Endelig er boken her, jeg har blitt forfatter!

04.10.2014 - 18:58 Ingen kommentarer

/ inneholder salgslink

I snart 33 år har jeg ventet, men i dag dukkdet den opp i postkassa. Bekreftelsen på at guttedrømmen har gått i oppfyllelse. Jeg har blitt forfatter!

Hva drømmer du om å gjøre? Reise til Sør-Amerika og besøke Machu Picchu? Eller kanskje du aller helst vil kjøpe deg en 1000 cc motorsykkel eller hoppe i fallskjerm? Min drøm har alltid vært å gi ut bok. Og nå har det endelig skjedd, men lenge så det mørkt ut for drømmen.

Og det er en historie fra en tid full av melketenner og bøttesveis.

 


Back in the day :)

 

Helt siden jeg var en liten pjokk har jeg elsket å skrive. Jeg skrev alltid dikt til jentene jeg var forelsket i, men selv om jeg elsket å skrive, var det en lang periode av livet der skrivegleden var utsatt for angrep. På det verste var den utrydningstruet og årene på grunnskolen tok nesten knekken på pennen. For selv om skolesystemet er godt for så mangt, så er det ikke det beste stedet for kreativiteten.

Når det var dags for å skrive, skrev jeg i vei. Jeg førte pennen fritt og lot ordene lede meg, ikke motsatt. Jeg bommet selvfølgelig alltid stygt på oppgaven og fikk gjerne strykkarakterer for de frittenkende makkverkene mine. Grammatikken var gjerne helt ok, men innholdet var borti natta.

Slik som da jeg under en engelskprøve på ungdomsskolen lagde en hel tegneserie om en mann som gikk tur med en gullfisk i bånd. Eller norskstilen der jeg skildret historier fra et merkverdig land der fuglene var av sjokoladepudding og skurken var en melkekartong som snakket nynorsk. Og selvfølgelig historien om hovedpersonen Edvard Blunk som falt ned trappen og døde midtveis i fortellingen.

Alle historiene skapt uten regler, men av ren og skjær skriveglede. Alle disse historiene som gang på gang ble sablet ned, slaktet av en rettepenn og spisse bemerkninger.

 

År etter år med kjipe tilbakemeldinger gjør noe med skrivegleden

Verst var det nok andre året på videregående, det var året da det virkelige bunnpunktet var nådd. Vi fikk tilbake både bokmål- og nynorsktentamen på samme dag. Først fikk jeg nynorskkarakteren.. 1/0. Det var katastrofalt. Men okei, jeg har aldri brydd meg om nynorsk, så det fikk vel gå. Så kom bokmålskarakteren. 0/1. Da var det slutt. Det var det endelige beviset: Du er uduelig. Du kan ikke skrive. Aldri skriv igjen. Det gjør noe med skrivegleden, det.

Siden den gang har jeg aldri turt å skrive noe virkelig seriøst, bare holdt meg til det jeg kan: Skrive som meg. Jeg kan ikke skrive som skolen vil at jeg kan skrive, jeg klarer ikke å følge skolens regler, jeg kan bare skrive som meg. Og det har jeg gjort. Hver dag siden da, og etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg begynt å innse at det faktisk er ganske fint det.

Jeg trenger ikke å skrive som skolen, jeg er meg, jeg. Ja vel, så faller jeg kanskje utenfor i blant, men når jeg ser på mine tekster så er de også mine. Sikkert fulle av feil og ord som ingen noensinne har hørt om, men de er mine.

Og nå sitter jeg her. Forfatter. Det fyller meg med så mye glede og stolthet at jeg får frysninger. Stolthetsfrysninger av den virkelig gode sorten.


Leser du Pappahjerteboka? Legg ut bilde på Instagram og tagg @pappahjerte for en kjempestor high five :)

 

Hadde jeg bare kunnet gå tilbake til den tiden da jeg trodde jeg måtte bli noe annet enn meg selv for å bli noe her i livet, og sagt at jeg bare må ha tro på meg selv og ikke la det knekke meg. Det ville spart meg for så veldig mange år med bekymringer. Så mange kjipe tanker om en fremtid uten håp, mål eller mening.

Jeg har aldri likt tanken på at jeg må være noe annet enn et kreativt rotehode for å komme meg noe sted her i verden, for det er jo det jeg er. Men jeg lærte meg tidlig å leve med det. I flere år var jeg sikker på at jeg var dømt til å bo i kjelleren til mamma og pappa og leve på deres nåde. Jeg mener, hvem vil vel ansette klassens klovn som ikke kan stort mer enn å lage bråk i klassen og skrive som en dass?

Eller hvorfor ikke bli en militærmann i grønt? Da får man i hvert fall mat på bordet. Hold skapet ryddig og landet trygt, så er du en av gutta. Kanskje kunne jeg også ta en anonym jobb langs et samlebånd, det er jo trygt og godt. Sikkert kjedelig, men da får man i hvert fall ikke passet sitt påskrevet hver dag for å stikke frem hodet og gjøre sin greie. Forkast drømmen, bli en del av maskineriet, det er nok lurt, så slipper du flere nederlag.

 



Men nå sitter jeg her. I hånden holder jeg en bok med mitt navn på. Det knitrer når jeg blar i den og den lukter friskt av papir. Min bok. Skrevet av meg, skrevet som meg. Ikke som skolen, ikke som noen andre. Den er uformell og sleivete, ujålete og tullete. Akkurat som meg. Og jeg er så ufattelig stolt at jeg holder på å sprekke.

Tusen takk til alle som har gjort dette mulig. Familie, venner, forlag og lesere. Dere vil nok aldri helt forstå hvor mye dette betyr for meg, men å si at en drøm har gått i oppfyllelse er en god start.

 


Les mer og bestill: "Pappahjerte - Fra ungkar til far"

 

/ Lik og del gleden meg gode venner. Drømmer kan faktisk gå i oppfyllelse

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits