Da jeg var yngre sa mamma alltid at jeg måtte være forsiktig. Uansett om jeg skulle på stranden eller bare ut en tur. Kjør forsiktig. Vær forsiktig. Pass på deg selv. Det prellet bare av som vann på gåsa. Jeg forsto aldri hvorfor hun gadd å si det gang på gang, men nå har jeg innsett at det er en slags foreldrerefleks.
For jeg har bestandig tenkt at jeg skal være en kul far som tar ting som det kommer. Jeg har alltid sagt at det er meningen at unger skal falle og slå seg, de skal ikke sys puter under armene på. Men så får man egne barn…
Det er stor forskjell på teori og praksis når det er ens egen lille pjokk som står og balanserer høyt oppe på toppen av sklia. Først prøver jeg selvfølgelig å være kul og rolig.
“Ja ja kompis, hvis du faller ned nå får du skylde deg selv!”
Men han gir seg jo ikke av den grunn. Han er 2 år og har en hel verden å utforske. Så han griper tak i gelenderet og strekker seg enda høyere opp på tå. Igjen prøver jeg å ikke gripe inn. Jeg minner meg selv på at barn som får blåmerker og skrubbsår under oppveksten lærer seg å respektere farer når de blir eldre. Men…
“Hvor har du tenkt deg egentlig? Ut på plenen? Kom så pluttis, bare bruk sklia som vanlige folk. Ikke tull mer nå”
Men så begynner jeg å trippe utålmodig. Sklia som tidligere så stødig og robust ut begynner å se mer ut som en vaklevoren plastleke. Pjokken kan jo umulig ha kontroll? Vet han hva han driver med eller har han egentlig balanse som en full apekatt på et skip? Dette kan jo aldri gå bra, han kommer til å falle. Og hva da? Tenk om han får hull i hodet, slår ut en tann, brekker en arm, eller enda verre; knekker nakken? Skal jeg virkelig bare stå her og la det skje? Er jeg virkelig så uansvarlig? Neppe! Så da løper jeg til:
“Øy, Johnny-Bob, kan du ikke være littegrann forsiktig da?!”
Men han hører jo så klart ikke. Smiler heller utfordrende til meg, som om han vet at hjertet mitt allerede befinner seg langt oppe i halsen. Til slutt klarer jeg ikke mer:
“Hei! Forsiktig, sa jeg!”
Idet jeg tar tak i pjokken spør jeg meg selv en siste gang: “Men Peter, du har jo sagt 1000 ganger at det er viktig at barn får falle og slå seg, hva skjedde med å være litt prinsippfast?”
Og til det svarer jeg enkelt og greit: Glem det! Prinsippfast får vi være i morgen. Pjokken nekter jo plent å være forsiktig. At han ikke bare kan være mer forsiktig? Jeg skjønner ikke hvor han har det fra?!
Moren hans har vel stort sett aldri brukket mer enn en negl, mens jeg blant mye annet har slått hull i hodet 10 ganger oppigjennom. Jeg skulle vel ha hørt mer på muttern. Ikke bare fordi det ville spart meg mang en tur på sykehuset, men jeg hørte jo ikke på henne, hvorfor skal plutten høre på meg? I sånne stunder får man bare krysse fingrene og håpe at visse ting ikke går i arv…
…men det ser ikke spesielt lovende ut.
Les også:
– Frykten
* Følg Pappahjerte på Facebook *
Et av de første ordene min sønn lærte var “siktig”… 😛
Kjenner meg godt igjen ja! Man vil jo at de skal få gjøre sine egne erfaringer, prøve, feile, og kanskje lære noe av det – samtidig vil man jo ikke at de skal skade seg. De er jo det kjæreste man har! <3 Sønnen min er 3 år, men det hender jeg leier han ned trapper - i tilfelle han skulle snuble.. (ja jeg vet jeg er håpløs...)
Det sies at barna blir som foreldrene selv var. Og førstefødte sønn er jo som regel far opp av dage 😉
Det hender det dukker opp unger som er akkurat slik en selv var når vi var små. Jeg var en sånn en som du var, det var StoreSjefen, og sånn er LilleSjefen og. Karma kaller mamma det, hjerteinfarkt in the makingkaller jeg det. 😉 Hittil har vi klart oss med noen Donaldkuler og ltt skrubbsår her i huset, og det kan godt bli med det altså. Når vi gauker vær forsiktig er det jo kun fordi vi er glad i dem, ikke fordi vi vil gjøre dem til nerveklumper som ikke tør bevege seg, men er redd for å hemme han med den der vær forsiktig-gjentagelsen min.. Kommer du på en god måte å klare å stoppe, si gjerne ifra. 😉 Hvordan har pasienten det foresten? 🙂
Når de en dag faller og brekker beinet og du må oppleve å se så ekstrem smerte hos en 2-åring ? da angrer du på at du ikke maste ekstra masse. Så mas deg grønn og heng på han som en hauk, det er verdt det 🙂
Ja d er d med den nakken assa… Arm eller bein fikser seg liksom, men nakken/huet er d liksom litt alvor over:S og selvfølgelig er d jo worst case scenario som vil bli utfallet hvis de ikke stoppes..:D #wannabecoolmum #notsocoolmumanymore Hilsen pappahjerte-fan nr1👍👍
Ingeborg: Haha, ja fytti fløyta det tenker jeg også. Alltid(!) worst case scenario selvfølgelig 😉 Også jeg som skulle være en sånn cool “æh, la unga falle og slå seg”-type fyr. Sukk 😛