hits

Harde tak for et pappahjerte

Uken startet egentlig knallbra. Allerede kl. 07.05 var jeg på plass på treningssenteret for å løfte vekter som en gorilla. Og det gjorde jeg. Med træler i hendene og svetteperler i pannen kjørte jeg inn i oppkjørselen hjemme en drøy time senere. Da jeg parkerte utenfor kunne jeg så vidt se konturene av et lite bustehode som virret rundt på innsiden av vinduet.

Jeg fant frem nøklene og låste opp døren, men kom meg ikke inn. For der sto en liten plutt og holdt igjen døra. Han var ikke klar for besøk riktig enda. Så sto jeg der da, svett, kald og undrende. Jeg prøvde å ringe på, men fortsatt var ikke tiden helt moden. Jeg vred om nøkkelen, låste døren igjen og låste den opp. Da skled den opp og på innsiden sto verdens største smil og strålte til meg.

- Pappa vært på trening! jubler han før han hopper fornøyd rundt i pysjen som et føll.

Så ga jeg ham avisen og ba ham gi den til mamma. Han tok jobben med det største alvor og grep avisen med begge hendene. Så løp han stolt inn til mamma. Dagen hadde med det fått en perfekt start og pappahjertet glødet.

Vanskelig å ikke smelte når plutten bruker mamma som bord :)

 

Men så var tiden kommet for å dra i barnehagen da. På en mandag vet man aldri hva man kan forvente, for mandager er ofte litt skumle. Først var han litt skeptisk til å reise, men han sa også at han gledet seg. Han lot seg enkelt overtale hvis jeg lovte å tute minst to ganger på mamma som sto i vinduet og vinket. To tut og et par slengkyss senere og vi rullet av gårde til tonene av fatterns "Bæ bæ lille lam".

Det tar ikke mange minuttene å kjøre til barnehagen, men på den tiden rekker vi å synge om ull, søndagsklær og strømper rundt 4-5 ganger. Pappa er forsanger og plutten stemmer i på høydepunktene. Han sitter helt stille og smiler lurt i bilsetet sitt før han brøler ut enkeltord til akkurat riktig tid.

- ULL! FULL! FAR! MOR!

Og selvfølgelig selve rosinen i pølsa:

- ...ittelille BROOOOR!

Når jeg hører den lille stemmen som synger med for full hals og ser det enorme smilet til den lille smurfen i sladrespeilet, er det nesten så jeg må kjøre inn til siden i frykt for at hjertet skal flate ut av gledesrus.

Endelig fremme i barnehagen og på vei ut av bilsetet sier han noe jeg ikke umiddelbart forstår:

- Agekos.

- Hmm? Hva sier du, pluttis?

- Ehm... Gustav få agekos.

Med to og et halvt år på nakken er jeg fortsatt ingen proff på barnespråk, men jeg har lært litt og dechiffrer koden raskt.

- Hadetkos?

- Ja! Gustav få hadetkos!

Da svikter det litt i knærne igjen. Aller mest har jeg bare lyst til å sette ham i bilen igjen og kjøre hjem og bare henge ut hele dagen, men det går jo ikke. Pappa må jobbe. Pappa må få hadetkos.

 



Så går jeg opp med plutten på armen for å levere ham i barnehagen. Det har gått noen uker nå, så dette burde gå smertefritt. De andre barna er godt i gang med leken og pjokken titter rundt seg og ser på de andre barna. Men det er ikke helt hans dag. Han er liksom ikke helt klar. Alle barna, alle inntrykkene, tråbilene som farter rundt, stemmer som roper og jubler, det blir litt for mye for ham. Han trykker seg nærmere pappa og feller noen tårer.

Så går vi inn, henter ut et par med støvler, kler på en jakke og tasser litt rundt. Det skal jo ikke være skummelt dette, men plutten er ikke helt enig. Han har tatt seg et lite avbrekk fra tårene for å se seg om, men nå er han i gang igjen. Ikke hylgråt, bare nervøse tårer. Bare "jeg er ikke helt klar"-tårer. Jeg prøver å trøste ham med å si at det kommer til å bli så gøy, han skal jo på tur i skogen og alt. Og han kan jo ikke bli med pappa på jobb, det er kjedelig det.

- Bli med pappa jobbe. Joda!

Da knyter det seg godt i magen da. Når han henger på armen med rødsprengte øyne, litt gråtesnørr i nesa og ser opp på meg med et håpefullt blikk. Men jeg må jo levere ham fra meg, må komme meg av gårde. Til slutt kommer vi til en slags enighet og snufsende ser han på meg og vinker når jeg tasser slukøret mot bilen. Jeg vet at han kommer til å storkose seg i barnehagen, men å gå fra en liten tass som fortsatt har hovne gråteøyne men likevel vinker tappert mens jeg tasser vekk, er ikke akkurat julekvelden.

 

Der oppe sitter´n og er litt trist.. #hjertesmerte

Så sitter jeg igjen alene i bilen etter å ha gått gjennom en berg- og dalbane av følelser. På bare en liten time har jeg gått fra høyt opp til langt ned og opplevd flere følelser enn jeg tidligere ville gjort i løpet av et helt år. Og alt dette på en mandag morgen før kaffe. Da er det bare å komme seg rett på jobb og lade opp til alle inntrykkene når han skal hentes om noen timer, for da venter en ny runde med hele følelseskarusellen.

Med så mange følelser som hopper og bobler og kjemper om oppmerksomehten kan det være harde tak for et følelsesforvirret pappahjerte, men så er det også da man kjenner at man lever.

Og i morgen er det på´n igjen <3

 

* Følg Plutten og Pappahjerte på Facebook *

15 kommentarer

hehe du skriver så utrolig bra :D

Hei. hehe dette merket jeg på i dag. det gjør litt vondt i pappa hjerte når ungen gråter litt å vil gjerne være med pappa hele dagen. man vet jo at det går fort over når de begynner å leke, men alikevel :)

Jeg kjenner meg så igjen! Men jeg vet at det også kommer en tid med sutring når vi skal dra FRA barnehagen også, så jeg må bite meg i leppa for å ikke gi etter og bare bli hjemme... :)

tobarnsmor <3

tobarnsmor <3

Haha, ler med en liten klump i halsen:'D Og i det du trodde du var på topp i følelsesbergogdalbanen - så blir lille plutten storebror til enda en hjerteknuser! DA skal jeg love deg du får kjørt deg, når storebror viser sin omsorg og kjærlighet for lille bebisen. Og IKKE MINST når bebisen responderer og kjenner igjen storebror! Hjertet kan eksplodere til tider av lykke - gled dere! <3

Mest av alt vil en si "tar han med igjen jeg" ,men vi kan ikke det. Ofte drømmer jeg om å være flua som følger min pjokk hele dagen for å se at han stoor koser seg. Så utrolig godt beskrevet den følelseskarusellen vi skal på hver dag:)

Yvonne: Hvis det blir for ille kan du jo bare ta på deg løsskjegg og late som du er vaktmesteren :D

tobarnsmor: Oj oj, det har jeg helt glemt å tenke på. Ikke bare at det kommer ekstra følelser knyttet til barn #2, men også samspillet dem to imellom ja. Oj.. dette kan bli tøft :)

Ellef: Mhm. Tenker han hadde lært hvis jeg hadde tatt ham med hjem, så kunne han få oppleve hvor gøy det er å sitte og se på pappa sitte på macen og skrive 6 timer på rappen :D hehe, da tror jeg barnehagen er hakket bedre ;-)

Mettdottcom: Merci bukkup :)

Langt ifra sikkert han hadde lært av å kjede seg.

Har en treåring som en periode ikke ville i barnehagen. Lillebror var bitteliten og det meste av tid gikk med til han. Mat, bleie, mat, sove et øyeblikk, mer mat, enda en skitten bleie, litt mat til en oppspist mamma, litt søvn til lillegutt, litt søvn til mamma, og gjenta opp og i mente.

For å vise treåringen hvor uendelig kjedelig jeg og lillebror er lot jeg henne være hjemme en dag. Og gjorde dagen med vilje enda kjedeligere. Taktikken sviktet, og hun ville gjerne være hjemme neste dag. Overtalelsestaktikken har vært brukt på vanskelige dager siden.

Oioioi, du skriver så fantastisk bra!

Og jeg må bare si, du er heldig som har et barn som synger "ull"..... mine ytterst sjarmerende tvillinger synger av full hals "bæ, bæ ille jam, har du noe øøøøl. Hele kroppen fuuuull". joa...det er søtt, men til tider noe upassende hehe

Anonym: Haha :) Jøss, hadde trodd den taktikken skulle være idiotsikker. Nei, da får han bare fint få bli i barnehagen. Kan ikke risikere å være ansvarlig for at plutten utvikler kontorkropp i en alder av to :D

Tina T: Hehe, takk for det. Ja, nei det er ull akkurat nå ja, men det blir vel æl, bæsj og andre morsomheter om ikke så altfor lenge tenker jeg ;-)

Du skriver så rå bra :D Kjenner i tårene selv liksom :p

Audhild Mamma til lille Willi: Tusen takk for det :)

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram