Når man er ung og nyforelsket skal hver dag helst være en fest. Begjæret skal brenne som en flamme, gnister skal fyres av ved hvert eneste kyss og enhjørninger skal spille trompetfanfarer hver gang kjæresten entrer rommet.
Etter hver som forholdet går fra nytt og spennende til etablert og komfortablet blir det derimot langt færre enhjørninger og langt flere joggebukser. Kanskje er det ikke sånn for alle, men for mange. Veldig mange. Og det tror jeg er bra. Ikke bare bra egentlig, men også helt naturlig. For sånn er det jo med alt. Selv om du kjøper deg en ny bil til 1 million kroner eller går til anskaffelse av verdens søteste, mest lodne hundevalp så vil det før eller siden miste sin nypolerte glans og bli ting du kjenner godt og er vant til å ha i livet.
Slik er det også med kjærligheten og i dag vil jeg rett og slett slå et slag for hverdagskjærligheten. For om jeg skal være ærlig så har jeg alltid vært mer glad i hverdagsromantikk enn den stormende nyforelskelsen. Stormende forelskelse fører med seg så mange vidløftige visjoner og rosa skyer, men jeg liker det bedre når ting faller på plass og man ser livet for hva det egentlig er. Hverdager. Og det er hverdagene som er vanskelige, det er da man virkelig får sett hva forholdet er verdt.
Lite glam, men veldig mye kjærlighet <3
Hvem som helst kan være nyforelsket og sveve på en rosa sky, noe helt annet er det når man er på sitt femtende døgn i den samme slitte joggebuksa og alt i huset lukter babygulp. Ikke har man rukket å se venner på en stund, ikke har man sovet en hel natt på flere uker og sex..? Vel.. til helga kanskje.
Men det er jo det som er livet, det er jo de små kyssene på kjøkkenet mellom middag og leggetid eller en kos i sofakroken på kvelden, det er jo det som er kjærlighet. Hverdagskjærligheten altså, ikke Hollywood.
Jeg synes ingen har beskrevet dette bedre enn Siri fra NRK P3 i dette utklippet:
Jeg synes dette er så fantastisk godt sagt! Det er så ekte og så hverdagslig. Det virker kanskje kjedelig, men det er jo dette man som småbarnsforeldre ønsker. At ting går på skinner og at man forstår hverandre midt oppi alt det andre som foregår.
Man trenger ikke prate om det, man skjønner det bare. Vi gjør det vi må nå, så sees vi på kjøkkenet for et knekkebrød i ny og ne. Det er hverdagskjærlighet det og noen ganger er det alt som skal til.
Jeg tror faktisk de forholdene der man kan være godt fornøyd med slik uraffinert hverdagskjærlighet er de sterkeste og de med best forutsetning for å komme seg gjennom småbarnsperioden. For det er lite glitter og glam i den perioden. Veldig lite faktisk. Men bæsjebleier er det mye av da.
Enda mindre glitter og enda flere bleier blir det med to barn i hus. Aldri har enhjørningene vært lenger unna og der kan de egentlig holde seg også. For med bleier og gulpekluter opp etter ørene kan det være mer enn godt nok å møtes ved kjøkkenbenken for et knekkebrød sånn rundt klokken ni.
Det er ikke så mye mer som skal til for å bekrefte hverdagskjærligheten. Kanskje et lite kyss, men det kan forsåvidt også vente til freddan.
/ skål for hverdagskjærligheten!
* Følg Pappahjerte på Facebook *
