Hvorfor har det blitt slik at norske barn MÅ gå i barnehagen? Dette og flere andre kritiske spørsmål ble reist i en interessant kommentar av Marius i går under innlegget Klar for barnehagestart?:
“Hei. Hvorfor må du sende han i barnehagen hvis du egentlig vil ha han hjemme? Hvorfor må iheletatt noen sende barna i barnehage? Ingen kjenner barnet så godt som foreldrene, å ingen er bedre til å ta vare på barnet enn dens egen mor og far. Folk skylder på økonomi og sosial utvikling, jeg mener at det fins uendelig mange ting å spare inn på for å klare å være hjemmeværende. Forskning viser at barn som har vært hjemme ikke har mindre sosiale ferdigheter enn de som har gått i barnehage. Forskning viser også at barnehagebarn har mer adferdsvansker. Hva synes du om å sende barn under 1år i barnehage og at de skal være det lengre enn en arbeidsdag? Foreldre vet aldri alt barnet opplever i barnehagen. I mitt syn er det helt sykt at vi setter barn til verden for og så å sende det bort fra oss hele dagen. På 70-tallet var det 2% som gikk i barnehage , nå er det over 90%. Vi vet ikke utfallet av denne utviklingen enda, men hittil er den mange ting som går i negativ retning, som adferdsvansker, stress, ADHD osv. Det værste er at det nesten er tabu å snakke om å ha barna hjemme, alle sier at barna har det best i barnehage, men de har ikke grunnlag for å si d”.
Først av alt: Jeg setter veldig stor pris på at folk tør å stille vanskelige spørsmål, så takk for det! Derfor synes jeg også at Marius fortjener et skikkelig svar.
Og her kommer det.
Slik jeg leser det spør du egentlig om følgende: Hvorfor er det blitt slik at man må sende barna i barnehagen?
Og det er et godt poeng, for man må absolutt ikke det. Jeg synes det er hjerteskjærende å høre om knøttsmå barn som kommer først til barnehagen og drar sist hver eneste dag. Jeg får også klump i magen når jeg hører om barn som ikke har rukket å bli ett år blir overlatt til barnehagens omsorg. I sånne tilfeller er det lett å tenke at det virker uansvarlig av foreldrene som ikke har tid til å ta vare på sitt eget barn. Og tro meg, dette har jeg kjent på mange ganger. Det er dog vanskelig å sette seg inn i alle andres situasjon og vite hva deres hverdag består av.
For å være ærlig tror jeg nok de aller fleste skulle ønske de kunne gå hjemme med barna lenger, men så er det ikke bare lett det heller. Det økonomiske aspektet er selvfølgelig én del av det, men det er jo faktisk også veldig krevende å gå hjemme med barn. De skal aktiviseres, de skal underholdes, de skal stimuleres intellektuelt og de skal utvikles fra baby til barn. De skal klargjøres for livet videre og det er ingen liten oppgave man kan ta lett på.
Det er rett og slett skummelt å skulle bære det ansvaret på egne skuldre og jeg tror mange er såpass ydmyke og gudfryktige til denne oppgaven at de heller velger å stole på barnehagen fremfor seg selv. Det er så mange elementer som skal på plass og som foreldre er man hele tiden redd for at man kanskje ikke strekker til over hele fjøla.
Så langt har vi hatt den fantastiske muligheten til at pjokken har kunnet gå hjemme med hjemmeværende mor frem til 2,5 år, men nå er det på tide at noen andre tar over. Jeg kjenner at nå som han er to og et halvt ønsker jeg at han skal komme seg i barnehagen ikke først og fremst for vår del, men for sin egen del. Nå som han har alle grunnferdighetene inne er tiden kommet for at han tar det neste steget på stigen og der trengs mer enn bare mor og far. Jeg tror det er veldig sunt for små barn å komme seg inn i en barnehage for det sosiale miljøet, for alle aktivitetene, for å kjenne på en ny hverdag og for å løsrive seg litt fra mor og far.
Norske barnehager er også i en særposisjon ved at de ansatte som jobber der er utdannede pedagoger som vet hva de driver med. Dagens barnehager er proffe institusjoner med årshjul, aktivitetskalendre, pedagogisk utviklede planer etc. Jeg tror det er veldig gode læremiljøer for små hoder som skal klargjøres for neste skritt opp til skolenivå. Og der tror jeg fatterns youtube-skole kommer til kort på sikt.
Læring er en viktig del, det sosiale et annet. Jeg tror ikke viktigheten av at barna blir del av et større miljø tidlig skal undervurderes. De sosialiseres, former relasjoner, håndterer konflikter og lærer seg å tilpasse seg andre. Det går litt i stampe når man bare henger hjemme med mamma og pappa dagen lang. Selv om jeg absolutt tror vi kunne klart å gjøre jobben med å forme ham til å bli en bra fyr på egen hånd, så kjenner jeg at jeg jo ikke er et barn lenger selv.
Jeg klarer ikke alltid å kommunisere med ham på hans premisser. Jeg klarer ikke å legge grus på hodet, riste det av og le meg i hjel 20 ganger på rad. Men det trenger han. Så tenker jeg at han heller kan komme hjem til oss etter en dag i barnehagen for kos og historiefortelling, for gudene skal vite at jeg gleder meg til å høre om alt han har opplevd i løpet av en dag og ta del i hans fortellinger. Han trenger ikke bare noen som tar del i hans hverdag, men noen som er en del av den. Hans likemenn. Han trenger kolleger, ikke bare samtaler med sjefen og styreformann 😉
Vi har for øvrig landet på et slags kompromiss vi da og gått for 80 %. Da får han fire dager i uken i barnehagen og tre hjemme (én ukedag + helg). Jeg synes det virker som en fin fordeling. Dette gir oss også muligheten til å få ting litt mer på stell hjemme. Siden mor i huset nå skal over i ny mammapermisjon er tiden moden for at han utvikler seg utenfor husets fire vegger og at vi får den drahjelpen til oppdragelsen som barnehagen kan tilby. Selv om man sikkert kan kjempe med nebb og klør for å ha barna gående hjemme så lenge som mulig, så tror jeg det er veldig viktig at man også gir slipp på dem og lar dem oppdage verden på egen hånd. Det er litt sårt, men jeg tror det er viktig.
For å vende på det da. Motpolen til å sende barna (for) tidlig i barnehagen er å ha dem hjemme for lenge. Se for deg å ta ansvar for grunnleggende skolegang selv hele veien opp til ungdomsskolenivå. Så skal barnet gå rett inn i skolesystemet fra 7. klasse, men så viser det seg at mor og far helt har glemt å lære barnet vesentlige ting som f.eks historie. Så sitter du der med et barn som kan skrive pent og telle til 10, men aldri har hørt om andre verdenskrig. Haha! Okei, det eksempelet ble i overkant søkt, men du ser sikkert hvor jeg vil hen. Det er en trygghet i å vite at barnet skal innlemmes i et institusjonalisert system som har tatt hensyn til alle variabler.
– Uhm, nei.. Vi glemte bare å ta for oss dyrene i Afrika… sorry.
Som en siste ting vil jeg si at jeg er HELT ENIG med deg hva gjelder at det virker som et tabu å ha barna hjemme. Og det synes jeg er rart. Men jeg merker det når jeg forteller folk at han fortsatt er hjemme. Det er noe i blikket deres. Det er en slags forventning som blir brutt og man får en følelse av at man har handlet uansvarlig. Og der må jeg bare få si at jeg i realiteten synes det er stikk motsatt. Jeg skal ikke si hva andre skal gjøre altså, men gitt muligheten vil jeg si at det er langt bedre å ha et barn hjemme et år ekstra enn å sende en baby i barnehagen som verken kan gå eller gjøre rede for seg. Men som sagt, det får vel bli opptil enhver å bedømme selv.
I bunn og grunn tror jeg de fleste gjør det de anser som det beste for seg og sin familie. For mange betyr det å sende barna i barnehagen, men ikke for alle. For vår del føles det i hvert fall riktig å ta steget nå, både for oss og ham 🙂
Kom gjerne med kommentarer hvis du er enig / uenig, for som alle vet er jeg ingen ekspert når det kommer til barnehager. (Dere som tar den referansen vet hva jeg prater om ;-))
God helg!
* Følg Pappahjerte på Facebook *
Vi har gjort akkurat det samme med våre 3 som dere har gjort for plutten deres. Vår eldste var hos dagmamma og begynte i bhg da hun var 3 år. Tvillingene var hos dagmamma i et år. Vi valgte dette fordi vi hadde mennesker rundt oss som ga barna våre en myk start i trygge rammer – og jeg vil våge å påstå at ingen av de tre har tapt noe på vår beslutning der.
Med frøken fikk vi faktisk spørsmålet om hvilken bhg hun hadde gått i før – fordi hun var så trygg, sosial osv, så de ble meget overrasket da vi fortalte at hun hadde vært hos dagmamma. En dagmamma som tok henne med på bærtur, byturer, la puslespill, sang for og stimulerte på alle punkter 🙂 Vi vil alle at barna våre skal ha det beste – men det er ikke alle som har mulighet til andre alternativer enn bhg.
De fleste dagmammaer anbefaler, hjemmeværende mødre velger gjerne å la de starte i bhg når de er 3 – nettopp for at de skal stimuleres og “klargjøres” for veien videre i livet :).
Kari: Høres absolutt fornuftig ut 🙂 Ja, vår lille plutt er såvisst ingen sinke, snarere tvert imot og jeg mener at å ha hatt ham hjemme til nå har vært helt optimalt. Vi har hatt en familie rundt oss som han har fått sosialisert seg med i tillegg til barna i gata selvfølgelig og jeg har ikke egentlig sett noe poeng med å “måtte” sende ham i barnehagen tidligere.
MEN… det er faktisk som Marius skriver i kommentaren. Det er faktisk litt tabubelagt. Jeg har merket det mange ganger når folk spør om hvordan det går i barnehagen. Når jeg svarer at han er hjemme så ser jeg det i blikket deres. Og det synes jeg er rart. Det er ikke som at han er 8 år heller 😉
Du er fantastisk flink til å skrive!
Jeg gikk ikke i barnehage, men jeg klarte meg godt selvom. Det gjorde heller ikke søstra mi som er fem år eldre, og vi har klart oss godt i denne “læringsprosessen”. Når jeg en dag skal få mine egne barn, vet jeg ikke helt hva jeg vil. Jeg er hjemmeværende grunnet en trafikkulykke, så jeg har jo muligheten til å ha de hjemme. Jeg tenker nok at jeg og kjæresten kommer til å prøve begge deler, se hva som passer best og hva som føles riktig 🙂 Så jeg står liksom litt i midten vedrørende dette!
Hold gjerne barnet hjemme, men det er ikke 1970 lenger. Ditt barn blir ett av få som er hjemme og vil ikke ha noen å leke med. Før lekte man sammen ute alene hele dagen, til mor ropte deg inn til middag. Du lærte masse i samspill med de andre barna ute. Det er det samme som skjer nå, bare innenfor barnehagens gjerder under tilsyn av de voksne. Det som er fint nå, er at han eller hun “rare” som falt utenfor i leken før i tiden, og kanskje mistet selvtillit og ble innesluttet, blir nå fanget opp av kompetente voksne som kan styrke barnet og hjelpe han eller henne tilbake. Det er kanskje ikke like lett å se fordelene ved barnehage og førskolelærerens kunnskaper hvis du kun har hatt barn som mestrer språk, sosiale ferdigheter, lek, motorikk og har perfekt kognitiv utvikling på første forsøk. Og vær nå glad for det, men prøv å tenk nytt om barnehager og førskolelærere, men denne gangen forestiller du deg at barnet ditt ikke mestrer alt. Se for deg din lille øyesten og store skatt faktisk slite litt med ting som for veldig mange andre barn bare kommer av seg selv. Kanskje du ser litt annerledes på det da?
Med en mor som er i overkant glad i jobben sin var jeg en av de ungene som kom først og ble hentet sist i barnehagen – når jeg først begynte der.
Men, heldigvis har jeg en stor familie og var første barnebarnet hos oss. Så mine besteforeldre sloss omtrent om å få ha meg hos seg. Jeg var hos dagmamma noen dager i uka og noen dager hos farmor. Noe som resulterte i det at jeg som 2 åring kunne fortelle folk om hva jeg følte, tenkte og mente med fulle setninger. Jeg begynte i park som 2 åring, og “tantene” der synes jo det var helt fantastisk – de kunne jo faktisk ha en ordentlig samtale med meg(Farmor hadde jo da gått å skravlet med meg hele dagen). Jeg må også si at man ikke skal undervurdere parktantene, de jeg hadde er ihvertfall flotte damer som fortsatt lærer meg ting og tar vare på meg – selvom jeg er 21 år og “voksen”.
Selv har jeg tatt noen år under utdannelsen “Barn og ungdomsarbeider”, og kjenner jeg er litt for og imot begge deler og tror nok det beste er å finne den gyldne middelvei. Jeg tenker det er vell så viktig å få starte i trygge rammer og få god tid til å knytte bånd og formes av sin nermeste familie. Ihvertfall i de fleste tilfeller. som det det er å komme seg ut av den trygge sonen og videre ut i verden, knytte bånd med flere og lære seg sosiale antenner og slikt. Så det handler om å finne en mellomting, noe som passer for det enkelte individ og for hver enkelt familie. 🙂
Jeg var hjemmeværenede med mine 3 første på 80 og 90-tallet og nøt hver dag sammen med barna. Da jeg fikk en attpåklatt i 2005, så var det en selvfølge at han skulle i barnehagen fra han var et år, men jeg merker på meg selv at jeg har ikke samme sterke tilknytning til ham som de andre… Vet ikke om det er tilfeldig, men jeg føler at det er noe som mangler..uten at jeg helt klarer å si hva det er. Jeg føler ikke at han er like mye “min” som de 3 første. Det er jo andre som har oppdratt han… ( og jeg husker lite av de åra han gikk i barnehagen) Skulle jeg ha valgt om igjen, så hadde jeg gått hjemme mye lengre… 3-4 års alderen hadde kanskje vært helt perfekt? 😉
Amen!!
Har 3 barn selv, hvor den minste nå er i ‘barnehagealder’ (1 år). Vår eldstemann begynte hos dagmamma da han var 13 mnd. Hun hadde laaang erfaring med pass av barn. De var på gårdsbesøk, turer i nærområdet, bussturer, badet i hagen, lekte i hagen. Alt de gjør i barnehagen, bare i mindre format. Å både han og jeg var strålende fornøyd. Han har aldri “hengt etter”, å jeg kan ikke se at han har tatt noen skade av det. Da han var 3 år begynte han i bhg og hadde ingen problemer med å komme inn i gjengen. Med nr 2 fikk vi faktisk ikke barnehageplass, så hun ble en kasteball mellom besteforeldre, oldeforeldre og å være hjemme sammen med mamma eller pappa. Hun begynte i bhg da hun var 2. Hun har ikke tatt skade av det året hjemme. For den dama har nemlig bein i nesa, å hadde slettes ikke noen problemer med å tilpasse seg. Så sitter jeg her da, 6 år etterpå, med husets attpåklatt.. Kjenner på den følelsen at dette er sistemann, siste gang jeg får nyte mammatilværelsen hjemme. Å valget var enkelt. Jeg bli hjemme med han til han blir 2 år. Å jeg føler ikke at han kommer til å ta skade av det året. Vi skal kose oss ihjel. Dra på lekeplasser, ut å trille, treffe andre barn (ja for det er ikke bare han som er hjemme)? Ja vi skal rett og slett nyte dette året.
Poenget er at jeg ingen barn er like. Noen er moden og klar for bhg når de er 1 år. Andre har det like godt hjemme sammen med mamma eller pappa (om økonomi og andre forhold ligger tilrette for det) Å ingen er dårlige foreldre om de velger å holde barnet hjemme et år til. De tar slettes ikke skade av det!!
Kjenner jeg blir litt i forsvarsposisjon når “barnehagetantene” skal fortelle hva som er beste for MITT barn. De kjenner nemlig ikke mitt barn som jeg gjør…
Ha ei superduper helg med dine 💕
Jeg tror at det aldri vil bli helt enighet om hva som er “rett” når det kommer til når eller om et barn skal i barnehagen, og at man som foreldre til det enkelte barn må kunne ta den ene eller den andre avgjørelsen uten hevede øyenbryn fra andre. Familier er forskjellige, og ikke minst er barn forskjellige.
Etter tre uker ferie fra barnehagen, merker jeg at mini (og mamma) er klar for at han begynner igjen på mandag. For en nesten toåring krever mye, hele dagen, og selv om eg elsker dagene med han, merker jeg at det er begrenset hvor mange timer togbane og billeker er intressant for mor, og at det er ikke alltid våre planer for en fin dag resulterer i en fin dag for vår lille familie. Jeg kan heller ikke legge skjul på at det skal bli godt å komme på jobb igjen og prate fag med gode kollegaer, som ikke maser etter is til frokost, middag og kvelds 🙂
Da poden var 10mnd var permisjonen min over, og jeg måtte ut i jobb. Jeg sto nemlig for husholdningens inntekt siden mannen var student. Og siden han ikke fikk stipend før junior var litt over året var det ingen kjære mor. Jeg måtte ut i jobb.
Gutten fikk ikke barnehage før han fylte året så vi måtte finne alternativ dagpass. Og vi vurderte dagmamma i rundt 5min. Ser at flere skryter av sine, men her hvor jeg bor er dagmamma synonymt med tv hele dagen. For meg føles det ikke trygt heller siden du da overlater barnet til en fremmed. Uten utdanning etc.
Heldigvis hadde fadern mulighet til å passe han mens gubben holdt på med eksamen!
Og barnehagen, vel. Det gikk over all forventning! Han elsker at det er andre aktiviteter der og han får leke hele dagen med andre barn! Tenk noe så magisk å deilig. Første uken alt begynte han å skulle bruke bestikk, for det var det de andre gjorde. Han har vokst noe enormt på det og det er herlig å ha noen andre man kan spørre om råd som har peiling.
Nå skal det også sies at vi er veldig var på hvor lenge han får være i barnehagen, noe som er lettere for oss siden mannen er student 5min gange fra B.hagen og henter når han er ferdig på skolen, samt leverer senere når det er mulig. I <3 Norsk Barnehage
Mulig jeg kommer med en liten brannfakkel her..men pyttsann..jeg har kommet med så mange på blogg det siste året…
Jeg synes det skal være obligatorisk bhg fra 3 år for alle. Si hva du vil, men unger trenger tilpasning til grupper osv.. Jeg er et barn av 70-åra da få var i bhg for vi trengte jo ikke det..alle var jo i gata. Nå er det ikke slik..
Gjør hva du vil til ungen er max 3…og så bhg.!!
Ja det kreves en del av foreldrene å ha barna hjemme i stedet for i barnehagen, men spørr du emg så er det verdt det.
Som mor til fire barn hvor eldste er 10 og minste 5 har jeg vært hjemmeværende i 8 år og ingen av barna har tatt skade av det. De to minste begynte i barnahge i en alder av 3,5 og 5 år.
Vi har vært travelt opptatt med åpen barnehage og andre barn som heller ikke har gått i barnehage. Barna har kost seg i lag med venner hele tiden og når de har begynt på skolen har ikke lærerene kunne si at noen av de ikke har gått i barnehage.
Ja det er travelt å være hjemme med barn, men spørr du meg så er det verdt det.
Når du kl elleve om formiddagen sitter på en fjelltopp med ferske rundstykker i sekken og barna dine rundt deg, da er livet herlig altså.
Da de to minste begynte i barnehage var det fordi nest minstemann sine venner begynte i barnehage og han hadde da ingen venner på sin alder å leke med om han ikke begynte i barnehage. Vi valgte å la minstemann begynne samtidig i barnehage. Nest minste mann tok det veldig fint, minsten han tok det ikke fint i det hele tatt og det tok over et år før jeg kunne sette meg i bilen og kjøre der i fra etter å ha levert og ikke gråte av lettelse over å ha klart enda en levering av minsten i barnehagen.
Det jeg vil frem til nå er at alle barn er forskjellig. Noen er mer klar for å ut å starte livet tidligere en andre, men da syntes jeg de som er mindre klar må få den tiden de trenger til å bli klar. Om det da er mor som er den trygge, hvorfor skal ikke barnet da få han den tryggheten? Hva skjer egentlig med barna om du tar fra de den trygheten de trenger hver eneste dag? Hvorfor skal barnet da på død og liv i barnehage? Og å si at barna skal i barnahage for å lære seg de sosiale kodene, den syntes jeg blir litt billig.
Da vi slet med minsten vår var eneste de i barnehagen hadde av råd å gi meg at jeg måtte øke opp og ha fem dagers uke og ikke 3 dagers uke. Med fem dager ville han bli vant til at han måtte i barnehagen hver dag og dessuten så var jo/er jo alle barn tilpassningsdyktige og dermed ville han gå seg til om jeg bare tvang han hver dag.
Vi valgte å ikke høre på barnehagen og fortsette med 3 dagers uke. Etter 1,5 år med veldig korte dager (var ingen jevngamle ed han som var hjemme så derfor fortsatte vi med barnehage, så begynte det å snu seg og på slutten av andre året var han kommet så langt at han ikke lengre hadde vondt i magen når han skulle i barnehagen og han ønsket gå i barnehagen oftere. Nå har han hatt snart 6 uker sommerferie og for første gang har han etterlyst barnehagen og gleder seg til å begynne i barnehagen igjen.
Jeg synes absolutt dere har tatt riktig avgjørelse for dere og deres situasjon. Er ikke alle som er like heldig..
Jobber i barnehage,på småbarn, og gjort det over mange år nå. Vi ser at mange 11mnd gamle barn virkelig ikke er klar for det. Mens andre er spreng klar. Fortvilte foreldre som ikke har noe valg, og andre som ikke kan få barna fort nok inn. Jeg skulle ønske alle fikk den luksusen av å ha barnet hjemme til 2års alder med evt. treff og samlinger.
Som mor til en 3åring hadde jeg klump i magen og hjerte i halsen når vi måtte sende han i barnehage som 1åring. Men han viste seg å være veldig klar!(heldigvis, selvom det ikke roa mammahjertet)
Skulle ønske jeg hadde mulighet til å være hjemme lenger men økonomi strakk ikke til. Når nr.2 skal komme etter nyttår blir det enda kortere permisjonstid pga økonomi.
Vi sier til våre foreldre i barnehagen: har dere mulighet å være hjemme så tar ikke barnet skade av det!! Det tar heller ikke skade av å være i barnehagen selvom de kan bli veldig fort slitne de aller minste.
Elsker jobben min og alle de små barna mine, og gjør meg ingenting å bli kalt barnehagetante SEKV med utdanning!(jeg vet hva jeg gjør og det er nok;) )
Fantastisk bra innlegg fra deg, håper mange fler familier gjør som dere!!
Dere er veldig veldig heldig som har kunnet hatt plutten hjemme i 2 år !
Vi står her nå og skal sende vår 9 mnd (!!!!!) gamle baby i barnehagen !!! 🙁 mammahjertet griner av dårlig samvittighet og fortvilelse… Jeg er selv 20 år, uten noe ferdig utdanning… Samboeren min har en godt betalt jobb men når det er gamle tulle lån fra fortiden som skal betales, nye lån som skal betales, to biler (bor på landet og med 4 kollektivbusser for dagen er vi helt avhengig av to biler), husleige og forsikringer pluss alt annet som hører til av utgifter har vi ingen andre valg… Da blir det sosialen og det er et nederlag for meg vertfall… Ja det er uansvarlig å få barn så tidlig uten stabil økonomi.. Men det var ikke planlagt å eg vet at vi klarer å ta vare på vår lille plutt like godt som noen som tjener både en og to mill i året !
Dagmamma er heller ikke et alternativ da det ikke fins noen i kommunen.. 🙁 jeg tror vår lille skatt kommer til å trives i barnehagen.. Har selv jobbet der og gått der selv. Jeg kjenner de ansatte, har jobbet med dem. Det er max 8 barn på 3 voksne og alle barna er på hans alder, eller litt eldre. Selvfølgelig ikke målbart med at jeg hadde vert hjemme med han et år til. Det jeg ser på vår lille plutt nå er at han er trygg på de han møter, glad og fornøyd hele dagen lang og koser seg mye sammen med andre barn.
Jeg er så heldig at jeg har fått læreplass nå og kan begynne på utdanningen min og da må han i barnehagen.. Det blir bare tre dager første året og pappaen har deltidspermisjon så han blir hjemme med han de to andre dagene, så satser vi på hjelp fra besteforeldre og snille arbeidsgivere så han kan få korte dager i barnehagen. Vi har ikke noe annet valg enn å sende han i barnehagen nå. Om det et rett vet eg ikke, men sånn må det bare bli.
Jeg tror det bare er positivt for sønnen din at han har vært hjemme til nå. Men blir sikkert også gøy for han med barnehage når han har blitt såpass stor 🙂 Er positiv til barnehage generelt, men jeg har virkelig problemer med å forstå at det er bra for de under og rundt ett år. Disse babyene tror jeg hadde hatt mye bedre av å være hjemme med mor eller far en stund til. Men forstår dilemmaet for dem som ikke har mulighet. Men for de som har, tror jeg det er gull verdt for barnet å få ha mer av babytiden hjemme!!
Hei! Og takk for interessant lesning. Her har jeg lyst til å kommentere, kjenner jeg.
Vi har valgt et annet løp enn dere. Vi delte permisjonen 50/50. Etter 5 måneder hjemme tok pappaen over, og jeg var tilbake på skolebenken. Det gikk veldig fint. Da pappapermen var over, fikk jeg sommerferie og var hjemme hver dag i to måneder. Så begynte hun i barnehagen. Da var hun 1 år og 1 uke gammel. Jeg begynte (etter sommerferien) samme tid.
Jeg hadde i høyeste grad muligheten til å være hjemme lenger. Mannen min tjener veldig godt, og strengt tatt kunne vi klart oss på den ene inntekten resten av livet og samtidig ha veldig god råd. Men jeg kjente at jeg måtte ut! Jeg måtte tilbake til hverdagen, treffe studievenner og snakke voksenspråk. Jeg elsket de første månedene hjemme, men så kom behovet for å komme seg ut. Jeg trengte det. Og det å begynne skolen igjen viste seg å være en opptur for meg. Jeg ble virkelig en bedre mor av det. På ettermiddagene og i helgene – ja, da var det fullt fokus. Ingen pc, tv, aviser eller andre ting. Vi, både mannen og jeg, ble utrolig “gode på å ha fri”.
Å ønske seg tilbake i jobb/skole – gjør det meg til en dårlig mor? Nei. For meg var det aldri aktuelt å være hjemmemamma. Jeg ville ikke fiksa det. Og hvordan skulle det gått? En mamma som ikke hadde det bra? Da klarer jeg i hvert fall ikke være en god mor for jenta mi. Når jeg har det bra, blir jeg en bedre mor.
Jeg elsker jenta mi så høyt at jeg nesten ikke får puste. Hun er mitt alt. Min solstråle, min fineste skatt, og selve meninga med livet. Men jeg kan ikke tilbringe alle døgnets timer sammen med henne.
Jenta er nå 2 år. Hun jubler når vi sier “barnehage”. Det har hun gjort lenge. I helgene blir hun så lei seg over at det er fridag at vi må dra til uteområdet og leke der. Jeg skal ikke lyve og si at tilvenninga var knirkefri (det ville vært merkelig, gitt), men alt har gått veldig bra, og hun har blitt godt tatt vare på i barnehagen. Jeg opplevde at hun var klar for “mer action” enn det jeg klarte å gi henne hjemme. Hun lærte å gå da hun var 9,5 måneder og var veldig motorisk aktiv. Hun hang i skjørtet mitt hele dagen, og jeg følte at hun “kjedet seg”.
Når det gjelder valg man tar for ungene sine, så skal man være UHYRE forsiktig med å si hva som er riktig og hva som er feil. Alle må gjøre det som er riktig for selv. Alle snakker om “mammapolitiet” som vil ha kvinnen ut i jobb med en gang og rakker ned på de som er hjemmeværende. Jeg oppfatter det helt motsatt jeg. Jeg føler mammapolitiet “tar” meg fordi jeg ønsker å jobbe 100%. Jeg burde jo prioritert ungen min?! Men jeg er sikker på at jenta mi har det bra, jeg. Og hvis jeg var i det minste tvil, så hadde jeg tatt henne ut av barnehagen og funnet andre løsninger.
Grunnen til at vi reagerer som vi gjør, er at valgene man tar for sine barn er så innmari viktige, og man har alltid en redsel for å velge feil. Fordi man så inderlig gjerne ønsker det beste for barnet sitt.
Tommel opp for dere som fant den løsningen som passet dere best! Det er overhodet ingenting galt i gå hjemme. Og det er heller ingenting galt med å ønske seg tilbake i jobb 🙂
Hei 🙂
Veldig bra skrevet, må si meg enig i det du skriver!
Kom bare på en ting som også hadde vært fint å hatt med i innlegget.
Barnet immunforsvar tror jeg har gått av litt barnehageliv, omgis med andre barn og få barnesykdommer i ung aldre slik enn blir bedre rystet i voksenlivet. Ikke kult å få vannkopper i voksen alder. Har en venninne som fikk gå hjemme helt til skolestart, å hun var mye syk i på barneskolen, mer enn andre. Selv elsket jeg barnehagen, og de dagene min mor hadde fri og ønsket å kose med meg hjemme ville jeg heller dra til barnehagen å treffe vennene mine. Hatt en veldig fin oppvekst og takker barnehagetanter og onkler for det, og ikke minst mine foreldre som har vært med på å forme meg som person, og som er der for meg 24/7
Jeg er en av de heldige som har hatt mulighet å ha mine barn hjemme til de har Vært 2 1/2 år.. så nå på kommende torsdag begynner nr 3 i barnehagen sammen med storebror på 3 1/1 år.. å mini på 6 måneder blir 2 år og 7 måneder Før han skal begynne.. Men hadde jeg ikke hatt så tette unger i alder, jobbet natt og hatt verdens bestefar som er uføretrygdet så hadde nok ikke kabalen gått opp for oss…
Hei. Bra innlegg! Jeg ser du skriver at å være hjemmeværende kan være krevende, de må aktiviseres, underholdes, stimuleres intellektuelt. Er ikke det en del av å få barn, det bør ikke være en grunn til å sende de i barnehage. Det er ikke de ansatte i barnehagene jeg mener er bekymringen, de kan være de beste eksperter og høyt pedagogisk utdannede. Men hva med alt støyet, kjåket, usikkerheten, savnet, osv, ikke rart barna blir stresset. Ansatte sier selv at 1-åringer ikke har noe der å gjøre. Mange tror at 1-åringen deres har det bare flott, men de kan ikke snakke om hva som har skjedd i barnehagen, hvordan de har hatt det, separasjonsangsten osv. Jeg syntes det var oppsiktsvekkende å lese det Pernille kommenterte om atpåklatten hennes som gikk i barnehage, som hun ikke hadde like god tilknytting til som hennes eldre barn som ikke gikk i barnehage. Det går an å forstå, når barnets første leveår tilbringer mer våkne timer i barnehagen enn hjemme med foreldre, det er jo rett å slett noen andre som oppdrar barnet. Her er et utdrag jeg fikk fra min kones studering:
“BARN I kontantstøttealderen, 1-3 år, har best av å være mye sammen med foreldrene sine. Det er alle eksperter enige om. Ikke bare med foreldrene, men mye. Likevel er flere og flere i barnehage hele dagen. Og flere skal det bli. Over hele landet, spesielt i Oslo, blir nå barneparker lagt ned for å gi plass til barnehager. Parker opptar kommunal tomteplass, de er et hinder på veien mot det hellige målet: Full barnehagedekning. Foreldre som har hatt barn både i parker og barnehager mener at parkbarn har bedre grovmotorikk, blir sjeldnere syke og er bedre til å aktivisere seg selv. Men, hvem bryr seg om sånt? Parker er et ineffektivt ledd i det moderne samfunnshjulet. Komme klokken ti, gå hjem klokken to, hva er det for slags tull? Barn skal gå i barnehager. Det gagner likestillingen. Og den økonomiske veksten. Men er det et fremskritt for menneskeheten? Er vi ikke snarere tilbake i industrialiseringens tidlige fase? Da familiene var så dårlig stilt at begge foreldrene måtte arbeide så hardt at ingen av dem kunne ta seg av barna. Nå er det ikke fattigdommen som tvinger oss, men rikdommen. Den må opprettholdes. Det kan bare skje ved at begge foreldrene jobber full tid. MEN HVA BLIR RESULTATET av at vi tenker mer på oss selv enn barna? Hva skjer når tidsklemme-generasjonen, karrierediktaturets likestilte sønner og døtre, en dag blir voksne mennesker? Som det ikke lenger nytter å plassere i statlige institusjoner åtte timer hver dag? Ingen vet, dette er et nytt kapittel i velstandsutviklingens historie. Et eksperiment. Men vi kan vel se tendenser blant dagens barn. Økningen av psykiske problemer, av allergi, av fedme. Et begrep som «stress» er blitt naturlig å bruke om unger. Den nokså nye diagnosen ADHD brer om seg. Å realisere seg selv og samtidig ivareta småbarns behov er et moderne, uløselig dilemma i de fleste familier. Det ville hjulpet hvis også feminister kunne forstå dette.”
Svar til Ida (trønderen) om forskning (BSU-studie): http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/2012-2013/meld-st-24-20122013/4.html?id=720207
Og til slutt en artikkel som jeg råder alle til å lese:
http://barndom.net/artikler/barn-som-salderingspost/
Men hvor har Marius det fra at “Forskning viser at barnehagebarn har mer adferdsvansker”?
Det stemmer jo ikke.
Det kom nettopp en forskningsrapport som viste at det ikke var noen forskjell på barn som gikk i barnehage og de som gikk hjemme. Ei heller om de begynte som ettåringer eller senere.
Null forskjell altså. Verken på atferd eller intellekt.
Nå har jeg lett og lett etter denne rapporten på nett, men finner den selvfølgelig ikke igjen.
Kommer tilbake med lenke.
Vi sender nå vår ettåring i barnehagen. Må innrømme at jeg kjenner at jeg ikke har noe valg. Har en jobb som jobbet har jobbet meg opp og fram i og ønsker ikke bare si opp og slutte.. Mye av livet frem til man får barn dreier seg om skole og få seg en jobb. Iallefall gjorde det det for min del. Syns det er vanskelig å være helt utenfor det i mange år uten å se at det også har store konsekvenser for fremtiden min og familiens. Hva skal jeg gjøre om vi får 3 barn med 3 års mellomrom og alle skal være hjemme til de er tre? Det er nesten 10 år hjemme, uten jobb! Regner med at det blir veldig lett å komme inn i det igjen uten videre da :O Jeg syns iallefall at det er for skremmende i forhold til at barnet skal gå i barnehagen..
Jenta mi skal begynne i barnehage 20. august og hun har ikke fylt 10 måneder en gang. jeg synes det er helt forferdelig og blir ordentlig lei meg av tanken på at hun skal være mer sammen med andre, foreløpig ukjente mennesker, enn meg iløpet av en dag… Dessverre er vi nødt da jeg skal starte som lærling 1. september og ikke har lov til å begynne senere. Det er heller ikke dagmamma i nærheten eller noen andre som har mulighet til å ha henne… Fy faen, finner ikke ord for hvor forferdelig det er 🙁
Her i huset har jeg merka på begge de to små at plutselig, ved ca ett års alder, at jeg som pappa på pappaperm ikke klarer å stimulere den lille godt nok aleine. Alt er kjedelig uten andre barn. Det blir rett og slett ikke nok sosial omgang med andre barn. Den siste mnd før bhgstart når barnet er 1år og tre mnd har jeg bare gleda meg til å få han og hun i bhg for sosial omgang. Og begge de to små storkoser seg i bhg. Aldri vært gråt ved levering, de har løpt rett inn fra første dag.
Jeg kunne aldri klart å hatt mine to supersosiale barn hjemme til de var to, de hadde rett og slett blitt så understimulerte på sosial omgang at vi ikke ville kommet overens i hverdagen.
Jeg synes du kommer med mange gode “argumenter” for hvorfor barn har godt av å gå i barnehage. Som du nevner dette med læring, og “kollegaer”. Jeg tenker det aller viktigste er dette å få leke med andre på sin egen alder, for selv om mor og far kan være en super lekekamerat så er det noe eget med barn på samme alder. Leken har egenverdi og leken er barnas verden. Det er ofte her ting blir bearbeidet for barn. Danning som er en del av rammeplanen for barnehagen er også viktig. Altså “den jeg blir i møtet med andre”. Det kan være godt i forhold til danning å ha flere å spille på enn nærmeste familie:)
Jeg er forøvrig helt enig med deg om at foreldre vet som regel barnas eget beste og om det er å la barna gå i barnehage eller ikke så er det et valg foreldrene tar og ikke verden rundt. Lykke til med plutten i barnehagen!
Hilsen kommende barnehagelærer 🙂
Små barn og spesielt 1-åringer har et grunnleggende behov for primæromsorgspersoner – altså foreldrene De barnehageansatte er sikkert flotte omsorgspersoner (jeg tviler ikke), men ingen kan erstatte deg som mor/far for barnet ditt Barnet blir trygg å å kjenne lukten din og være inntil deg Forskning viser dessuten en DOBLING av ettåringers nivå av STRESSHORMON ved barnehagestart ? og stressnivået holder seg høyt over LANG TID: http://www.tv2.no/a/5309201. Vi sendte sønnen vår i barnehage da han var 1 år og 9 mnd. Vi ønsket egentlig vente til han var ca 2,5 år, men da jeg og hun var og er studenter ble det vanskelig økonomisk dessverre. Har derfor litt vanskelig for å tro på 2 foreldre med fast jobb og samlet inntekt på ca 700.000-1.000.000 når de sier at de “IKKE HAR RÅD TIL Å VÆRE HJEMME MED BARNA” men må sende 1-åringen i barnehagen. Det er faktisk også noe som heter kontantstøtte (selv om man ikke kan leve av det i lengden). Men all ære til mor Sara som har vært hjemme med sønnen vår og gitt han den beste kjærligheten Jeg tror jeg kommer til å være evig takknemlig for det. Og takk til foreldre som ser verdien av å være hjemme med barna (dette gjelder både fedre og mødre)! 🙂
Ofte sier foreldre at barna “KJEDER SEG” når de ikke går i barnehage. Det blir ofte ikke nok “SOSIAL OMGANG” med andre barn, “STIMULANSE” osv. I REALITEN tror jeg kanksje/ofte det er FORELDRENE SELV som KJEDER SEG litt hjemme med barna? Eller kanskje det er de voksne som føler at de mangler SOSIAL STIMULANSE og ANERKJENNELSE (slik som de kan få av karriereprestasjoner f.eks) når de er hjemme med barna?
La oss være ÆRLIGE: Hvorfor kan ikke vi voksne forsøke å innrømme at det kan være kjedelig for FORELDRENE å være hjemme fra karriereprestasjonene sine (og ikke skyve barna sine framfor seg – og si at barna kjeder seg)? Logg av mobilen og jobbmailen! Logg på livet og dra ut i naturen med barnet ditt: Utforsk, lek og vær tilstede så skal jeg love deg at barnet hvert fall ikke barnet ditt kjeder seg! 🙂 Nei la oss også begynne å også anerkjenne verdien av å være hjemme med små barn 🙂 Når det er sagt så anerkjenner jeg alle solidariske foreldre som jobber og bidrar til skatteinntekter! Bare husk at det å være hjemme med barna også kan være en god langsiktig investering 😉
Jeg er uenig m deg, pappahjertet 😉 når du antar at alle ønsker å være hjemme lenger med barna sine altså. Jeg var hjemme ett år med førstemann og ett år og tre mnd med minstemann og holdt på å fly på veggen.
Jeg er fullstendig avhengig av å jobbe. Jeg må ut. På slutten av begge mine permisjoner har jeg vært en dårlig mamma for mine barn, sur, grinete, etc. Jeg er rett og slett dårlig på å være i permisjon.
Nå kommer jeg hjem fra jobb og gleder meg til å være sammen m barna. Vil faktisk finne på ting m de og glede de. Vi er ikke bra sammen over langen 😉 jeg trodde jo ikke det skulle bli sånn før jeg fikk førstemann men det ble sånn.
Tommel opp for at alle finner sine egne løsninger som funker for akkurat sin familie 🙂
Jeg ser det er veldig mange her som har vært hjemme med sine. Hvordan har dette fungert økonomisk? Vi kunne aldri ha overlevd på bare den enes inntekt (selv om vi legger til barnetrygd og kontantstøtte). Førstemann begynte i bhg da hun var 1,5 år gammel og dette klaffet bare pga hjelp fra besteforeldre, oppsparte fridager og sommerferie.
Jeg er ganske ambivalent når det kommer til spørsmålet om barnehage/hjemmeværende. Jeg unner barna mine alt det fantastiske de opplever der, men jeg vil også gi dem trygge gode barndomsminner om tid sammen med foreldrene sine.
Selve overgangen til barnehage har for vår del vært en drøm. Aldri gråting, ingen problemer med å passe inn i gruppa og en læringskurve som ble så bratt at den nesten brettet seg bakover. Når det er sagt hadde vi 60 prosent plass første året og 80 andre året. Nå er snuppa tre år og vi øker til 100. Planen er å la henne være hjemme noen dager i måneden likevel.
Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar her, alle må gjøre det som passer dem best. Men jeg tror det er viktig å huske på at dagens barnehager er (hovedsaklig) bemannet av godt utdannede pedagoger som oppriktig bryr seg om ungene våre. De fleste barnehager er også flinke til å informere hjemmet og kommunisere med foreldrene. Noe som er viktig å la foreldre vite.
Det er nemlig en ting at det kanskje er tabu å være hjemme med ungene, men det er jammen meg mye tildeling (eller kanskje selvpålegging) av dårlig samvittighet for å levere ungene i barnehagen også.
Helt enig med deg:)
Jeg forøvrig er en av de som “måtte” sende barna mine tidlig i barnehagen. Nr1 startet i bhgen da han var 1år ganske nøyaktig, jeg hadde da akkurat fått lillesøsteren hans og hun hadde kolikk. Pappan var nødt å jobbe da han ennå hadde 1år lærlingtid igjen før han var ferdig utdannet og vi måtte jo ha penger. Han ble levert i bhgen rundt 8 av pappan og henta kl 15. Noen dager ble han henta tidligere om lillesøster hadde hatt en “god” natt og morgen.
Lillesøster “måtte” begynne i bhgen da hun var 10mnder, jeg hadde da vært i permisjon i 22mnder som nesten er to år, da jeg gikk fra permisjon med lillemann og rett i ny med lillesøster. Jeg hadde halvannet år igjen av lærlingtiden min før jeg var ferdig utdanna, og hadde ikke råd til å være hjemme i ett år sånn som med lillemann. Lærlinglønna jeg hadde da var på 60% av vanlig lønn, og da jeg var i permisjon med lillemann tok jeg 80% av de 60, så hvis jeg skulle ta 80% igjen ville vi ikke hatt mye penger å leve for.
Slik måtte det dessverre bare bli, ingen av barna var planlagte og iallefall ikke lillesøster som ble født kun 11mnder etter storebror. Men vi gjorde det beste vi kunne og det har gått helt fint 🙂 siden jeg har turnusjobb har jeg noen fridager innimellom og da hadde jeg og har ennå barna hjemme. Hadde de hjemme når jeg hadde aftenvakt og så ca. 2 dager i uka var de hjemme med meg 🙂 og de blir sjeldent levert før 8, og sjeldent henta etter halv fire.
Nå satser vi på å få en tredje til neste år, og da skal jeg være hjemme i iallefall 1år. Om vi har økonomi til det vil jeg være hjemme kanskje to år, og heller være dagmamma til en til mens jeg er hjemme hvis det er det som må til for å få økonomien til å gå rundt 🙂
Barna er nå 3 1/2 og 4 1/2 år gamle og de har ikke tatt noen skade av å begynne tidlig i bhgen. De er blide, selvstendige, flinke, og hjelpsomme. Lillemor på 3 1/2 år ligger faktisk foran de andre i utvikling.
Og angående tilvenning og forlate barna i barnehagen, det har aldri vært noe problem. Ingen av barna har noen gang vært lei seg for at jeg eller pappan må gå. 🙂
Anne: Hei du. Vet du, jeg synes bare du skal vri på det: du gjør rett og slett bare det som er best for barnet. Noen har mulighet til å gå hjemme med poden, andre har ikke den muligheten, men du gjør det som er best for familien. Hvis du ikke går på den perioden som lærling kan det få katastrofale økonomiske følger for familien på sikt, så jeg skjønner at det må stikke i magen, men tenk bare at du gjør det eneste riktige her. Og vet du, selv om datteren din er ganske liten, så kommer det helt sikkert til å gå kjempebra. Da får hun ekstra omsorg og kanskje vokser hun til raskere enn hun ville gjort om hun hadde gått hjemme lenger. Uansett, det kommer til å gå bra. Skjønner at det stikker i magen, men husk at du sender datteren din til de som har de absolutt beste forutsetninger for å fylle dagene hennes på best mulig måte da 🙂
Eller som Bon Jovi ville sagt: Keep the faith!
lillebroren min begynte i barnehagen 1. august 2009, og han ble født 11. august 2008.. han hadde ikke fylt et år en gang, men det var nødvendig, da både min mor og min stefar var i full jobb, og ikke hadde mulighet til å ha han vandrende hjemme. jeg vet de ønsket å ha han hjemme lenger, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. det er vel bare sånn det er. spørs på levesituasjonen til familiene og sånt, så. 🙂
Mari: Noen har den muligheten, andre ikke, sånn er det bare. I visse tilfeller vil den ene personen kunne gå hjemme i nevnte 10 år, mens man lever på kontantstøtte og den andre foreldrens lønn, men sånn er det ikke for alle. Det er nok veldig mange som er i din situasjon og mange småttiser som starter tidlig, så det går nok knall.
Og ja, det er jo absolutt noe å vurdere om man plutselig skal være borte fra arbeidsmarkedet i 10 år. Kjenner flere som har endret karrierevei etter å ha falt ut av loopen etter å ha gått hjemme i mange år. Man får jo litt andre verdier når man får kids også 😉
LK: Dette med at foreldrene vet barnas beste er vel også inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest alle kommentarene og sett folks ulike historier. Man gjør så godt man kan gitt det utgangspunktet man har, så får det være godt nok 🙂 Det er nok de aaaaller færreste som med vilje og viten forsømmer sine barn og heller setter dem vekk til barnehagen for å heller fokusere på karrieren. Men igjen: Kanskje det også blir riktig for dem? Vi er alle forskjellig og hva som funker for den ene kan være helt feil for den andre 🙂
Helt enig i at man skifter fokus når man får barn. Men jeg føler at man ikke må glemme at det er et langt liv igjen etter barna blir store også. Både for dem som reiser på jobb og de som blir igjen hjemme. Kanskje jeg er litt vel realist og pessimist med å tenke på at ikke alle mammaer og pappaer holder sammen resten av livet, og at en blir sittende igjen som en svarteper om man har vært utenfor arbeidslivet i mange mange år.. Vet ikke om det er så bra for barna heller.
Jeg har ikke gått i barnehage, var hjemme helt til jeg startet på skolen. Jeg kunne lese og skrive små og store bokstaver før skolen startet, jeg elsket matte og hadde ingen problem med å få meg venner.
Jeg er likevel sjenert og blir svett når jeg møter nye folk, MEN det er måten jeg er oppdratt. Vi skulle være perfekte, sitte pent i hjørnet ved besøk og hvertfall ikke være høylytte. Så slik er også mine søsken, vi skal ikke være til bry osv. Men dette er jo noe man kan jobbe med seg selv 🙂
Veldig kjekk blogg! Jeg lurte på om du kanskje kunne vurdere å skrive om et tema jeg kom på her om dagen? Innimellom ser man foreldre servere barna sine litt forskjellig, og argumentet deres er “Så lenge de spiser!”. Hva med deg? Hvor langt er det greit å dra den? Skal ungen få nugatti på alle skiver om det er det eneste pålegget den liker, eller hva om den ikke liker brødskiva si en gang, men kun pålegg? Hva er kresenhet, hva er stahet, og når skal man gi etter/ikke gi etter? Er det greit så lenge ungen er så og så liten, som i at man blir strengere dess større de er?
Lene: Hei Lene! Takk for spørsmålet og selvfølgelig kan jeg skrive om dette 🙂 Dette kan fort bli en litt betent sak, så jeg får trå varsomt, men jeg skal absolutt skrive om det. Følg med til uka 🙂 Takk for tips!
Mari: Nei det er en balansegang det der og svaret vil være ulikt for alle par. Selv om man kanskje vil være hjemme med barnet, så er det ikke alltid det lar seg løse slik. Jeg synes ikke det skal være sånn at man blir uglesett hvis man tar hensyn til karriere også, for som du sier så er det ikke nødvendigvis bra for barna hvis foreldrene ofrer alt for dem, men da ender opp med å bli skubbet ut av arbeidslivet som en konsekvens av det. Det kan jo få negative ringvirkninger på sikt, spesielt hva gjelder økonomi. Så altså, ingen fasit 🙂
Jeg er mamma til en gutt på knappe 11 mnd som nettopp har begynt i barnehagen. Jeg må jobbe og mannen min er student, derfor var det ikke noe alternativ for oss. Gutten er utrolig sosial og stortrives foreløpig i barnehagen. Ikke noe sutring sånn som det er hvis han bare er sammen med oss voksne. Så jeg velger å tro at han har godt av å være i barnehagen. Dersom vi hadde hatt mulighet, tror jeg faktisk ikke at jeg hadde orka å være hjemme med han noe lenger uansett. Jeg har mye mer overskudd og energi til å leke og underholde ham nå som han er i barnhagen på dagtid. Jeg har selv tenkt tanken at jeg er en dårlig mor som kaster ham i barnehagen og synes det er ufattelig deilig å slippe å gå hjemme. Så jeg skjønner godt at andre kan være kritiske til tidlig barnehagestart. Men det finnes like mange forskjellige foreldre som det finnes barn, og det som er riktig for noen er ikke nødvendigvis riktig for andre. Jeg tror at hver enkelt forelder selv vet best hva som er riktig for sitt barn og sin familie, og uansett hva man velger bør andre respektere det valget.
Jeg har ikke barn selv enda, men tenker at selvfølgelig skal mine barn gå i barnehagen! Jeg begynte selv veldig tidlig i barnehage, før jeg kunne gå er jeg temmelig sikker på – OG JEG ELSKET DET! Jeg snakker enda om hvor fantastisk barnehagen min var og hvor mye gøy vi gjorde! Er like gøy hver gang jeg får hente nevøen min i samme barnehagen og jeg kan gå å mimre litt tilbake og se hvor mye han også koser seg der 🙂
Trine: Jeg husker nesten ingenting fra barnehagen jeg.. Tror jeg var for opptatt av å bare virre rundt og finne på hyss 😉
Å ha et innlegg der det står «forskning viser» uten å faktisk henvise til konkret forskning er i mine øyne et stort problem. Jeg er ikke ute etter å ta et standpunkt til selve innholdet i innlegget ditt her. Men det er er problem at personer viser til forskning uten å gi mulighet til å se på forskningen med egne kritiske øyne.
For etter det jeg erfarer fins det fler dårlige og ikke valide forskningresultater, en det fins resultater man absolutt bør ta til etterretning.
Absolutt enig. Man burde kunne dokumentere forskningen man viser til, hvis ikke virker det bare som en slags hersketeknikk for å underbygge egne argumenter som man jo i teorien bare kan finne på selv. Det er også derfor jeg ikke skriver dette noe sted i innlegget. Du får ta det med Marius isteden 🙂
Jeg er totalt kjempe enig med deg 🙂👍håper det blir flere normale folk der ute som tenker på samme måte som deg, jeg synes det er heller tabu med barn som ikke er modne å sende di til fremmede i barnehagen selv om det er jobben dis ,der vi bare håper på det beste liksom. Vi kan ikke se barna heller og Ikke ha full kontroll om di har det bra heller der. Det er bare noe vi håper på.