hits

Frykten

23.02.2014 - 21:19 36 kommentarer

En ting ingen forteller deg om ved det å få barn er frykten. Frykten for at noe noensinne skal kunne gå galt. Den gnagende redselen som ligger på lur i bakhodet som en hodepine. Den konstante følelsen av å holde pusten i frykt for at noe skal skje. Det trenger ikke være noe spesifikt, det behøver ikke være en rasjonell frykt basert på egne erfaringer eller fobier. Det er ikke nødvendigvis frykten for edderkopper, bilulykker, mobbing eller uhell. Men det er litt av alt, alltid.

Når du først har forelsket deg i et lite barns smil, så vil du gjøre alt for at det smilet aldri noensinne skal svinne. Det er noe så ektefølt og fullverdig ved et helhjertet barnesmil at det kan få hjertet ditt til å smuldre i småbiter. Har du først sett det og kjent det, så vil du aldri endre på det. I sånne øyeblikk får jeg ofte først en intens følelse av lykke, etterfulgt av en kalddusj av emosjoner som drar meg ned på bakken igjen. Jeg blir så redd for alt som kan ødelegge det smilet som jeg setter så høyt.

 

Jeg vet jeg ikke kan beskytte ham fra alt her i verden og det er ikke meningen heller. Selv om det smerter meg å skrive det, så vet jeg at han kommer til å gå på en rekke smeller oppigjennom. Han kommer til å falle og skade seg, falle ned fra klatrestativet, ende i basketak, krangle og gråte. Alt dette hører livet til og jeg har aldri vært noen tilhenger av å sy puter under armene på barna, men jeg merker at jeg gjerne skulle gjort det. Det er så lett å si at man ikke skal overbeskytte barna, men noe helt annet er å se et blendende barnesmil og vite at man ikke kan bevare det for evig.

Jeg har så veldig lyst til at verden bare skal være en eneste stor fornøyelsespark for ham, men det er den jo ikke. Som barn tenker man jo aldri over at verden er noe annet enn den lekeplassen man ser rundt seg. Hans verden nå er mamma, pappa og resten av familien. Den er hyggelige familiesamlinger med kaker og pære, søndagsturer til plantasjen og leking i snøen.

 

 

Hans verden sier ingenting om mobbing, hat, misunnelse og urettferdighet. Verst av alt er nok urettferdigheten. Alt annet kan la seg forklare og rettferdiggjøre, men ikke urettferdighet. Å måtte se inn i et skjelvende barns usikre blikk for første gang og fortelle ham at verden dessverre ikke bare er en dans på roser, men i blant også en iskald vandring i regnet.

Tidligere denne uka fikk jeg en mail fra en dame som fortalte meg sin datters hjerteskjærende historie. Hun var blitt utsatt for nettmobbing som gikk så langt at hun til slutt hadde prøvd å ta sitt eget liv. Hva sier man til sånt? Hvordan overbeviser man barnet sitt om at det ikke er dem det er noe galt med, men at slikt som misunnelse kan føre til hat? Kanskje er det faktisk noen som ser opp til henne som prøver å rive henne ned, men hvordan formidler man dette til et barn? Det tok ikke mange sekunder før jeg begynte å kjenne på frykten for at noe slikt skulle skje plutten en dag. Frykten la seg som en klamp om hjertet og jeg fikk nesten ikke puste.

Hvordan forklarer man urettferdighet? Hvordan rettferdiggjør man det? Hvordan forteller man et uskyldig barn fylt av kjærlighet og glede at verden er et kjipt sted fult av kjipe folk som fråtser på andres misnøye? Bare tanken gjør meg kvalm.

Jeg vil bare at verden skal være en fornøyelsespark.

 

 

/ lik hvis du også har kjent frykten kile i nakken /


Les også:
- Alvorsprat med sjefen
- Bare litt annerledes

* Følg Pappahjerte på facebook *

36 kommentarer

mamikaroline

23.02.2014 kl.21:31

fint innlegg :)

Linn susanne

23.02.2014 kl.21:33

Skal love deg, den frykten kjem til å være der alltid, hele tiden! Har hjartet i halsen kver dag, og min blir snart 9 år. Redd for at noe skal skje, noen e stygg med han, at han er stygg med andre! Verden blir heller ikkje bedre, og her sitter eg med stor kul på magen, venter ein gutt til, og tanken slår meg ofte, verden blir vel ikkje akuratt bedre med det første heller! Men eg skal i allefall gjøre mitt beste å beskytte dei to, for alt som kan gjørest. Prøve å lære den rett og galt, for det er slik ein stolt mamma gjør i mine øyner 😊

Mari

23.02.2014 kl.21:37

Skjønner deg så godt... Verden er et grusomt sted - men samtidig så uendelig flott! Det aller beste man kan gjøre er vel å herde barna så godt som mulig - lære dem om rett og galt, om hat og kjærlighet, om misunnelse og glede - og spjelke ryggraden dems skikkelig, så dem tåler den dritten som måtte komme dems vei...

Og forresten - den drittdagen med sutrete tantebarnet på hyttetur - dagen etter ble riktig så bra! :D Sjekk instagram (mariramari) ;)

Heia Pappahjerte <3

Pappahjerte

23.02.2014 kl.21:38

Linn susanne: Uff, hadde håpet at det skulle gå over. Men hey, i slike stunder kan man alltid lene seg på den kloke Admiral P: Gjør så godt du kan! Og hvis alle gjør det, og tenker slik du gjør, så kanskje det er håp likevel :)
/En håpefull high five og GRATTIS MED EN PÅ VEI!! :D

Pappahjerte

23.02.2014 kl.21:39

Mari: Så sant, så sant :) HEey, det gikk i boks? Kult! Jeg sjekker umiddelstreks :)
/Haifai! :D

Siri

23.02.2014 kl.21:43

huff æ får heilt vondt heilt inni hjerterota av samme tankene. har en liten sønn på 1 år, som æ så gjerne skulle beskyttet mot alt vondt. Får nesten ikke puste når jeg tenker på alt som kan skje med de, som vi uansett hva vi gjør ikke kan beskytte de fra.

Du har forresten en utrolig herlig sønn. supernydelig

Laila

23.02.2014 kl.21:52

Så godt skrevet! Jeg har allerede vært vitne til at min sønn på 3 år ble mobbet av en gutt på 5 år. Rett foran øynene mine :-( Jeg ble så trist og sint!!!

Min sønn ble mobbet pga sin sene motoriske utvikling.

Alltid fryktet at mine barn skal bli mobbet siden jeg ble det selv.

23.02.2014 kl.21:58

Du skriver så ufattelig godt. Min sønn på 2.5 år er under utredning for Autisme. Asperger. Kjenner hjertet mitt revner og faller i tusen knas når jeg tenker på mobbing han mest sannsynlig vil oppleve oppgjennom skole osv. Vil aldri at smilet hans skal stilne..

janne b s

23.02.2014 kl.21:59

Min mormor sa til meg, da jeg var rundt 12-13 år, at fra den dagen man får barn - er man konstant bekymret. Og det hadde hun helt rett i. Mine barn er nå 14 og 8 år, og bekymringene er der, de forandrer seg etter alder og erfaring. Det "eneste" man kan gjøre er å forberede dem på disse smellene, som vil komme og ruste dem til å takle dem. Guttungen i familien sa, da han var 4 år, at noe var urettfeigt - det er et godt uttrykk som vi fortsatt bruker.

Stine

23.02.2014 kl.22:00

Jeg kjenner den følelsen godt. Den vil nok heller aldri forsvinne.

Husker en gang da min bestemor var rundt 80 år og pappa var rett over 40. Og husker godt en gang vi hadde vært der på middag og pappa lå på sofaen og slappet av. Bestemor satt på en stol like ved tok hånden sin å strøk han på beinet og spurte om alt gikk bra på jobben, at han spiste nok og at han sov nok og om alt var bra. Jeg var ca 15 år og syntes det var morsomt,at bestemor var bekymret for pappa, for hvorfor skulle hun det? Han var jo voksne og hadde det jo bra.

Da jeg fikk en sønn selv skjønte jeg bestemor sin bekymring for at sitt eget barn ikke skal ha det godt. En mors og fars bekymringer vil aldri forsvinne.

Vi må bare leve med det og gjøre så godt vi kan med å hjelpe til med å løse dem om bekymringene skulle bli virkelig..

Hannemor

23.02.2014 kl.22:06

Kjenner meg igjen. :) Min konklusjon er at for mange damer begynner denne frykten allerede når man ser to streker på graviditetstesten. Så utrolig mye kan skje i de månedene babyen er inne i magen, og da har man i alle fall INGEN kontroll på hvordan det går med barnet. Jeg tror det er en av de største forskjeller på mammaer og pappaer. Mammaer merker barnet i magen på kroppen (bokstavelig talt). For mange pappaer har jeg inntrykk av at barnet er teoretisk frem til den er født. Forståelig nok. Da våkner pappaen i dem på ordentlig. :) Har en følelse av at frykten for at noe skal skje med barna våre kommer til å forfølge oss til vi selv går i grava. Må prøve å lære oss og leve med det, hvor vanskelig det enn er... :)

Bente Lill

23.02.2014 kl.22:07

Takk for at du skriver så bra og så rett fra hjertet om ting som man kjenner seg så inderlig godt igjen i.

Har sagt det siden jeg ble mamma første gang for 11år siden at hadde jeg vist at man skulle bekymre seg så mye for disse trolla sine, så skulle jeg pinade vurdert å kjøpe hund i stedet. Misforstå meg rett, jeg ville aldri vært mine skatter foruten, men skulle gjerne vært angsten foruten.

Keep up den gode bloggen din, elsker den :)

Søster Cecilie

23.02.2014 kl.22:34

Min mamma sa til meg nylig: vet du det Cecilie, at så høyt som du elsker mini, så høyt elsker jeg deg. Og slik har jeg aldri tenkt på det før. Jeg er 31år og tenkte at mamma ikke bekymra seg sånn for meg lengre, men det gjør hun gitt. I tillegg til at hun bekymrer seg for barnebarna :-)

monstermora

24.02.2014 kl.07:03

Bra skrevet. bekymmer slipper man desverre ikke unna, men for de aller fleste så går det bra :o)

Marianne

24.02.2014 kl.07:14

Den frykten har vi alle kjent på. Og den er grusom. Vi vil beskytte barna våre mot alt som er urettferdig. Men som du sier så bra (igjen) verden er ikke en fornøyelsespark. Tror på det å være åpen og forklare ting for barn. Takk for at du deler dine tanker pappahjerte. Blir kanskje sterkere siden du er mann, men heldigvis med en mykt hjerte. En fin dag til en fin familie.

Pappahjerte

24.02.2014 kl.07:47

Marianne: Tusen takk for det, Marianne :) Satser på at plutten kommer seg helskinnet gjennom ellers blir det å flytte på en øde øy :D
/ Ha en knallfin uke :)

Pappahjerte

24.02.2014 kl.07:49

Søster Cecilie: Hmm... nei sånn tenker man jo aldri over det. Usj, også jeg som har vært en apekatt hele livet, de må jo ha sittet med fingrene i kryss døgnet rundt :D Og ikke blir det bedre når man blir besteforeldre heller, har jeg hørt. Makan. Men det betyr jo bare at man har noe i livet som man bryr seg uendelig mye om, så da er det vel greit :)
/Ha en flott uke!

Pappahjerte

24.02.2014 kl.07:52

Hannemor: Ååh ja der har du helt rett! Husker veldig godt hvordan den frykten startet når frua ble gravid. Og kvinnekroppen er jo ikke akkurat et gjestmildt sted å være for et lite "fremmedlegeme". Det er vel livets første manndomsprøve allerede der. Jeg hadde liksom håpet på at den frykten skulle gå over når barnet var ute, men da åpnet det seg jo bare en helt ny verden av ting å frykte :-P Men men, slik er livet :)
/En knall uke ønskes!

Pappahjerte

24.02.2014 kl.07:54

Stine: Hei Stine, takk for den fine historien :) Hehe, ja sånne ting virker jo helt banalt når man ser det utenifra eller med ungdomsøyne, men jeg forstår det veldig godt og har flere ganger tenkt på hvordan jeg skal klare å passe på voksenplutten når jeg blir eldgammel og tussat. Vel vel, som de sier i Flåklyåa: Time will show ;-)

Pappahjerte

24.02.2014 kl.07:59

Anonym: Uff, jeg ser så absolutt bekymringen din. Men siden du er klar over at hans spesielle evner kan bli et potensielt problem, tror jeg du har de beste forutsetninger for at han skal klare å komme seg gjennom fallgruvene, for det verste man kan gjøre er vel å late som ingenting og overse at barnet kan trenge litt ekstra drahjelp. Så får man håpe at han kommer inn i et hyggelig miljø som setter pris på hans ulikheter :) Har trua! :)

Linda

24.02.2014 kl.08:46

Så utrolig bra skrevet!! Jeg er enig i alt du skriver. Barn er det største man har fått i livet, og det man er mest bekymret for selvfølgelig. Ikke rart man blir overbeskyttende og er redd for alt som kan skje. Ikke noe godfølelse det. Det er jo meningen med livet også, ikke alltid en dans på roser gitt. Men blir nok bedre :) Ha en fin uke :)

Ina

24.02.2014 kl.12:14

Noe så vakkert <3 Har du tenkt på hvilken gave det er for plutten å kunne lese innlegg som dette når han blir større/ voksen? Kanskje leser han det når han blir far selv , da vil kunne se hvilke tanker pappaen hans gjorde seg da HAN var småbarnspappa ... Han vil kunne lese og se hvor høyt pappaen hans elsker han... Det er jo fantastisk :) Du er en mester på å skrive, har sagt det før og sier det igjen. Ønsker både deg og Plutten en strålende dag, og Bailey hilser til begge også (Bailey er da MIN lille baby, hehe, min 9 mnd gamle cocker spaniel) :)

Mammatilto

24.02.2014 kl.13:33

Du har så rett i det du skriver. Jeg har aldri vært redd for så mye som etter at jeg fikk barn. Jeg handler selvsagt ikke på frykten ( da ville jeg jo antageligvis sittet hjemme med låst dør og barna inne) , men det er så mye små ting man uroer seg for. Mitt ønske er at barna mine skal vokse opp og bli gode mennesker, at de gjør fornuftige valg og er gode mot andre. Selv har jeg hatt en flott barndom og snille foreldre, men enda hatt en humpete vei fra barneskolen til tidlig 20 årene som har satt sine spor fysisk (arr) og psykisk. Men jeg må si at selv om jeg har hatt harde perioder og en veldig vond tid så har det formet meg som menneske og ville aldri gjort om det som har skjedd. jeg er tryggere på jeg vil, jeg vet mer om meg selv og har mer selvinnsikt enn jeg antageligvis ellers ville hatt. Men jeg vil forstatt ikke at mine barn skal måtte gå igjennom det samme for å lære om seg selv og livet, det finnes mange måter å utvikle seg på uten å gå igjennom vonde og negative tider. så jeg ønsker både foreldre og barn lykke til på veien. alle gjør sitt beste og vil barnas beste :)

Pappahjerte

24.02.2014 kl.15:05

Mammatilto: Merker at det jeg kanskje frykter mest av alt er at jeg skal bli han hippiefaren som løper rundt i skolegården til barna og roper "Kan ikke alle bare være venner?" :D

Men det er jo viktig som du sier at de får gjort sine egne erfaringer i livet også. Man kan jo ikke fotfølge dem resten av livet og holde for alle skarpe kanter som måtte dukke opp. Selv om det føles som et fornuftig alternativ akkurat nå, så kan det være greit å holde igjen litt på putene og symaskina :P

Pappahjerte

24.02.2014 kl.15:19

Ina: Hei Ina! Tusen takk for det :) Hmm, jeg har vel heller tenkt at jeg muligens må forsvare mine skriblerier fra duttens tordentaler når han blir fjortiss og er flau over fatterns mange passasjer. Men så blir han litt eldre og da ser han vel at det jo faktisk er ganske røddig at fattern bryr seg :) Tusen takk for den tanken der, for jeg har faktisk aldri tenkt over at plutten en gang i fremtiden kanskje vil lese fatterns blogg og sette pris på det. :) :)

Hils Bailey da, synes for øvrig det er et knallbra navn på et barn også :D Har selv en spaniel i huset og forbanner disse snøsmeltingstider med alt det medfører av rusk som setter seg i potene og sprer seg utover stuegulvet ;-)
/haifai!

Pappahjerte

24.02.2014 kl.15:20

Linda: Tusen takk for det Linda :) Ha en knallfin uke du også. Må legge på, toget ankommer stasjonen. Wiiii
/haifai!

Anne Berit

24.02.2014 kl.21:02

Så sant, så sant. Akkurat sånn er det. :o) Mine to er 13 og 15 år nå og det er sånn fremdeles, om enn på en litt annen måte.

Jeg humrer fremdeles over en liten historie jeg leste for mange år siden om en nybakt mor som satt med sin lille sønn like etter fødselen (her snakker vi om på fødestua!) og plutselig brast i gråt. Da far bekymret spurte om noe var galt var det hulkende svaret: "Når han blir stor og skal i millitæret kommer han til å reise fra meg!" *hehe*

OleMartin

24.02.2014 kl.22:31

Ja det blir knall og fall både hjemme og i barnehagen.Datteren våres,Ada Eline har sydd to sting av å ha falt og ikke tatt seg i mot i barnehagen.Jg var veldig rolig faktisk,men når vi sto til legen så kjente jg tårene jaget på.Men klarte å holde mg,Samboeren min måtte gå ut.Måtte holde hode hennes helt stille for å få sydd og besøvelse;-)Hun fikk også brudd i kragebenet av å falt ut av sengen!Fått en trøkk i løpet av 2år,Men tenker egentlig at dt ordner seg,Er ikke så bekymret av mg når hun løper på gulvet eller ute og faller,De må jo tåle litt knall og fall:-)Samboeren min er ikke så rolig;-)Hehe....Litt piggtråd nerver ,Men dt er nok naturlig:-)Så er jg bekymret?Mitt på 3 trur jg:-):-)Forløbig!!;-)

Pappahjerte

24.02.2014 kl.22:33

OleMartin: Høres ut som du har balansert det helt perfekt. Gjelder å holde på tårene og være tough as nails, selv om man helst vil pakke dem inn i bobleplast :P :D
/Ha en god kveld, mate

Hilde M

25.02.2014 kl.19:42

Den følelsen... den klumpen i halsen.. Å, den har vært der utrolig mange ganger. Og jeg vet den kommer VELDIG mange flere ganger. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg går til vinduet for å se om jenta snart kommer fra skolen, hver eeeeneste dag! Å se henne være lei seg for at noen har vært ekkel på skolen... eller, at hun fortsatt som 8 åring gråter for at hun mistet bamsen sin når hun var 4 år... Det er hardt, og vanskelig. Ingen fortalte meg at det skulle bli SÅ vanskelig å bli Mamma. Det gikk mer på all den tiden du ikke skulle få for deg selv lengre, og alle søvnløse nettene og bleieskiftingen. Men det er verdt det! Jeg ville aldri vært foruten mine to små gull, mine beste hjerter <3
Åhhh, frysninger fra innerst til ytterst.. For et.. Utrolig, innlegg, i mangel på bedre ord. Jeg tenker ofte på det, på den lille jenta mi som en dag blir nødt til å oppleve både knall og fall, blåkuler og skrubbsår på både knær og i hjertet. Tanken på at noe, eller noen, skal gjøre henne vondt er så grusom og brutal, jeg ville ha gitt livet mitt for at det aldri skal skje..

♥ Lizbethosnes.com

Pappahjerte

26.02.2014 kl.19:25

Lizbeth Osnes: Tusen takk for det, Lizbeth :) Ja nei det er helt hjerteskjærende å tenke på, men man får vel bare manne seg opp og innse at det tross alt er bedre enn å polstre dem opp fra topp til tå. Kan jo ikke ha barn som svimer av bare de får en liten flis i fingern heller :)
Ha en super kveld videre og tusen takk for veldig fin kommentar :D
/Haifai!

P.S. Fjonge bilder av gravidmagan! Før jeg fikk barn selv så likte jeg ikke sånne bilder, men nå synes jeg selvfølgelig de er kjempefine. Rart det der ;)

Iselinn

26.02.2014 kl.20:26

Så sant, så sant! Den frykten som bare plutselig gjør at nakkehårene reiser seg og du får et øyeblikks åndenød. Ingen som forteller deg at når du blir forelder og lykken står i taket så blir du i samme øyeblikk redd for alt!! Takk for at du sette ord på dette👍 Leser ofte bloggen din og du skriver så utrolig godt😊

Pappahjerte

26.02.2014 kl.21:35

Iselinn: Tusen takk for det, Iselinn :) Ja uff, det er jo helt krise at man alltid skal holde pusten, men da er man i hvert fall på tåhev :) Hyggelig å høre at du ofte er innom, sånt liker vi :D
/Haifai!

26.02.2014 kl.23:40

du skriver som en gud, det treffer liksom bullseye

Pappahjerte

27.02.2014 kl.10:06

Anonym: :) :D Tusen takk for det, Anonym! :D
/haifai!

Skriv en ny kommentar

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere