Visdomsord fra en 2-åring

Jeg står ute i gangen og prøver å få antall skopar til å gå opp med mengden plass i skohylla. Hvorfor er det sånn at det alltid ligger sko strødd omkring uansett hvor mye jeg prøver å rydde i dem? Når jeg tenker meg om, så er det jo hovedsakelig mine sko som ligger strødd.. Og pluttens blinkesko da, men han er unnskyldt. I hvert fall for et par eller to.

Hmm plutten ja, mon tro hva han driver med akkurat nå? Ble det ikke merkverdig stille fra ute i stua da? Kanskje han jobber med en bleie, kanskje han leker med bokstavene sine igjen eller.. å herregud, kanskje noe har gått galt?!

Men plutselig kommer han løpende. Ut fra stua, forbi gangen og inn på kjøkkenet. Så løper han tilbake igjen og jeg ser han har noe i hånda.. Hva var det? Var det en leke eller var det.. Aha ja, nå vet jeg hva han driver med. Pokker!

Jeg sniker meg etter ham og ganske riktig er han ingensteds hen. Ikke borte ved vinduet, ikke ved magnettavla, ikke i sofaen. Da kan det bare være ett sted han er. Stedet han går for å få litt egentid til å finne på hyss.

 

I dette bildet gjemmer det seg en plutt

 

Jeg lister meg bort og ganske riktig, mellom sofaen og stuebordet ligger han klemt med en penn i hånden. Men han har allerede oppdaget meg og sett meg komme, så mine ønsker om å ta ham på fersken blir raskt avblåst. I det jeg titter rundt stuebordet og ned på ham, ligger han og ser tilbake på meg.

Smilet i munnviken er så lurt, så utrolig lurt. Han holder en penn, men han har ikke gjort noe galt. Han vet at jeg ikke har noe på ham. Jeg kommer med en liten advarsel om at han ikke får lov til å tegne på stuebordet, for jeg VET at han kommer til å finne på noe bøll, men jeg har ingen bevis i saken og derfor må jeg la den lille forbryteren gå. Jeg kan jo ikke ta fra ham pennen i et preventivt forsøk på å stoppe kriminaliteten heller. Det vil føles feil, men likevel ser jeg i det lure smilet at han planlegger hyss.

Men hva skal jeg gjøre? Skal jeg fjerne alle tingene han muligens kommer til å herje med? Skal jeg aldri la ham teste grensene? Ønsker jeg å kneble hans muligheter for utvikling, for å teste grensen mellom rett og galt? Er det ikke tross alt bedre rent pedagogisk å la ham utføre ugjerningen og deretter ta skjenneprekenen og praten om konsekvenser etterpå? Jeg er kneblet.

Jeg husker nemlig en epiosde på ungdomsskolen da en lærer i starten av en time helt ut av det blå ba meg sette meg på første rad. “Hvorfor?” spurte jeg, som satt og vippet på bakerste rad. “Fordi jeg vet at du kommer til å finne på noe tull i løpet av timen uansett”, svarte han. Selv om han antakeligvis hadde rett så føltes det veldig urettferdig. Å bli forhåndsdømt på den måten sier litt om forventningene noen har til deg. Ønsker jeg at pjokken skal vokse opp med den tanken i hodet? Neppe.

Og i de sekundene det tok meg å gjøre meg opp disse tankene hadde plutten også tenkt seg om. Så kom det:

– “Gå bort”.

To og et halvt år gammel og allerede er han smart nok til å skjønne når han har fattern rundt lillefingern. Skrev jeg “når”? Jeg mente “at”. Slukøret og en smule irritert over at jeg er rundspilt av en to-åring tasser jeg tilbake til skohylla.


Litt usikker på hvem av disse to som styrer familien..

 

Senere samme dag etter at plutten har gått og lagt seg for kvelden er jeg tilbake i stua for å rydde. Etter en lang dag i heimen er det leker både høyt og lavt. Bordet er fullt av halvtygde gulrøtter, leverposteiskiver og vann. At det skal være så morsomt å søle med vann da? Ja ja.. Så kommer jeg på episoden med pennen. Jeg stikker hodet ned mellom sofaen og stuebordet, ned til pluttens hemmelige plass der han ofte henger ut for seg selv. Jeg ser på siden av stuebordet, jeg ser på sofaen. Jeg ser på teppet og en ekstra gang på stuebordet. Ikke et pennestrøk.

Kanskje var det derfor han sa “Gå bort”? Ikke for å si “Stikk pappa, jeg skal tagge ned bordet ditt”, men heller “Pappa, jeg forstår, du trenger ikke passe på meg hele tiden”. Hvilket signal hadde jeg da sendt om jeg hadde tatt pennen fra ham bare for å være på den sikre siden? Ville ikke det fortalt ham at jeg ikke har tillit til ham? Ville ikke det skapt en usikkerhet mellom oss som jeg kanskje ikke ville vært klar over?

Det høres kanskje ut som en triviell enkeltsituasjon, men slike episoder oppstår hele tiden og det er nesten skummelt å tenke over at summen av alle alle disse til slutt utgjør hans oppdragelse. Det er en konstant balansegang og det glemmer man ofte å tenke over. Kanskje er det like greit, for hvis man skulle hatt dette aktivit i tankene til enhver tid ville man blitt sprø.

Men det kan være greit å ha i bakhodet. Det er en tid for å sette ned foten og snakke med sinnastemmen, men det er også en tid for å ta et skritt tilbake. Noen ganger, kanskje oftere enn man tror, må man bare gi barnet tillit, stole på dem og la barnet selv finne ut av ting på egen hånd. Eller som plutten ville sagt det:

 

Gå bort.

 

p1UQCHxJas
Titt tei!

 

/ lik eller kommenter hvis du har noe på hjertet 🙂

* Følg Pappahjerte og plutten på Facebook *

34 kommentarer
    1. Hva er greia med sko egentlig…som du skriver, uansett hvor mye du rydder i de så er det sko overalt 😛
      Plutten er fantastisk hærlig…godt jeg ikke er dagmammaen hans, for meg hadde han snurra rundt og rundt og rundt lillefingeren….fantastisk fyr 🙂 Dere har gjort en god jobb <3

    2. Haha, fantastisk!! Plutten er så herlig 🙂 Ja det er de små som styrer heimen, hvertfall her hjemme : P Små rampestreker er morro, beste som finnes 🙂 Gjerne med ett lurt smil om munnen, for så å sjarmere mamma og pappa i senk med de nydelige øynene! Oss foreldre har veldig bløte hjerter altså, skal ingenting til for å bli smeltet gang på gang 🙂 Av de minste ting! Fantastisk bra beskrivelse fra pappahjerte journalisten 🙂 Og bilde av dere var bare så herlig! Ett bilde sier mer enn 1000 ord 😉

    3. Hehehe.. Jeg hadde selvsagt hørt alt om foreldre som fant igjen fjernkontrollen og lignende i dass jeg så dagen var forberedt.. Da førstemann reiste seg på to og strakk seg innover bordet etter juvelen med knotter på så brølte jeg sprøyt at han tok ikke etter den før etter 2 år i barnehagen.. Minstemann tror jeg ble advart for han tok aldri etter fjernkontrollen.. 😉

    4. Jeg hadde vel mer ikke klart å ta fra ham den pennen pga det nyyydelige blikket han har! 😀 KOmmer til å bli en liten hjerteknuser det der en dag 😉

    5. Monika T Aa(Nomana): Tror jeg skal sette opp videoovervåkning for å se hva som skjer med de skoa på nattestid, for noen må jo komme inn her og rote opp hele greia 😉

    6. Det er ingen dum ide…kanskje jeg skal gjøre det samme på vaskerommet? For jeg er sikker på at klærne fordobler seg der inne….utenom sokkene da…de forsvinner en etter en…men aldri ett helt par…kanskje det er noen gnomer/nisser som kommer om natta og sniker klesvasken sin inn sammen med vår…og stjeler sokker…hmmmm…antageligvis de samme som roter i skoene 😀

    7. Hvorfor i helvete er du så god til å ordlegge deg! Du får sagt det og formulert det slik som man skulle ha sagt det selv, altså nå snakker jeg generelt når du skriver.

    8. Du er en flott mann, Peter! Hvis jeg en dag får barn er det akkurat slik jeg håper jeg får til å oppdra dem!

    9. vi har også en liten en som sier “gå bort” om dagen. kan være så mange grunner til det har jeg erfart. han bæsjer, vil leke alene, orker ikke mas, vil ikke snakke med noen, er lei seg eller sint… det kan være greit å tolke situasjonen kjapt før man svarer barnet. som du sier, det føles urettferdig å blir forhåndsdømt for ugjerninger eller få kjeft for noe man ikke har gjort, eller i det hele tatt har tenkt til å gjøre… godt skrevet <3

    10. Anonym: Det er så søtt vettu, for man tenker jo at man bør sitte oppå barna hele tiden og underholde dem, men så plutselig kommer de i en alder der de ønsker alenetid. Det kom så uventet! 😀

    11. Ja! Åh, blir så glad av alle de fine resonnementene dine. Tror du har en god oppdragergreie på gang. Gi dem massevis av tillit og vær klar til å fange dem når de kommer løpende tilbake, litt svidd i kantene og fulle av nye erfaringer.

    12. Ta det som et kompliment! Pluttegutt vet at han også kan be om litt plass- det viser god selvverdi hos guttungen. Bra jobba!

    13. Veldig bra skrevet og beskrevet, igjen! 🙂
      Også veldig enig med deg, han hadde jo bare tatt en penn og det var ikke sikkert han hadde tenkt inni hodet sitt at han skulle tegne på møblene heller. Så veldig bra observert og tenkt av deg i “kampens hete” Peter 🙂

    14. Line: Hehe, takk for det. Er egentlig ganske fint å få blogget om det også, for da blir man enda mer klar over situasjon når man gjenopplever den gjennom tekst. Blogg altså. Good times 🙂
      /God lørran!

    15. Nei, det er ikke så dumt å skrive ned både store og små hendelser. Følelser og tanker. Så har man noe man kan se tilbake på i ettertid osv 🙂 Vet mye om det i forhold til min egen blogg også 🙂
      Stå på, du virker som en suuuper pappa! Og den nye lille er heldig som kommer til verden med dere som foreldre! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg