, deretter oss selv. Det betyr ikke dermed at vi ikke har et godt forhold, men vi er begge enige om at barnas beste er det viktigste akkurat nå. Vi tuller ofte med at vi i et par år fremover når vil fungere først og fremst som kolleger og det trives vi godt med.

 

Der har du oss :)

 

Skal vi liksom begynne å sette barna i andre rekke og prioritere oss selv bare fordi en fjasete artikkel presenterer det som en etablert sannhet basert på viktig kildemateriale som helt tilfeldige filmklipp fra 50-tallet? Piss meg i øret.

Før jeg fikk barn var det JEG som var universets midtpunkt. Jeg var den viktigste personen i mitt liv, så kom venner og familie, kolleger, venners venner og deretter røkla (resten av verden). Da jeg ble sammen med Christina hoppet hun foran alle andre og presset de en plass ned på lista, mine egne behov for selvrealisering likeså. Så fikk vi Gustav. Da fikk alle andre rykke enda et hakk ned på listen, Christina likeså.

Hun er selvfølgelig ikke uviktig, men i den klassiske "umulig dilemma"-situasjonen der en mann med pistol tvinger meg til å velge en av dem, så hadde jeg gått for Gustav. Selvfølgelig hadde jeg det. Det samme hadde Christina, det har vi snakket om flere ganger. Hvorfor? Barna våre er det viktigste vi har i livet vårt.


Sånn tror jeg mange har det, så at denne artikkelen legger frem som en etablert sannhet at "sånn er det ikke" kjenner jeg at irriterer meg. Ikke fordi artikkelforfatterne ikke skal få mene hva de vil, men ikke kom her og legg frem en personlig påstand som fakta bare fordi dere har forsket dere frem til dette over en kopp kaffe latté.

 

Aha, så du er også i besittelse av fasit? Strålende!


"Umulig dilemma"-situasjonen prøver man jo å avvriste i teksten med følgende tekst:

Så hva vil det si i praksis å sette sin partner først? La oss understreke at hvis huset brenner eller båten synker er det fortsatt ungene dere redder først, det er ikke det vi mener. Poenget er at familien fungerer best når de to foreldrene samarbeider godt, er lykkelige sammen og prioriterer forholdet sitt høyere enn andre ting.

Når ble dette fasit? Hvem er det som bestemmer dette? Og hvorfor kan man ikke samarbeid og være lykkelige selv om man prioriterer barna høyere? Kjære artikkelforfattere, hva er det dere er så redd for? Jeg skjønner at det kan utvikle seg til trøbbel i gjerdet om man prioriterer fotballkamper på tv og oppssuing av huset foran forholdet, men barna? Kom igjen.

Eller er det en tekst skrevet kun for å provosere til reaksjon, for dermed å skape viral effekt, klikk og potensielt også salg for dette Coaching & Hypnose-opplegget. Ikke umulig. Det er jo viden kjent fra bloggverdenen at folk skriver ting de egentlig ikke mener kun for å få en reaksjon hos folk. Et desperat trekk jeg aldri har hatt særlig sansen for. Det virker mest som at denne teksten er skrevet av barnløse bedrevitere som baserer seg litt for mye på tilfeldige sitater fremfor empirisk forskning, altså et eget familieliv med barn. Men jeg kan ta feil, jeg later ikke som jeg har fasit, jeg bare fabulerer.

Litt rask research avslører også at artikkelen er skrevet av to hundetrenere, hvilket gjør alt så mye lettere å forstå. Jeg skjønner at en slags adjektiv-lek der man bytter ut ordet "barn" med "hund" kan utgjøre en morsom selskapslek, men det blir ikke automatisk en god artikkel av det, dessverre.

Jeg skjønner ikke heller helt hva man er redd for her. Det virker som at man må ta et valg mellom barn eller forhold, som om de to ikke lar seg kombinere. Enten er man en god forelder eller en god partner, man kan selvfølgelig ikke gjøre begge. Kanskje er det bare jeg som er født med en simultankapasitet av en helt annen verden, men jeg synes ikke det har vært spesielt brysomt å kombinere de to så langt.

I saken presenteres også en rekke spørsmål som skal avdekke om man har gått i "fella" med å sette barna sine for høyt. Her er ett av dem:

"Ser barna dine med jevne mellomrom at foreldrene kysser og klemmer hverandre, og ikke bare er foreldre, men også kjærester?"

Det er mulig jeg misforstår her, men jeg var ikke klar over at jeg måtte velge bort å kysse min kjære hvis jeg setter barna på øverste hylle. Virker rart at man ikke kan være både gode foreldre og kjærester på likt. Som de sier: That´s news to me.

 

Who knew?

 

Her kommer nok et sitat:

"Et sterkt forhold mellom foreldrene er den største tryggheten barna dine kan få. Og du setter et eksempel som de selv kan følge som voksne (du vil vel at dine barn finner en partner som setter dem først, og som de vil være lykkelig sammen med, gjør du ikke?)"

Jeg liker hvordan de spiller opp et slags skyldspørsmål her og legger til rette for at man skal betvile egne valg. Svaret på dette er for min del for øvrig nei. Jeg håper mine barn finner seg en partner som setter dem først, at de er lykkelige sammen og at hvis de en vakker dag får barn, vil sette barna først hvis de føler for det. Hva enn de må for å få sitt forhold til å funke og være lykkelige sammen. Jeg vil i hvert fall ikke at de skal gå inn på nettet og lese en fjasete artikkel skrevet av bedrevitere som forteller dem at deres valg er feil.

Så kommer et sitat som til en viss grad gir mening, men også ikke:

"Hvis du setter barna høyere enn din partner, gjør du på ingen måte barna dine noen tjeneste. Det er ikke dine barns oppgave å gi deg kjærlighet og trygghet. Deres oppgave er bare å være barn."

Det handler ikke om et valg, det handler ikke om å gjøre barna en tjeneste, det handler om ektefølt kjærlighet og den lar ikke legge bånd på seg, selv med en stor dose "forstå-seg-på"-isme. Christina og jeg har i løpet av perioden vi har vært småbarnsforeldre blitt enige om at vi setter vårt forhold litt i andre rekke en periode for å fokusere på barna. Ikke fordi vi har det dårlig sammen, snarere tvert i mot.



Vi har det såpass godt sammen at vi kan la vårt forhold komme litt i andre rekke, fremfor å stresse med alt vi to skal gjøre sammen. Vi er ikke først og fremst kjærester et par år nå, vi er foreldre. Det betyr færre turer på Spa, storbyferier og romantiske dater, og mer grøt, gulpekluter og barne-tv. Og det er helt greit, for det er akkurat sånn vi vil ha det.

Og den retten synes jeg vi skal få lov til å ta oss uten å få tredd nedover ørene en liksom-etablert sannhet om at det er feil. Vi så faktisk en episode av Side om Side på TV her i helgen som faktisk dekket dette på en artig måte. Barna våre er vårt "felles prosjekt" som holder oss sammen. Det er jobben vår og vår felles glede/hobby. Og det funker for oss.


Barna? Nei, de har vi ikke sett"


Så kan dere få lov til å prioritere salsakurs med kjæresten, men det hadde ikke blitt riktig for oss. Jeg tror vi heller velger å prioritere slik vi føler det i hjertet og ikke slik dere forteller oss, basert på et flimklipp fra 50-tallet, tilfeldige påstander og "etablerte sannheter" dere bare drar opp av hatten. Vi setter barna høyest, oss selv på en god andreplass og klarer å gjøre begge disse tingene samtidig. Kysse gjør vi også. At det går an.

Men igjen, det kan jo være at dette funker bedre når man faktisk snakker om barn og ikke egentlig har skrevet om en artikkel ment for hundehold. Jeg tror faktisk jeg skal lese saken om igjen og bytte ut ordet "barn" med hest, katt eller gaupe. Kanskje den blir bedre da.

/ Voff!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

2 kommentarer

Harald

19.09.2017 kl.02:04

Hvorfor tror du det er så mange skilsmisser ??

Vi har 4 "voksne" " barn " som har egne barn. 3 av barna bor hjemme. "Dine,mine våre barn". Vi har knapt nok tid til de barna om bor hjemme. Alle avtaler jeg har med min kone blir avlyst av henne til fordel for de eldste barna. Kvalitetstid i ekteskapet finnes ikke. Alt dreier seg om barna. Og sånn har det vært i mange år. Forholdet bli ikke prioritert. Så nå er det på grensen til skilsmisse. Er det bra eller positivet for barna ??? Det er tross alt mor og far som skal oppdra barna i lag. Og hvis mor og far ikke har det godt .... kem går det utover da ? Jeg mener hvis mor og far har gode relasjoner så har de også mere energi til barna sine, og det vil positive ringvirkninger for alle som er rund et lykkelig ektepar.

Unnsett..... alt trenger vedlikehold ....

selv bil din, eller huset ditt. Kunne ha nevnt i fleng. Hjelpr ikke å si at vi tar det igjen om 5 eller 10 år. Da kan det være for sent. Og hvem vil det gå utover da???

Kjempe bra at dere har det godt. Står respekt av det.

Men jeg mener fortsatt at ekteparet bør sette av tid til hverandre som også vil bidra til og holde familien sammen.

Vi ønsker jo selvfølgelig at barn våre skal ha det godt i sine ekteskap. Og da mener jeg at vi bør gå foran som gode eksempler. 😊

Mvh Harald

Pappahjerte

19.09.2017 kl.11:11

Absolutt ikke uenig med deg her, Harald. Teksten ble skrevet i 2014 og ting har vel endret seg litt siden da. Ser jo at jo flere barn man har, dess viktigere blir det å prioritere egentid og kjæreste, så ikke livet som "bare" småbarnsforeldre spiser en opp. Så jeg er helt enig med deg faktisk. Litt lettere å sette barnet på toppen når man bare har ett, for da har man fortsatt nok av tid og overskudd til å gjøre mye annet også. Med fire barn derimot... Hatten av for dere for å klare å holde sammen! Inntil videre. Ønsker dere alt hell og lykke, mister :-)

Skriv en ny kommentar

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere