I helgen publiserte VG saken “Kjære storbarnsforeldre” av Guro Hoftun Gjestad. En sår og vakker tekst om livet som storbarnsforeldre. Som småbarnspappa kjente jeg at den traff meg hardt, så da følte jeg for å skrive et svar. Dette er på ingen måte en kritikk av teksten til Guro, men heller et småbarnsperspektiv på et storbarnsliv.
Kjære Guro,
Jeg tror jeg forstår. Når barna er små er man fortsatt relevant i deres hverdag og bautaen i deres liv. Dette er også tiden da man har et helt hjelpekors rundt seg for alle de praktiske utfordringene i hverdagen. Som storbarnsforeldre står man oftere alene. Ingen snakker visst om det. Ingen blogger visst om det. Plutselig har barna vokst opp og lever sine egne liv mens mor sitter igjen hjemme med et overskuddslager av ubenyttet kjærlighet. Og sånn er det for mange, men ingen som prater om det. Vi prater bare om de små.
Vi prater bare om livet som småbarnsforeldre og hyller det for alt det er verdt. Kanskje er det nettopp fordi småbarnslivet er potensen og en fase av livet der ingenting er skrevet i stein. Alt er bare gleder, forventninger, tanker og drømmer. Og for den fasen av livet finnes det mange som prater. Mange som meg. Vi som snur på hver eneste stein i hverdagen for å finne nye sider av livet vi kan beskrive. Men vi har også våre bekymringer, vi har også våre savn.
Jeg vet at livet som småbarnsforeldre før eller siden blir livet som storbarnsforeldre. Jeg vet hva som venter, jeg hører om det på bloggen og i sosiale medier hver eneste dag. Om tiden som løper, om barn som vokser opp og flytter ut. Jeg vet at den kommerv. Løsrivelsen. Og den skremmer vettet av meg.
Jeg tror kanskje tiden er det som skremmer meg aller mest. For når man får barn så opphører liksom tiden for en stund, i hvert fall hva gjelder ens egen alder. Man blir ikke så fryktelig opptatt av egne årringer lenger, for alt som betyr noe er nurket i vugga. Jeg er jo bare her for å passe på ham. Jeg er bare her for å bistå. Man blir så besatt av å se dem bli eldre, notere hvert et fremskritt, feire hver en milepæl. Men for hver nye stjerne i boka blir også pappa eldre uten av noen tar notis av det.
Plutselig en dag står man der med voksne barn og tenker “Hva skjedde? Hvor ble alle årene av?!”. Jeg vet det, men akkurat nå vil jeg bare ikke tenke på det. Det er egentlig ganske paradoksalt; alt jeg vil er at pjokken skal vokse opp, men så er det også det jeg frykter. Han er jo bare en liten valp. Han er jo mitt alt, hva da med dagen han flytter ut for å starte på sitt eget liv, et liv jeg ikke får være en aktiv del av? Hva når han så vidt gidder å ta telefonen når jeg ringer, hva da med pappa?
Det som virker skummelt med å være storbarnsforeldre er at man har gitt alt, absolutt alt i så mange år for de små småttisene og plutselig står man på bar bakke igjen. Plutselig er man ikke først og fremst mamma eller pappa, men seg selv igjen. Det har man ikke vært siden før fødselen. Det kan være skummelt det.
Så frykt ikke, Guro, vi som fortsatt er småbarnsforeldre, vi har våre savn vi også. Vi velger bare å ikke tenke på dem. I teksten din etterspør du et talerør for tilværelsen som storbarnsforeldre, en stemme som taler deres sak. Den utfordringen tar jeg gladelig. Bare gi meg noen år. Til da vil jeg ikke tenke mer på det, for nå vil jeg bare nyte gleden, forventningene, tankene og drømmene.
Les også:
– Små øyeblikk av intens kjærlighet
* Følg Pappahjerte på Facebook *
For ett fint innlegg 🙂 Kjenner meg igjen i dette, har selv 3 barn, 5år, 3år og 6måneder. Det går så altfor fort, og man føler at tiden raser fra en, mens man prøver å henge med og nyte det.. 🙂
Flott innlegg! Jeg må dessverre si at jeg tolker innlegget til Guro som ett “slutt å syt”- innlegg til småbarnsforeldre. At vi klaget på vonde pupper, uutholdelig amming, våkenetter og lite egentid. Men vettu, storebarnsforeldre har hatt den tiden. Dem har fått skryte av alt man kan skryte av, dem har hatt en tid der våkenetter og null intimitet var sånn det var for en periode.
Jeg for min del er lykkelig for at jeg fortsatt har 10 og 13 år til mine barn er fjortisser. Jeg har ett tiår og forberede meg må, å lære på, å vokse på. At Ingen prater om problemstillinger med store barn er det kun storebarnsforeldre som kan gjøre noe med. Folk er så åpne som dem vil. Forøvrig så syns jeg tanken om å legge ut bilde av en kanonfull 17 åring er litt teit, for dem aller fleste legger ikke ut bilder av ungene sine i sykdom. Iallefall bør man ikke. Jeg for min del kommer til å fortsette å dele, å klage, å skryte. Jeg kommer til å være lykkelig OG sliten, selv om en med en 15 åring sier at det kommer til å bli verre.
Jeg forstår innlegget at det er mye prøvelser og spørsmål om faser ungdommer er gjennom, bekymringen rundt dette og ingen å snakke med/dele med, og ikke det å plutselig være en annen enn mamma/pappa.
Vi er da mamma og pappa selv om barna er store, mine 3 er for lengst flytta ut, og skaffet seg egen familie, ja enda til mormor har jeg blitt.Men de ringer eller kommer innom stadig vekk. Og mamma er god å ha, både som veileder i det voksne liv og som en som de vet alltid vil være der, uansett.Ingen ting er for dumt for å spørre om , eller be om hjelp til. Så mamma og pappa er vi hele livet.. Bruk foreldrene dokker mens de kan. Jeg har en mamma med Alzheimer og mitt største ønske måtte være å få EN dag sammen med henne slik hun en gang var, alt jeg ville spurt henne om. Men heldigvis, mammaen min ga meg en ballast så jeg greier meg utmerket likevel…
Fin kommentar! Jeg synes innlegget til Guro var helt suverent, jeg! Kjente meg igjen på en hel haug, på godt og vondt. Det var ikke noen mammablogger da jeg var småbarnsmamma, min pode er straks 24 og voksen. Uansett voksen eller ikke, han er ungen min til dagen jeg dør, igjen på godt og vondt!
Huff… Jeg er storbarnsmamma, og hadde helt annen opplevelse av innlegget. Kanskje må jeg lese det på nytt? Men jeg syns ikke det må bli en konkurranse om hvem som har det best eller verst, småbarn/barn/storbarn, alle fasene har sin utfordring.
Å være foreldre MÅ ikke bli en konkurranse i å ha det verst eller best, vi gjør alle vårt beste og det må være nok. Presset er mer enn stort nok som det er.
Personlig syns jeg det var forfriskende å lese et innlegg om store barn, for en gangs skyld 🙂
Jeg oppfattet Guro sitt innlegg som ALT annet enn et sutreinnlegg! Det oste av vedmot og hadde en tristhet i seg som rørte mange. Det er sjelden jeg leser så gode innlegg – med situasjonsbeskrivelser som er så gjennkjennelige at de får tårene fram. Det jeg imidlertid IKKE forstår, er hvorfor Guro sitt innlegg fortjente et motinnlegg som dette? Dette er ikke en konkurranse mellom stor-og småbarnsforeldre! Forhåpentligvis er storbarnsfasen en fase alle småbarnsforeldre også havner i.
Jeg er veldig enig i at det blogges og skrives og snakkes altfor lite om det å være forelder til ungdommer. Det kan være mange grunner til at det er slik. For det første er ikke ungdommene våre like “bloggbare” som de små barna. Mange av dem nekter plent å bli tatt bilde av i familieselskaper, og å bli blogget om av mamma eller pappa er nok bra lite kult.
For det andre er det noe med den følelsen man får som forelder når man har et barn som sliter. Skyldfølelsen. Følelsen av å ikke være god nok. Av å ha tatt de gale valgene. Av å ha vært for streng. For lite streng. Storbarnsforeldre er akkurat like fordømmende mot hverandre som det småbarnsforeldre er. Hva? Lager du ikke spebarnsmaten selv? Sover hun ikke hele natten? Ammer du ikke? Lar du poden spille c-spill med 18-års aldersgrense? Har du satt innetid kl. 21? Guuud, så streng du er? Kl. 23, sier du? Det hadde jeg aaaldri gjort med mitt barn. Han må være inne kl. 22. Og så videre i det uendelige.
Jeg har tre barn (7, 14 og snart 17). Det er stor forskjell på hvordan storbarnsforeldre og småbarnsforeldre diskuterer og prater om barna sine – og da spesielt om utfordringene. For vi har alle perfekte barn. Image is everything.
Takk til Guro for et fantastisk flott innlegg!
Fantastisk innlegg! Og når jeg sitter her og tenker på mine barn som er 3 og snart 9(!!!!) år gamle… kjenner jeg faktisk på frykten jeg også.. Akkurat nå mest for jenta mi som snart (ja, for det er snart) skal konfirmeres… Hva skjedde?
Alle fasene i et barns liv, har sin sjarm og også sine tøffe sider. Både hos små barn og hos store barn. Nå har jeg jo ikke hatt store barn selv, men så ung som jeg er (iallefall liker å tro) så husker jeg selv hvordan jeg var som 17 åring… grøss…
Uansett! Det kom et par tårer trillende her mens jeg leste innlegget! Du skal ha for å treffe hjertet!
Fin fin kveld til deg!
Som kun småbarnsforelder som fremdeles ikke har sovet en eneste natt siden ungen ble født, og dermed kanskje litt hårsår, så oppfattet jeg Guros innlegg som både en fortelling om hva som kommer, men også som ett stikk til småbarnsforeldre over hvor fælt vi syns vi har det. Hun skriver jo rett frem at bare vent, du vet ingenting!
Jeg håper og tror at de fleste storbarnsforeldre har fått seg ei natts søvn eller faktisk tre, siden den fulle tenåringsungen ble født. For selv om jeg ikke gleder meg til bekymringer for tenåringsbarnet mitt, med dertil våkennetter, så håper jeg inderlig det kommer noen år mellom småbarnsvåk og fyllavåk, der man faktisk kan sove natten igjennom på litt regelmessig basis.
Jeg vet ingenting om hvordan storbarnsforeldre har det, men jeg vet at det å ikke ha sovet en eneste hel natt på to år, gir en lov til å være ganske sliten.
Det er absolutt folk som blogger om storebarnlivet, vi er bare ikke like mange som småbarnbloggerne.
Etikken er dog den samme.
Hmm, jeg er igjen uenig med deg 😉 allerede i første setningen i første avsnitt. Jeg tror rett og slett du har misforstått.
Jeg har selv små barn, typ 3 og 1,5 år, men jeg har fler kolleger med voksne barn. Og de forklarer det slik at jovisst er småbarnstiden både slitsom og krevende. Våkenetter, ømme pupper, gulp, klesvask, etc etc. Den er morsom i fht utviklingen til barna. Og man er mamma og pappa på heltid. Men dette er ingenting i fht bekymringene man har med store barn.
Jeg tror når tiden kommer at løsrivelsen ikke er så skummel som den er nå. Barna våre er små, de skal ikke løsrive seg enda. Men om tja 10-13 år er det kanskje ikke så gæli likavæl? Jeg tror dog man kan få et lite sjokk dersom man ikke passer på å være litt segselv innimellom. Så det er nok viktig.
Jeg leste artikkelen slik at hun forstår at småbarnstiden er slitsom, men man har ganske stor kontroll på barna. Etterhvert må man sitte mer på sidelinjen mens barna går gjennom livets mørke(og lyse sider) uten å helt vite hvordan man kan hjelpe de. Man kan prøve seg grønn, uten resultat. Og det gir seg aldri. DET skremmer livshitten av meg. Man slutter aldri å bekymre seg for sine barn. Faren min leste denne artikkelen og det kom frem at han følte at min mann har tatt litt av byrden til pappan min, men ikke hele. Og jeg er en jente på 30 år, med en jobb jeg trives i, god økonomi, hus, bil, bikkjer, friske unger og sausenebb. Og fremdeles er min far på allerten i tilfelle det skal skje noe med meg. Samme med mamma, men hun føler nok ikke like sterkt ang min mann. Hun er ganske sikker på at jeg har det bra men hun må stadig sjekke. De har begge masse kjærlighet til meg og min bror som de så absolutte får gitt, men de stadige bekymringene for alt mellom himmel og jord, ja det er de jeg tror forfatter av artikkelen sikter til. Og de blir bare større jo større barna er.
Avslutningsvis, min svigermor bor i spania halve året og en dag kom hun hjem til følgende mld på telefonsvareren: Hei jenta mi, det er mor. Jeg ville bare ringe for å høre stemmen din jeg. Hadet.”. Svigermor var da over 60 og moren over 90. DET skremmer meg. Det slutter ikke før den dagen VI ligger i grava….
Håper du forstod hva jeg mente, og kanskje du endret litt syn på artikkelen.
Maria: Hmm, har endret litt på teksten nå. Ser hva du mener og teksten var absolutt ikke en kritikk til Guro, men heller et innspill på at jeg så absolutt forstår hennes følelser 🙂 Beklager hvis det var litt uklart i teksten.
Anne Mette Lie: Jeg oppfattet det heller ikke som et sutreinnlegg. Teksten er mer ment som et bifallende innlegg for å støtte hennes følelser og at jeg ser at de kan komme i fremtiden. Som et småbarnsperspektiv på et storbarnsliv 🙂
Har endret litt i introen nå for å prøve å få det tydeligere frem. Beklager hvis det kjekset seg litt. Jeg synes Guro sin tekst var knallbra og ville bare gi min støtte 🙂
Benedikte: Hmmm, ser at flere har samme syn som deg. Kanskje jeg må lese det på nytt? Synes teksten hennes ga et fint innblikk i utfordringene man har som storbarnsforelder og jeg ville bare skrive et hyggelig svar tilbake, men som fortsatt viste småbarnspappaens utfordringer, ikke bare i nåtiden, men de tankene man har om fremtiden. Var absolutt ikke ment som kritikk 🙂
Niina: Hah, og der har vi en annen tolkning igjen. Ved å lese gjennom kommentarene her, ser jeg at stort sett alle har ulike tolkning av innlegget hennes. Jeg tolket det ikke som et “slutt å syt”-innlegg, men kanskje var det faktisk det? I så fall burde jeg vært langt mer krass i tonen. Jeg skrev bare et svar som for å sympatisere med hennes følelser jeg. Kanskje er det jeg som har misforstått? Haha, skal ikke være lett dette 😛 Er vel egentlig helt greit med ulik tolkning okke som.
Du har endret på teksten? Så ikke innlegget før nå, men kan lett si meg enig med de som ser saken litt annerledes enn deg. Jeg oppfattet som andre før meg her Guros innlegg annerledes enn deg. Hovedbudskapet er i mine øyne ikke savnet om små barn, som du nærmest starter hele innlegget med. Min mening er at dette passet best som et enkeltstående innlegg og ikke som en kommentar til Guro. For selv om det omhandler samme tema fokuserer dere på forskjellige spor. Jeg har ingen erfaring med dette, jeg er jo tross alt bare 19 og nettopp flyttet ut, men Guros innlegg rørte dypt i meg. Det gjorde ikke dette. Men ser man derimot bort fra det Guro skriver og behandler dette som en enkeltstående post fungerer den strålende 🙂 håper kritikken tas godt imot, for et godt innlegg er det!
KJære Pappahjerte! Tusen takk for dette innlegget. Jeg er helt enig med deg: Nyt, vær i disse øyeblikkene med de små og fortsett med å fortelle om dem slik du gjør.
Jeg kan love deg at lykkestundene med ungene dine opphører ikke, de blir sterkere og mer intense på en annen måte.
Responsen på min kommentar har nesten utelukket vært positiv, veldig få har oppfattet den som sutrete, tror jeg. Og jeg leser heller ikke din tekst som kritikk, tvert om.
Det jeg har forsøkt å peke på, og som jeg tror er grunnen til at teksten har truffet så mange, er at når barnet ditt blir større, og du blir nødt til å slippe opp på tøylene, så er du så mye mer alene om det. Da de var små var det så mange som støttet deg, helsestasjonen, barnehagen, de andre foreldrene som du hadde tett kontakt med, etterhvert skolen, læreren, idrettslaget og så videre. Men en dag er det slutt, de går alene ut i verden, på ungdomsskolen glipper muligheten til å holde oversikt over alle vennene og deres foreldre, læreren er i større grad fokusert på det faglige, de tar bussen til trening – nåde deg om du er en av de få foreldrene som sitter på tribunen og roper og har tommel opp.
Den vesle gutten du en gang foret med økologisk hirsegrøt, stapper i seg kebab og cola.
Jeg håper ingen leser kronikken min som en kamp om hvem som har det mest slitsomt. Det er utrolig mye som blir mindre slitsomt: De bruker ikke parkdress! Hurra!. De ordner seg på badet selv (ufattelig langsomt ofte) De klatrer ikke i kjøkkenskap og skader seg ikke hver halvtime. De suger sjelden på dobørsten. De er bittelitt mer renslige. Skriker mindre, men bråker mer.
Den største forskjellen er hvor alene du er, og hvor fortvilet du blir der du står i motbakken og ser at barnet ditt er for mye på data, for lite med venner, med feil venner, eller er lat eller full eller redd for alt og alle, eller stressa for skole og trening og kropp og antall likes på sosiale medier… det er så lett å tenke at det er noe du gjør eller har gjort feil som mor eller far.
Men det er en ting som ikke endrer seg: Pappahjertet!
Lykke til på den artige og turbulente ferden som far!
Guro
Greit å være glad i oppmerksomhet. Hvorfor ikke bruke mer ekte tid på barna? Få de til å forstå virkeligheten av å være et menneske på planeten jorden, respektere andre mennesker, naturen og dyrene. Være skeptiske til hva de hører og ser, ikke la seg lure av medier og blogger. Ikke være opptatt av oppmerksomhet ved hjelp av blogger, selfier osv.
Lage sin egen virkelighet fremfor å la medier og blogger lage den. Bare et tips. Ha en strålende dag med barna dine! Det viktigste i dette livet, på planeten. Du virker som en grei kar, men med litt oppmerksomhetiger. Bruk heller bloggen din, som du nå har mange lesere på, og spalteplass i Norges fjerde største medienettsted til å opplyse folk om hva store selskaper, myndigheter og medier ønsker for fremtiden. Et søkeord; New World Order. Igjen, ha en fin dag! 🙂
Jeg ble oppriktig lei meg da jeg leste dette innlegget. Mulig du mener at det ikke var ment som kritikk, men jeg kan ikke se at det kan tolkes anderledes. Guro sitt innlegg traff meg midt i hjertet. For hvor går du når utfordringene blir for store som storbarnsforeldre? Du kan sikkert blogge om det perfekte. Om de flotte store barnas fine karakterer, eller fantastiske idrettsprestasjoner. De fleste legger stolt ut konfirmasjonsbildet av poden, eller deler med glede om hvilket universitet de har kommet inn på når den tiden kommer. Det er ikke løsrivelsen som er vanskelig da. Det er ikke savnet av småbarnstiden. Tvert i mot er de fleste glad for den er over. Når sistemann i flokken endelig har kommet gjennom videregående er de fleste glad for at både den ene og den andre tiden er over. Da begynner en ny tid. Selv om det kan være vemodig. Og om det går som det skal, så skal man ha nye ting å glede seg over. Samt noen nye bekymringer. Guro sitt innlegg handlet ikke om å savne småbarnstiden. Den handlet ikke om å lengte tilbake. Ikke handlet den om at småbarnsforeldre sutret heller. Og innlegget var absolutt ikke noe sutreinnlegg om at den ene foreldrene har det værre enn den andre. Og den fortjente overhodet ikke noe motinnlegg. Bloggen hun etterlyste kan ikke skrives. Du kan nemlig ikke dele på Facebook når utfordringene er mørkere enn møkk. Likevel kan man savne å kunne gjøre akkurat det. Og noenganger kan et hjertesukk møtes med respekt og forståelse fremfor motsvar og konkurranse.
Guds hensikt med familien, barn og foreldre og besteforeldre osv er kjærlig fellesskap. Problemet med at barnet skal vokse opp og ut av foreldrenes liv er menneskeskapt av dets egoisme. Vi må oppdra våre barn selv i visdom og kjærlighet slik det er ment. Det er ikke staten eller skolen eller venner eller media som skal oppdra våre barn. Det er “inn” idag å skille familier og fokusere på det egoistiske Jeg’et. Oppdra våre barn rett så bør de absolutt alltid ønske å ta telefonen når foreldrene de elsker og respekterer ringer.
For ett nydelig innlegg som alltid 🙂 Kjenner jeg merker at William blir stor. Men for meg er han fortsatt mamma’s lille baby 🙂 Bare å nyte tida med barna det 🙂
Hver periode har sine fordeler og ulemper.
Jeg står midt i et skifte nå, med min førstefødte.
Alderen tilsier at barnet er voksent, men barnet er ikke helt som andre barn – psykisk utviklingshemmet, her er alder bare et tall. Skal stifte eget hjem selv om man mentalt bare er 9 år. Men ikke så utviklingshemmet at man ikke forstår sine egne begrensninger.
Å se sitt alt gråte over en skummel komfyr. Den er ny – ikke slik som man har trent på med skolene. Redsel over å ikke rekke på do fordi man ikke husker hvor doen er. Det at boligen ikke har døgnbemanning, som gjør det skummelt å sove der alene. Det knuser virkelig et mammahjerte.
Jeg vil ikke si “slutt og syt” eller noe sånt fordi man står i det man gjør og har all mulig rett til det, men prøv å se det gode i situasjonen. Dere har rustet barna på aller beste måte! Dette er hyllesten til jobben dere har gjort gjennom hele småbarnsperioden og småbarnsperioden. Det er nå man skal være stolt av alt man greide å putte inn mens man hadde de hjemme.
Ønsker dere all mulig lykke til med den herlige jobben dere har foran dere.
Fin blogg du har. Men har barnet (barna?) godkjent at du bruker (sprer) bilder av dem på nettet? Er dette noe de vil være fornøyd med ligger der ute når de blir eldre?
Kan du si noe om hvilke refleksjoner du har gjort rundt dette. Er mange som sprer bilder av barna sine på nett, noe som jeg mener er en uting da de ikke får tatt stilling til det selv.
Mann 34: Hei du og takk for det. Det du tar opp her er noe jeg tenker over stort sett hver eneste dag. Pjokken min har ikke godkjent bruken av hverken tekst eller bilder, hovedsakelig fordi han er 2 år gammel og ikke kan gi meg noe fullgodt svar 😉 Spørsmålet du tar opp grubler jeg mye over. Jeg prøver derfor å balansere ut dette på best mulig måte og vekter hvert ord og bilde.
Jeg har skrevet om dette tidligere også, så les gjerne dette innlegget som er et direkte svar på spørsmålet 🙂 http://pappahjerte.blogg.no/1394737753_er_det_greit__utlever.html
Imøteser svar fra deg, så kan vi ta en diskusjon 🙂
Sunniva: Tusen takk for veldig fin kommentar. Kan forstå at… nei vent, jeg kan ikke forstå hvordan det er å ha et barn som er psykisk utviklingshemmet. Jeg ser for meg at det kan ævre veldig utfordrende, men også givende på en litt annen måte enn for barn uten slike ekstra utfordringer. All honnør til deg og ønsker deg lykke til med den skumle komfyren! 🙂
Selv sleit vi med en skummel huske da vi kom til barnehagen i dag. Og så var det skummelt å gå inn, skumle barn og tja.. alt var vel egentlig skummelt. Da er det fint med en tøff pappa som ikke er redd for noe 😉
Audhild Mamma til lille Willi: Takk for det. De vil jo alltid være våre små selv hvor gamle de blir, det er jo en trøst, hehe. Eldstemann til min eldste bror har nå vokst seg lengre på sokkelesten enn både sin onkel og sin far, haha. Er så veldig usannsynlig å se for seg at noe sånt kan skje med en liten baby 😛
Tommy: Det var en fin tekst 🙂 Selv som ikke-troende funker denne teksten godt, også uten gud involvert. Kjærlig fellesskap, det var et fint uttrykk. Jeg tror det er viktig å fokusere både på “jeg´et” og fellesskapet, så er de sterke både på egen hånd og i flokk.
Ha en flott dag videre!
Berit: Hei du. Beklager hvis du leste det som et “motinnlegg”. Det var ikke ment slik. Les gjerne svaret fra Guro selv i kommentarfeltet, hun leste teksten slik den var ment. For øvrig enig i det du skriver, med unntak at jeg bare blogger om det perfekte. Jeg tar også opp mange utfordringer og hjertesukk. Prøver egentlig å skildre alle sider av livet som småbarnspappa 🙂
Askeiu78: Var det et stikk til meg? Synes bare det er på sin plass å skrive et svar til Guro når hun har inkludert meg i sin tekst. Hun er jo journalist i VG tross alt, ble litt starstruck av det hele 🙂
Men ja, jeg er helt enig i dette at man skal lage sin egen virkelighet fremfor å la medier og blogger skape den for deg. Vi bloggere gir jo bare et bilde på én enkelt hverdag sett gjennom våre øyne og mange bloggere fungerer vel mer som “modeller” og et bilde på en virkelighet som kanskje egentlig ikke eksisterer. Eller som det heter på godt norsk: Tenke sjæl 😀
That being said så tror jeg at jeg fortsetter å blogge om det som opptar meg, men for all del, du må gjerne starte en blogg om New World Order 😛
Guro Hoftun Gjestad: Tusen takk for kommentaren og la meg bare få si at det var et stort lettelsens sukk å høre at du ikke misforsto teksten. Ville ikke utfordre deg på dette, snarere tvert i mot. Men kan være vanskelig å formidle tone gjennom tekst 😉
Jeg tror ingen leser teksten din som et sutreinnlegg, jeg gjorde i hvert fall ikke det. Jeg tror bare de mener at det er jeg som kaller din tekst et sutreinnlegg. Oh well, samme kan det være, så lenge vi er enige så er alt bra. Enighet er jo som kjent verdens vakreste ord 😉
Lykke til videre med utfordringene som storbarnsmamma. Selv gleder jeg meg til første gang jeg fersker pjokken i å stå bak sykkelskuret og smugrøyke. Da skarre bli månelyst 😛
Sunniva Varjord: Hmm, ser hva du skriver her. Ja, egentlig kunne teksten stått alene, for jeg spinner jo bare videre på tanker jeg fikk i hodet da jeg leste hennes tekst, jeg prøver ikke å utfordre eller “ta” henne på noe. Kanskje har jeg bare lest hennes tekst veldig forskjellig fra mange andre. Kanskje kan dette være fordi jeg ikke selv har store barn enda 😉 Er egentlig bare enig og ville sette et småbarnsperspektiv på saken.
Har skrevet om noe, men har nå sett meg blind på teksten, så klarer ikke helt å se hva som blir “feil” nå, så da lar jeg den bare stå. Og dessuten har jeg fått et fint svar fra Guro (sjekk kommentarer), så da er jeg egentlig fornøyd 😀
Alle perioder har sine utfordringer. Og for de som har store barn, kan det nok være lett å glemme småbarnstiden. Mine unger er 8,16 og 18. Da jeg fikk minstemann ble jeg igjen minnet om hvordan det var å ha ettåring. Å sitte sammen med andre voksne i sammenkomster og bare få med seg bruddstykker av samtalen, fordi minstemann var overalt og kunne ikke slippes av syne. Det er slitsomt det også.
Og mellomstore barn som plutselig har blitt utestengt av venninnegjengen, og du som mor må ta vonde telefoner til andre foreldre og lærere. Det er virkelig utfordrende! Men du har verktøy.
Når barna er 16-17 år vil de ikke ha så mye innblanding, og vil helst ikke at du ordner opp for dem. Blander man seg for mye, vil de stenge deg ute. Du får ikke så mye innblikk i livet deres. Du må gjøre deg fortjent til tilliten på en annen måte. Fordi de ønsker å løsrive seg, og har mange andre de kan gå til enn deg. Du må være rådgivende og hele tiden på tilbudssiden tillitsmessig. Små barn er helt avhengige av deg. Store barn kan stenge kommunikasjonen og velge andre støttespillere enn deg. Du bobler etter å moralisere men det skaper kanskje bare avstand. Å være tillitsperson og samtidig grensesetter er den store utfordringen. De skal jo bli selvstendige! Det er jo målet. Du skal ikke lenger vite alt, eller bestemme over dem når de har blitt 18 år. Og dette må skje gradvis. De må få bestemme mye mer i årene mot myndighetsalder, men du må bære ansvaret for hva som skjer. Derfor får de være borte med venner om natten, mens du sitter parat ved telefonen. Du har ikke full kontroll, og skal heller ikke ha det, men vet at det likevel er ditt ansvar at alt går bra. Dette er utfordringen til storbarnsforeldre. Så ikke fordøm de foreldrene som du vet at fikk en full tenåring hjem i går. Det er ikke nødvendigvis foreldrenes skyld, like lite som det er bare foreldrenes fortjeneste at de har en unge som er bare føyelig og pliktoppfyllende. De som har flere ulike barn kan skrive under på dette…
En stor tenåring er nesten voksen. Og like lite som du syns at foreldrene dine bør lastes for at du ble full sist nyttårsaften, like lite bør du fordømme 17åringens foreldre. Gi dem heller en klem og si at det blir folk av de fleste. Det trenger de.. Det kommer til å gå bra! Senk skuldrene og gled dere til tenåringstida. Den er kjempefin også, jeg har ledd masse med mine ungdommer og vennene deres, de er så morsomme til tider.. Men de må få gjøre feil også, og de tåler at du sier det du mener. Ha dine kjepphester, og hold fast på dem. Om du ikke kan holde dem inne, kan du bestemme deg for at de ikke får noe alkohol av deg før de er 18. Ingen kan vel si med hånda på hjertet at de lærte mest av mammas og pappas feil. De må lære av sine egne. Og vi må være der. Klem fra meg.
Lene: Wow, tusen takk for denne kommentaren. Veldig spent på hva årene som kommer har å by på og som du sier så har alle perioder sine utfordringer. Akkurat nå er vi inne i “nekte å spise middag” fasen her i huset 😉
Sant det ja. Det er EN stor trøst 🙂 Faren til William har 45,5 i sko og er 1,86 cm høy. Så spent på hvor høy William blir å sko str :O.