Frityrstekte rekechips – del 2

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte – fortsettelse*
–> Gikk du glipp av del 1 finner du den HER

Det var jordmor Monika som var på vakt denne lørdagsnatten, en pen, behagelig og utrolig snill dame som fikk meg til å føle meg spesiell der hun dyttet dyner og puter omkring meg slik at jeg lå best mulig i sykesengen.

Hun ga meg de medfølende blikkene jeg trengte hver gang jeg fikk en rie, og hun skrøt av fødebrevet jeg hadde forberedt på forhånd. I ettertid tenker jeg bare på hvor utrolig mye teit jeg hadde skrevet ned.. Det kunne forveksles med kampsaker; «Ja takk til akupunktur!» «Ja takk til et varmt bad!» «Klyster høres lurt ut, for jeg ønsker ikke at andre ting enn babyen skal komme ut når jeg presser!» «Epidural kun hvis det blir krise!» og det opplagt innlysende: «Nei takk til revning.»

Men Monika strøk meg på kinnet og sa jeg var tapper, og jeg tenkte at dette kom jeg helt klart ikke til å overleve uten henne. Jeg fikk på meg den lekre sykehusskjorta og en enda lekrere bleie-nettingtruse. Bortsett fra de to gangene Peter løp ut på gangen for å se hvem som stakk av med seieren i MGP, var han helt og fullt til stede. Min største skrekk hadde nemlig vært at han kom til å sitte og surfe på mobilen, mens jeg lå der og slet for meg sjæl.

 

Ikke rart jeg var bekymret for hvem som kom til å stikke av med oppmerksomheten.. Dette bildet fant jeg i blogg-arkivet hans..

Men Peter viste seg å være en skikkelig mann, og det var vel sånn ca på dette tidspunktet at jeg begynte å tåle trynet hans igjen.. Han hentet kalde kluter til panna mi, rød saft og sjokoladekjeks. Jeg hadde ikke spist sukker på mange måneder, og satte veldig pris på denne kjeksen, selv om jeg kun klarte å svelge unna en halv.

Smertene var uutholdelige, og jeg var overbevist om at hele verden måtte ha stoppet opp. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle spørre Peter om han kunne kikke ut på Ullevålsveien og sjekke om trafikken stod stille – for det var helt utenkelig at folk kunne kjøre bil når jeg nesten ikke klarte å puste.. Litt egoistisk blir man tydeligvis når man skal sette en ny borger til verden.

 

Du vet du har vondt når sukker smaker nada

Monika satte akupunkturnåler på meg, og dette må jo være tidenes dårligste måte å måle akupunkturens effekt på..? Hos en førstegangsfødende som ikke har noe som helst å sammenligne smertene med. Jeg tror neppe nålene utgjorde noen forskjell, men jeg kan jo ikke være sikker heller. Centimeterne sneglet seg av gårde, og da det nærmet seg seks cm tappet Monika vann i badekaret.

Jeg hadde en måler på magen, som etter rimelig nøyaktig 7 minutter i varmt, deilig badevann kunne hinte om at babyen ikke satte like stor pris på det varme vannet som moren gjorde. Derfor var det bare å komme seg ut av vannet og få på seg fillene igjen, dette var ikke stedet for spa-kos!

Jeg pustet og peste meg gjennom riene, noe hadde jeg da lært av å se på «Fødeavdelingen» på tv’n, og tenkte at hver rie var et skritt i riktig retning mot å få hilse på den lille. Eller, det var dette jordmor fortalte meg da, jeg tror ikke jeg klarte å føle på kroppen at dette var en massiv trøst. En lege stakk hodet inn døra, og på dette stadiet var jeg så vant til vaginale undersøkelser at jeg ikke brydde meg stort. «Jaja! En fra eller til!», mumlet jeg – mens legen konstaterte at hodet til babyen stod godt nede i bekkenet.

Det ble festet elektroder på babyens hode for å overvåke utviklingen, jeg følte jeg var i trygge hender. Jeg var fortsatt innstilt på å klare fødselen uten smertelindring, jeg hadde jo lest et sted at man kunne bli lam av å få epidural.. Og den sjansen var jeg ikke villig til å ta. Men da jeg hadde åtte centimeter åpning, skjedde noe uventet. Jeg måtte presse.

 


Pressriene kom med jevne mellomrom, jordmor forstod raskt hva som var i ferd med å skje, og hun forklarte meg rolig at jeg måtte prøve å holde igjen. Åtte centimeter var ikke full åpning, så her måtte vi bare vente. Akkurat. Alle som har opplevd pressrier vet at det er rimelig håpløst å holde igjen – hvordan gjør man egentlig det? Hver gang det kom en rie, trakk hele magen seg sammen og jeg utstøtte noen merkverdige skrik som jeg ikke kunne forstå at kom fra min egen munn.

«Nå må du bytte stilling!», ropte jordmor, og jeg kom meg opp på alle fire. En flodhest som krabbet rundt blant dyne og puter, ikledd ei sykehusskjorte og ei nettingtruse. Det hjalp til en viss grad å bytte stilling, men jordmor Monica sa nå klart og tydelig fra at hun anbefalte at jeg takket ja til epidural, slik at vi fikk dempet pressriene – samt at jeg kunne få i meg litt mat og drikke. På dette tidspunktet begynte jeg å bli såpass utmattet at jeg samtykket uten å tenke meg om, glemt var frykten for å bli lam – nå ville jeg bare få dette fødeprosjektet overstått.

 

Like greit å vende spaavdelingen ryggen, først som sist


Det skulle vise seg at det kun var én anestesilege på jobb denne natta. Og han hadde selvsagt nok å drive med. Så vi ventet … Og ventet … Mens jeg vred meg rundt for å ikke gi etter for pressriene. Etter nesten tre timer (!) dukket han opp, beklaget at det hadde tatt sånn tid, jeg var midt i en rie så jeg klarte ikke se på ham engang, men mest av alt hadde jeg lyst til å svare «jo det går helt fint, nå skal du høre, jeg ligger nå her da, kommer meg ikke av flekken før ungen er ute likevel – så bare ta den tida du trenger, du!»

Nå får det briste eller bære, tenkte jeg da legen satte epidural-nåla i ryggsøylen min, jeg som ikke hadde en anelse om hvordan epiduralens effekt skulle kjennes ut. Noen minutter senere ble bedøvelsen pumpet inn i kroppen min, og jeg kjente smertene forsvinne. For. En. Lykke!! Jeg hadde hatt rier i 3 døgn og var nok mer utslitt enn jeg hadde trodd.

Da legen takket for seg og tok meg i hånda, var det så vidt jeg klarte å slippe ham. Jeg ville bare at han skulle bli værende sånn at jeg kunne spørre om han ville gifte seg med meg – for jeg var overbevist om at han hadde reddet livet mitt. Glemt var Peter, glemt var fødselen; jeg hadde funnet en mann som kunne befri meg fra en smerte jeg aldri hadde kjent maken til – sånne vokste nok ikke på trær! Peter skjønte tegninga og humret godt der han satt i stolen, ikke nevneverdig truet tror jeg – og godt var det.

 

My life saver.. Jeg lover at han så sånn ca. nesten omtrentlig sånn ut.


Det ble straks god stemning, brødskivene smakte nydelig og den røde safta var som sendt fra oven. Jeg lå plutselig godt i senga, mens Peter fortalte meg ved hjelp av monitoren at «nå, nå kommer det snart en ny rie. Kjenner du det?» Men smertetoppene var borte, og riene var nå som murringer nederst i magen.

Det er en liten mulighet for at jeg har glemt hvordan ting fortonet seg på nåværende tidspunkt, men sånn jeg husker det – så var det skikkelig god stemning. Det eneste kjipe var at vakten til Monika straks var over, og jeg var i ferd med å få både separasjonsangst og en litt sær utgave av kjærlighetssorg.

Tårene stod i øynene mine da hun ga meg en klem og jeg med skjelvende røst fikk presset fram at dersom jeg en vakker dag skulle vente et barn til, så var det helt og holdent takket være henne. Det var tross alt Monika som hadde reddet meg denne natta. (Hvis du tilfeldigvis kjenner til denne fantastiske jordmoren som var på jobb den februar-natta i 2012, så må du hilse henne så mye fra både Plutten og Peter og meg! Takket være deg er det en Fersken på vei i disse dager 🙂 Ja, og litt takket være Peter da).

Etter at Monika forlot oss, gikk alt egentlig slag i slag. «Hei hei, 9 cm ja!», «Babyen har det fint», «Det virker som om epiduralen har god effekt», «Tjohooo 10 cm, full åpning, nå blir det snart bebis!»

Men et eller annet sted på veien hadde noen glemt den siste ultralyden hvor beskjeden om «stort hode» ble gitt. Mitt smale bekken hadde ikke under noen omstendighet planer om å utvide seg såpass at et hode litt over gjennomsnittet skulle få passere. Da tredje legen hadde vært innom (både rommet og underlivet mitt), ble det plutselig hektisk stemning. Hodet satt jo såklart bom fast, og det ble bestemt hastekeisersnitt.

 

En smule takknemlig for at det er 2012, og at helsepersonell gidder å ta helgevakter..

Det fine er at siden alle forholdt seg såpass rolige, ble jeg aldri verken stressa eller redd. Jeg fikk hele tiden forklart hva som var i ferd med å skje, og det var veldig betryggende. Så lå jeg plutselig der da, på operasjonsstua med en helkledd Peter ved min side. I en outfit som så ut som om han var klar for en månelanding, men jeg så vel ikke akkurat stort bedre ut selv. Jeg var så ufattelig utslitt at jeg husker jeg irriterte meg grønn over sykepleieren som satt ved siden av meg med den ene oppgaven å distrahere meg fra det som skjedde på andre siden av operasjonsduken.

«Bor dere langt unna da?», «Er det deres første barn?», «Hvordan har svangerskapet vært?». Jeg var så vanvittig tørr i munnen at jeg knapt klarte å svare. «Kan jeg være så snill og få litt vann?», mumlet jeg mens tunga klebet seg til ganen. «Åå, nei dessverre, du kan ikke få vann nå, men jeg skal hente et glass til deg så fort legene er ferdige med deg.»

Peter ble hvitere og hvitere i ansiktet av operasjonsduken som blafret fram og tilbake på grunn av legenes kamp for å få ut den stakkars bebisen som riene hadde presset godt ned i bekkenet mitt. Jeg derimot, tenkte kun på en ting: at noen måtte hente bena mine som var i ferd med å fly ut av vinduet og ut i den trafikkerte Ullevålsveien. Jeg har aldri blitt operert før, og heller aldri opplevd følelsen av å kjenne en spinalbedøvelse frarøve bena 97 % av all følelse. Det er noe av det rareste jeg har opplevd.

Plutselig hørtes små grynt fra en liten krabat, samt hurrarop fra legene på den andre siden av duken; «her kommer en liten gutt!». Det var så uvirkelig, endelig var ventetida over, vi hadde blitt foreldre til en liten guttebass! Peter har i ettertid sagt at han stusset over hvor likegyldig jeg virket, men selvsagt var jeg glad – det er bare begrenset hvor mye man klarer å vise etter nesten fire døgn uten skikkelig søvn, og med et par ben som flagrer oppunder taket.

Etter å ha blitt lappet sammen ble jeg liggende tre timer alene på postoperativen før gutta mine endelig fikk lov til å komme inn til meg. Peter kom trillende på en liten kurv med en liten bylt oppi – øynene hans var rødsprengte og han mumlet noe om «måtte ringe mamma, begynte å grine, skikkelig lissom» før han kysset meg på panna. «Han er verdens snilleste! Ligger bare og sover!», smilte han videre.

 


Tipper den tommelen hadde forsvunnet rimelig raskt hvis det lille nurket hadde gitt fra seg lyder..!

Og der startet vårt nye liv. Det høres kanskje floskete ut, men siden har vi aldri sett oss tilbake. Vi husker ikke hva vi fylte livet med før vi fikk barn, og vi savner heller ikke tida hvor vi kunne gjøre som vi ville hele tida. Det er liksom et tilbakelagt stadie, og tida var så innmari moden for å starte nye kapitler. Og nå sitter vi altså her og venter på barn nummer to. Lille Fersken kan dukke opp når som helst, og det blir ufattelig spennende!

Alt ligger også til rette for en mer normal fødsel denne gangen – det så hvertfall sånn ut fram til vi var på ultralyd denne uka for å sjekke om babyen også denne gangen lå i seteleie slik det virket som.

«Neida, her ligger babyen deres riktig vei!», sprudlet jordmor, «hodet har ikke festet seg enda, men det gjør ingen ting.» Vi pustet lettet ut, en setefødsel hadde vært ganske krise for mitt smale bekken. Men jordmor var ikke ferdig:

«Men vent litt.. Når jeg måler omkretsen på barnets hode..»

 

/ lik for å ønske Mammahjerte lykke til på fødestua 🙂

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg