Høyt opp og langt ned

Å bli far for andre gang skulle bli en ren seiersdans. Jeg skulle bare trave inn som en helt på fødestua, holde min kjære i hånda, hilse det lille mirakelet velkommen og reise hjem på en hvit hest. Sånn gikk det selvfølelig ikke. Hvorfor må det alltid være sånn at jeg takler fødselen dårligere enn Christina?

For det gikk jo selvfølgelig ikke som planlagt da lille Fersken kom til verden. Det vil si, del 1 gikk brasende, selve fødselen. Mor og datter leverte varene akkurat som planlagt og den lille jenta kom til verden helt etter boka (mer om det senere). Min jobb var egentlig lett nok. Hold mor i hånda, vær en bauta og deretter kjør til og fra sykehuset med forsyninger som en strikkball.

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Nyfødt og rett i lua

Men akkurat som da plutten kom til verden, førte fødselen med seg en veldig merkelig reaksjon i kroppen til far. Det er som om jeg lader opp så mye energi og spenning knyttet til fødselen at når den endelig er over, slipper jeg ned guarden og blir totalt utladet på et nanosekund. Og DA slår basiluskene til.

Sist gang var det alle forkjølelsers mor, som blant annet resulterte i at jeg stjal Mammahjertes smertestillende medisiner på sykehuset (som hun skulle ha for å komme seg etter et keisersnitt.. #Åretsmann2012) og deretter ble satt på en hestekur med antibiotika. Denne gangen takket kroppen rett og slett for seg, og klappet sammen.

På vei hjem fra sykehusvisitt på fredag kjente jeg at det begynte å surkle i kroppen og for hvert minutt ble smerten verre og kvalmen doblet. Når jeg kom inn døra hjemme måtte jeg bare slenge av meg skoene og løpe rett opp på badet. Det fikk ikke hjelpe at jeg måtte løpe rett forbi svigermor og svigerfar som satt klar med overraskelsesmiddag.

De hadde passet plutten hele dagen og nå satt de klar med nyvasket hus og nystekt biff fra slakteren med ovnsbakte rotgrønnsaker. Og det var takka; en svigersønn som løp rett opp på badet. Og der ble han. Resten av fredagen. Og lørdagen. Og det meste av søndagen. Jeg skal ikke gå i detalj på hva som foregikk på det badet, men det skulle ikke overraskede meg stort om jeg har gått ned rundt 38 kilo i helgen… nuff said.

Hele helgen oppsummert

Derfor har jeg verken fått gleden av å bli skikkelig kjent med min datter eller nyte hennes første dager her i verden. Det er egentlig veldig trist, men heldigvis har jeg mye tid å gjøre opp for det.

Det jeg lurer på nå er om dette bare gjelder meg eller finnes det andre menn der ute som har slitt med dette? Og er det på grunn av at kroppen blir brutt ned av for lite søvn og for mange visuelle inntrykk på fødestua eller kommer det av en sykelig mangel på oppmerksomhet på fødestua?

Så da vender jeg tilbake til sofaen for å drikke flere glass med brusetablettvann og småspise bananer mens jeg venter på at formen kommer tilbake. Så kan jo dere kose dere med et par knips fra Ferskens første øyeblikk så lenge.

Se de små sossisene da :´-)