Du klatrer opp på armlenet av sofaen. Jeg ber deg la være. Du står og balanserer mens du titter over skulderen for å se hvor langt ned det er på den andre siden. Det er langt.
– “Nå må du være forsiktig da”, sier jeg, men du bare smiler.
– “Faller du ned der kommer du til å få kjempevondt”, prøver jeg meg. Men du kvitterer bare kort og avfeier pappas velmente advarsler med et smil.
Du ber meg se på og det gjør jeg. Litt motvillig, men også litt stolt. Så smiler du stort, bøyer knærne og tar sats. Du deiser ned i sofaen av full kraft. Bein og armer spretter veggimellom og hodet deiser inn i puta.
Jeg tenker at det der må ha gjort vondt, men du bare jubler oppspilt og stråler som en sol.
– “Sånn, nå kan du vel sitte rolig i sofaen og spise grøt og se på Bien Maja sammen med pappa?” spør jeg ydmykt. Helt sjanseløst.
– “En gang til”, roper du og hopper opp på armlenet igjen.
– “Men men, du kommer til å skade deg, plutten. Vær nå litt forsiktig da”, prøver jeg meg. Atter igjen for døve ører.
Selv om jeg på én måte vil pakke deg inn i bobleplast og holde deg på bakkenivå, så vil jeg jo ikke det heller. Jeg vil bare at du skal forstå, men jeg tror at du forstår helt utmerket. Du vet prisen for å ta sjanser, men du gjør det likevel og jeg kan ikke stoppe deg, for du har pappas blod i årene. Og jeg vet hvordan du har det, jeg vet hva du driver med, for jeg kjenner følelsen selv. For du, min sønn, du er akkurat som meg.
Plutten: “Bombeee!“
/ Stolt pappa
* Følg Pappahjerte på Facebook *