hits

Mobbing og fulle godteskåler

09.12.2013 - 20:53 70 kommentarer

De siste par dagene har det vært beint umulig å ikke få med seg saken om de to 8-åringene som inviterte til bursdagsfest, men som ble sittende igjen alene med intet annet selskap enn fulle godteriskåler. På starten ønsket jeg egentlig bare å overse saken, for jeg visste hva som ville skje så fort jeg leste den, og ganske riktig, da jeg klikket meg inn for å ta en rask titt... Hjertesorg.

Mobbing er kanskje det man som foreldre frykter mer enn noe annet. Stort sett alt annet i verden kan rasjonaliseres og forklares på en enkel, lettfattelig måte, men ikke mobbing. Det er lett å fortelle et barn at historieprøven gikk litt dårlig fordi de har prioritert håndballtreninger eller at hunden er i himmelen fordi den var gammel og ønsket å sove litt. Det er langt verre å bryte ned mobbing.

Bare tanken på å måtte forklare til min sønn at verden ikke er den fornøyelsesparken han har trodd hele livet, men at det kan være et kipt, kaldt og urettferdig sted, får det til å knase i hjertet. Det er kanskje urettferdigheten som er verst. Selv mobbing kan til en viss grad forklares, for da kan man i hvert fall sette navn på personer og situasjoner, men urettferdighet, hvordan forklarer man det?

Ja da, jeg vet at han vil bli møtt med både oppturer og nedturer her i livet, det er selvfølgelig helt greit, men å måtte sitte der på 8-årsdagen sin og føle seg mindre verdt enn godteriet i skåla, er intet annet enn hjerteskjærende.

 

(Foto: PRIVAT, lånt av VG)

Min appell
Jeg mener vi må anerkjenne at dette er et komplekst problem og ikke bare bagatellisere det med lettkjøpte løsninger. Her er et utdrag fra de såkalte ekspertenes råd:

- "Husk at dine holdninger gir tydelige signaler til barna. Å si at barnet må gå i bursdag til en klassekamerat selv om man ikke er bestevenner, signaliserer at det er viktig å inkludere alle".

I et land fullt av ekspert meg her og pedagog meg der, hvordan kan dette være den beste løsningen? La oss bare raskt snu problemstillingen på hodet: Hvis alle barn må invitere alle og hvis alle barn skal oppfordres til å gå i alle andres bursdag, hva da med den dagen mobberen inviterer mobbeofferet til bursdagsfest? Da er det vår rolle som foreldre å oppfordre et barn som kanskje har blitt psykisk og/eller fysisk plaget i en årrekke til å stikke i bursdagen til vedkommende og storkose seg? Vi skal altså skubbe barnet rett inn i løvens hule og si "Lykke til da kompis og husk å ta med biff"?

 

 

Dette trenger ikke en gang å settes på spissen for å virke som en sneversynt løsning, hvordan i all verden skal det ende godt om vi må begynne å tvinge våre barn til å gå i bursdagsfester til samtlige elever i klassen sin? Er det ikke albuerom for å si at ikke alle må være bestevenner med alle lenger? Hvis barnet ditt ikke har lyst til å spise fisk, så er nok ikke løsningen å legge flere koljekaker på asjetten.

Jeg synes dette er en type barneskolemoral som ikke gjør det spøtt for å ta tak i det egentlig problemet, men bare maler over skavankene slik at det ser fint ut. Er vi virkelig ikke kommet lenger enn at vi ikke kan innse at det gamle "Ta hverandre i hånda og si unnskyld, så er alle venner igjen"-trikset fortsatt ikke fungerer?

La oss i hvert fall anerkjenne såpass da, la oss være ærlige og si at mobbing er et problem vi voksne ikke har funnet en god løsning på enda. Istedenfor å holde på den gamle tralten om at "Mobbere er fæle, de finnes overalt og vi må finne en måte å røyke dem ut på", kan vi ikke heller erkjenne at det ikke er DE som har et problem, men VI? La oss kjøre hendene i gørra og innrømme at det er noe vi voksne ikke helt har forstått her og det ser ut til å skape mobbere. Ingen mobbekampanjer i verden ser ut til å ta knekken på dette, så kanskje det er på tide at vi selv tar ansvar? Kanskje er det faktisk DITT barn som mobber andre. Har du tenkt over det? "Nei nei, ikke mitt barn, han er jo så grei og snill, og hyggelig mot alle han". Vet du hvem som sier det? Alle.

 

 

En løsning?
Som tidligere nevnt, så er dette et langt mer komplekst problem enn at jeg, eller noen andre for den del, bare kan dra en kanin opp av hatten og si at alt er i orden. Men la oss i hvert fall starte der da, med anerkjennelsen. Slutt å snakke om signaleffekter og hente opp faktainformasjon fra lærebøker, rapporter, studier og hurra meg rundt. Ikke alle kan rasjonaliseres ut i fra en lærebok, det finnes ingen fasit. La oss bare bli enige om at vi har en skogbrann helt ute av kontroll og angripe det på den måten, fremfor å si at det muligens brenner litt i peisen.

La oss stappe henda i jorda og se på dette som voksne mennesker. Det er ikke snakk om oss mot dem, det er våre barn som mobber hverandre. La oss ikke sette ned noen kommisjon, la oss heller bare samle en haug med helt vanlige foreldre og prate om dette som folk. La oss ikke dra dette gjennom en lang byråkratisk prosess som bare ender i nok en "Ikke mobb kameraten min"-kampanje. La oss kalle en spade for en spade: Våre barn mobber hverandre, vi er foreldrene, vi er de voksne her, vi eier problemet og vi må komme opp med en løsning. Og den løsningen er ikke å tvinge barna inn i samme bursdagsselskap og si "Se så fint, nå er dere venner".

/Lik hvis du også er klar for å stikke henda i jorda

70 kommentarer

eva

09.12.2013 kl.21:26

Selv jeg som er utdannet pedagog, synes jeg ikke det er et enkel løsning på dette. Kan være så mange grunner bak til at barn ikke vil i den bursdagen, eller be alle i sin egen. Min datter opplevde en gang at bursdags gutten, ga henne klar beskjed på skolen, at kom hun så vil det ødlegge hele festen hans. ( takk og pris eneste gangen vi har opplevd dette ) Selfølgelig ville hun da ikke dra. Men snakket med moren til denne gutten, barna fikk løst floken og alt ordnet seg.

Problemet var jo bare at hun var forelsket i han, dette syns gutten var kjempe flaut hehe.

Har også opplevd at barna mine kvier seg for å gå i bursdag til noen, forde de er blitt mobbet av den personen, eller de er litt redde for den som har invitert..

Så vanskelig valg da, jeg har prøvd å overtale mine til å dra ( må innrømme det ) og det har alltid gått bra, rett og slett forde det er voksne i selskapet, så da pleier det ikke bli noen lei episoder..

Faren er vell når det er en eller to som uteblir, eller det ene barnet som aldri blir bedt. Så mener at alle jentene eller gutten bør bli bedt, så får vi voksne eller følge litt godt med under selskapet.

Men at det er et dilemma, det er ikke noe å lure på.

Liker bloggen din, Eva.

Pappahjerte

09.12.2013 kl.21:30

eva: Hei Eva, takk for kommentaren. Hyggelig å høre at en utdannet pedagog er enig i at det ikke er noen enkel løsning på dette, for jeg synes det gikk litt væl fort i svingene at man bare klarte å piske sammen en fullgod løsning på et eldgammelt problem i løpet av en langhelg ;)

Daa, tror mange som har vært forelsket har fått passene sine påskrevet med helt feil penn som følge av at man synes det er flaut og rart med kjærlighet når man er ung :S

Lene

09.12.2013 kl.21:36

I Like your style! :)

Linda Pedersen

09.12.2013 kl.21:46

Hei! :)

Leste innlegget ditt, og bet meg i en ting.. det du sier om at alle foreldre sier : Mitt barn mobber ikke. Vel det stemmer ikke. Jeg er en aktiv mobbeforkjemper, og det er ingen jeg er mer obs på en akkurat min egen sønn. Det er han jeg har ansvar for å lære gode manerer og det er kun han jeg kan gjøre nettopp det med. Jeg kan ikke lære naboen barn noe som helst. Men jeg er så utrolig klar over, og obs på at det alltid er noens barn som er mobbere. Og det kan like mye være mitt barn som naboens barn.. Jeg føler også at med en slik holdning blir det liksom "lettere" å vise han de rette veien å gå, for jeg tar forhåndregler. Syntes det er skremmende at det er så mange som tenker at det ikke er deres barn..

Pappahjerte

09.12.2013 kl.21:50

Linda Pedersen: Tusen takk for kommentaren og vettu? Du er førstemann som jeg ønsker velkommen inn i "foreldreklubben" som jeg mener skal slå seg ned og komme opp med et forslag til hvordan vi kanskje kan få bukt med dette problemet :) Det høres ut som din innstilling er et godt utgangspunkt for hvor vi kan starte :)

Irene

09.12.2013 kl.21:54

Jeg er i grunn enig med deg. Men, blir barna våre bedt og ikke vil gå, burde vi som foreldre prøve å finne ut av hvorfor. Kanskje det er små "filleting" som for en åtteåring et kjempeproblem. Vi kan i alle fall ikke lukke øynene og bare la vær å ta tak i problemet. Slik som i dette tilfellet, hvor kun et fåtall hadde gitt tilbakemelding om at de ikke kom. ¨

Hjertet mitt vrenger seg for disse guttene. For man kan nesten kjenne på følelsen, ikke sant? De fleste av oss har vel en eller annen gang i livet kjent på det å være utenfor. Og det er skikkelig vondt.

Det er bra det kommer på agendaen. For VI som foreldre må ta tak i dette. En åtteåring kan fint vite at mobbing er galt, men en åtteåring forstår ikke omfanget og skaden det faktisk kan gjøre. Det gjør forhåpentligvis vi som voksne. Jeg sier forhåpentligvis, det finnes jo nok av voksne som mobber også..

Kristian

09.12.2013 kl.22:01

Jeg er faktisk ikke enig i at vi ikke har ansvar for andre enn våre egne barn. Vi har ansvar for alle som er rundt oss.

For en tid tilbake reiste vi med toget østover, og seks timer i barnekupeen på NSB tar relativt lang tid. Og det tar lengre tid jo flere som er i familievogna. Denne gangen var det en litt større gutt som herjet. Familien satt i en annen vogn og hadde sendt ham tilbake for å lege i lekerommet. Jeg og en annen pappa satt inne med våre ett år gamle barn og var vitne til hvordan denne ni-ti år gamle gutten styrte småungene på fem rundt. Men da guttungen på ni-ti begynte å fryse ut en jente med asiatisk utseende, tok den andre pappaen affære. Jeg var imponert over måten han håndterte saken på - og litt flau over at jeg ikke gjorde det samme - bare raskere.

Vi må ikke glemme at negativ oppførsel læres bort. Det er ikke sikkert at den andre pappaen lærte guttungen noe - men han viste gjengen med femåringer at det ikke er greit å oppføre seg mot andre.

For vi må heller ikke glemme at positiv oppførsel også læres bort.

Milluss

09.12.2013 kl.22:27

Da jeg gikk i 6 klasse på barneskolen var det en gutt som ble overflyttet til vår klasse. Han ble veldig dårlig behandlet av sin tidligere klasse. Da han kom til oss ble han bedt i sin aller første barnebursdag etter han begynte på skolen. Han hadde blitt holdt utenfor alle de årene. Tenk på det! Hvor var foreldre i denne klassen? Det satt noen spor i meg, som sitter godt ennå. Jeg er derfor veldig for at det er enten alle eller ingen. Men selvfølgelig, det er jo vanskelig. Hilsen jente 24, med 1 datter :)

Pappahjerte

09.12.2013 kl.22:31

Kristian: Men jeg har vel aldri sagt at vi ikke har ansvar for andre enn våre egne barn? Jeg sa bare at vi har et spesielt stort ansvar for hvordan våre egne barn oppfører seg i samhandling med andre :)

Og takk for fin historie, fint å høre at noen tar ansvar! Selv ønsker man jo at man skal være han faren som stepper inn, men altfor ofte blir man vel sittende og lure på om man ikke skulle gjort noe ja :)

Pappahjerte

09.12.2013 kl.22:32

Irene: Kan så veldig godt kjenne på følelsen og er så livredd for at plutten en gang kommer i den situasjonen eller setter noen andre i den situasjonen, for begge de er vel like forferdelige på hver sin måte.

George

09.12.2013 kl.22:49

Det er bra jeg ikke er alene om å tenke slik om dette... Mine tanker her: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1013/thread290190/

(Merk at jeg henter inn ekspertise fra en psykolog og universitetslektor.)

Miriam

09.12.2013 kl.22:56

Endelig!!!! Tusen takk for strålende innlegg, kunne ikke vært mer enig!

Er selv mor til fire søte, men uansett hvor søte de er kan alle bli mobbet og ALLE kan mobbe!!

Har heldigvis ikke fått beskjed om annet enn at de følger kardemomme loven og er snill og grei, men mener alle foreldre må ha antenner ute og følge med på sine egne om de mobber, og holde kløra klar om de blir mobbet! Det er vårt ansvar!

Om noen blir mobbet på arbeidsplassen har de mulighet å slutte eller sykemelde seg, ( må være klart at jeg IKKE synes det er greit med mobbing av voksne heller altså), men barna må holde ut for det er lovpålagt at de skal være der.... La oss spre ordet at mobbing er helt uakseptabelt og slå hardt ned på sånn oppførsel !

Puh!!!! Må jammen trekke pusten for jeg blir så sint når jeg hører om mobbing, det knuser ett mammahjerte når ett barn blir plaget :(

Så igjen tusen takk for at du starter en viktig brannfakkel som vi alle må sende videre!

Hilsen sint men forhåpentligvis rettferdig mamma ;)

Pappahjerte

09.12.2013 kl.23:16

Milluss: Uff, så trist å høre, men godt at det ordnet seg til slutt :)

Pappahjerte

09.12.2013 kl.23:20

Miriam: Hei Miriam, tusen takk for kommentaren! :) Synes absolutt det er innafor å være sint når man er rettferdig. Det verste er vel egentlig å være likegyldig og sveipe ting under teppet. Er jo litt skummelt å kaste ut brannfakler, så veldig hyggelig å høre at den har tent rettferdighetens flamme i deg :)
Og med det pakker jeg inn årene for kvelden og kryper til køys
/Natti natt

09.12.2013 kl.23:25

Veldig enig i det du skriver her!

Elsker forresten bloggen din, you are the man 😄😄😄

Fast leser her :)

Klem fra Hanne

Sten-Rune Gåsland

09.12.2013 kl.23:36

Hei.

Jeg er langt på vei enig i det meste du skriver her. Og du har rett i at det er VI VOKSNE som har ansvaret her. Og vi kan mene mye om alle disse "ekspertene" og deres pedagogisk riktige oppdragelse. Men hvis vi nå tenker oss litt om,hvem er det som egentlig oppdrar ungene til veldig mange av oss? I de aller fleste familier idag er begge foreldrene ute i jobb. Ungene begynner som regel i barnehage 1-2 års alderen. De begynner på skolen når de er 5,og da gjerne også på SFO. De blir levert til frokost og hentet til middag. Mange har i tillegg fritidsaktiviteter 1-2 ganger i uka. Dvs at for de fleste,så er det faktisk skole og barnehage som har primæroppgaven med å oppdra våre barn siden de tilbringer nesten 2/3 av den tiden de er våkne der. Når de da i tillegg kommer hjem til slitne foreldre som skal lage middag og slappe av etter jobb,før ungene blir sendt i seng med alt for liten tid sammen med mamma og pappa. Da blir det kun helgene igjen til kjernetid for familien,hvis da ikke mor eller far har lagt planer med venner. Så tankekorset her burde kanskje være,hvilke verdier og holdninger lærer JEG mine barn.

Og jeg tror faktisk ikke det er helt riktig at "alle" tenker at mitt barn mobber ikke. Jeg har sittet i FAU og har prøvd å ta tak i problematikken på den akkuelle skolen,bare for å oppdage at de foreldrene som ikke dukket opp på foreldremøte,var nettopp de foreldrene som hadde unger som mobbet.

Siden vi nå skulle kalle en spade en spade.

Unger som mobber andre unger har lært det av foreldrene. Uansett hvor lite folk vil høre det: Ditt barn speiler DINE holdninger.

Lena

10.12.2013 kl.00:06

Hei! Du, har mammahjerte en blogg også?

Og gratulerer med velfortjent oppmerksomhet for bloggen! Kudos! :-)

Tone

10.12.2013 kl.01:01

Flott skrevet!

Er så enig i dette. Og det er ikke lett å være forelder, man skal lære barna å inkludere,god folkeskikk,gode rutiner..etc... Men man skal og lære barna sine at deres meninger og ønsker både teller og betyr noe. Hvis barnet ikke vil gå i bursdag, det trenger ikke være fordi det er uvennskap eller annet,det har bare ikke lyst eller ork til enda et selskap,er det da rett å neglisjere sitt eget barn fordi det andre barnets følelser og behov teller mer?

Kanskje løsningen der det er store klasser kan være å samle månedens burdagsbarn en vilkårlig dag den måneden det gjelder,bruke 2 timer og ha kake,lek og moro og en felles gave fra hele klassen, så kan bursdagene få gå tilbake til å være privat i hjemmene og ikke et allemannseie? Da vil ingen bli holdt utenfor, og ingen blir sittende uten gjester eller uten å bli invitert.

Min 8 åring konkluderte i dag,etter at vi hadde snakket om denne saken ved middagsbordet "Mamma,om du skal tvinge meg til å gå i selskap jeg ikke har lyst til å gå i, da skal du gå hver gang du blir invitert også!"

Syns det var veldig godt sagt jeg.... Skal vi foreldre kreve at barna våre går i selskap til absolutt alle de inviteres til, da må vi gå foran med et godt eksempel selv,og aldri takke nei til en invitasjon...

Min sønn ble holdt utenfor der vi bodde før,ikke av klassekameratene,men av barn til mennesker jeg trodde var mine venner. Men det forbauset meg ikke,for da jeg og disses foreldre var i tenårene hadde jeg invitert til selskap. Jeg sto med matlaging i flere timer,pynta og ordna.... da maten var kald 1 time etter de skulle kommet,ringte de og sa de var dratt i selskap et annet sted.... Ga de en sjanse da de selv var blitt foreldre og burde vært voksne, men barna deres speilet sine foreldre.

Så vi voksne må gå i oss selv når slike ting som dette skjer. Kanskje er det gode grunner for uteblivelse,men man bør vise folkeskikk og gi beskjed i god tid hvis man ikke kommer.

Hittil har jeg bare fått gode tilbakemeldinger om min sønn,både fra skole og andre foreldre. Men det betyr ikke at jeg kan hvile på laurbærene. Jeg må fortsette å prate med han om hvordan man oppfører seg,at andre barn har følelser,at noen ikke har det så bra,at i steden for å unngå barn som ikke er helt A4 så kanskje han kan prøve å leke med dem i alle fall èn gang i uka....og en dag kom han hjem og fortalte han hadde fått en ny bestevenn...det gjorde godt i mammahjertet da han fortalte at det barnet hadde Downs syndrom. Så man trenger ikke tvinge barn i selskap for at de skal ta vare på andre,eller inkludere også de som er litt anderledes på noen måte.

:)

Aina Ostrø

10.12.2013 kl.02:00

Det skrives om barn som speiler sine foreldre. Ingen nevner at mobbere kanskje rett og slett ikke har det så godt? Det kan være familiesituasjonen hos den enkelte som gjør at barn tar ut sinne og frustrasjon på andre barn. Ingen som har tenkt i de baner?

Rebecca

10.12.2013 kl.02:33

Jeg har ingen barn, så kan ikke se saken fra foreldres side.

Men husker godt fra barneskolen at det ofte bare var en som mobbet, men en veldig stor gjeng som bare hang etter mobberen, og var enig i alt han/hun sa. Jeg tror det kan være like så viktig å ta tak i de som henger etter, for de gir mobberen drivstoff. Jeg tror det er viktig å snakke med barna om dette tidlig, da jeg gikk på skolen tok de nemlig ikke opp dette før vi gikk i 6. klasse, og da har det jo alt gått for lang tid.

Pappahjerte

10.12.2013 kl.06:29

Anonym: Goood morgen, Hanne! :) Tusen takk for det! Veldig hyggelig å høre, både om enighet og om kjærleiken for bloggen, hehe. Og dette ble det første jeg leste i dag tidlig, så da takker jeg for en goood start på dagen!
/High five!

Pappahjerte

10.12.2013 kl.06:33

Sten: Hei Sten-Rune og tusen takk for kommentaren,
Her tar du opp flere viktige poeng og når du først tar det opp, så er det jo egentlig ganske trist å tenke på hvor lite tid man får til barna :S De overlates i kanskje litt for stor grad til andre, slik at mor og far kan tjene til salt i maten, så da legger man jo faktisk veldig mye av ansvaret over på andre, men til syvende og sist, som du sier, så speiler våre barn våre egne holdninger. Nå vil jeg vel ikke si at dette betyr at mobbere er barn av mobbere, men det kan jo være noe annet der, kanskje de savner oppmerksomhet etc.

Pappahjerte

10.12.2013 kl.06:35

Lena: Øy, har du tenkt til å forlate skuta til fordel for Mammahjerte?! Makan! Hvis hun hadde hatt en blogg, så hadde jeg aldri fortalt om det :P Hehe, nei hun gjesteblogger her fra tid til annen, men hun har ingen egen blogg for øyeblikket. Hun hadde det tidligere, men livet som småbarnsmor er mer enn nok jobb for henne nå. I tillegg må hun jo bruke tid på å være idéfilter for alt mitt pjatt, haha :P

Pappahjerte

10.12.2013 kl.06:39

Tone: Hei Tone og tusen takk for veldig fin kommentar. Her tror jeg du er inne på noe! Ingenting som slår erfaring når vi skal prøve å komme frem til en løsning på problemet og du har jo virkelig kjent på dette på kroppen. Uff, det må være så vanskelig når sånne situasjoner oppstår :S Men haha, jeg må gi creds til sønnen din for et utrolig godt svar! :D Tenk om vi voksne skulle bli tvunget til å være med på alt vi blir invitert med på. Fy søren, da hadde det blitt mange kvelder på sofaen med "influensa" eller i verste fall "brukket bein" :D

Pappahjerte

10.12.2013 kl.06:43

Aina Ostrø: Hei Aina,
Ja, tror det er lett å overse at barna selv også har "skyld" i dette og ikke bare peke på foreldrene, for barn kan jo tenke selv også og jeg tror absolutt at mobbing kan være et biprodukt av for eksempel frustrasjon over mangel på oppmerksomhet eller andre ting ja.

Pappahjerte

10.12.2013 kl.06:46

Rebecca: Hei Rebecca,
Når du nevner det, så tenker jeg at mange barn kanskje faktisk ikke er klar over at de er "medskyldige" i mobbingen og at problemet dermed blir mye større og brer over mange fler enn kun den som faktisk bevisst mobber. Er nok viktig å gå inn på et tidlig tidspunkt å prøve å få bukt med problemet ja og få barna til å ta et "bevisst" oppgjør med mobbing.

Marianne

10.12.2013 kl.11:45

Mobbing - alt fra snikende stille terror, til hardtslående både kommentarer og never! Grusomt, men akk så utbredt. Og, det er som både du og mange sier, VÅRT problem. Tiltak mot mobbing har vært mange, og mange famler etter hvordan dette best kan forebygges og håndteres. I første klasse til min datter begynte vi å se tendenser til ulike uheldige situasjoner. Mange barn skulle finne sin plass, sin venn, sin rolle i en ny, stor, og kanskje skummel sfære. Heldigvis er det en åpen og energisk foreldregruppe på trinnet vårt, og dette ble raskt luftet i det første foreldremøtet. Hva gjorde vi: Foruten det "vanlige" (vær forbilde for eget barn, snakk med ditt eget barn, ta ansvar og veilede ditt eget barn, etc.) så avtalte vi følgende: 1. Lær deg navnet på alle barna på trinnet (47 elever) 2. Hils på barna når du treffer dem på skolen eller utenfor - MED navn. Vis at du vet hvem de er, og at dere er en del av det samme fellesskapet 3. Hils på foreldrene, vis at vi foreldre snakker sammen 4. Hvis du som forelder oppdager mobbing, utestenging, upassende ordbruk, ol. - Si fra til vedkommende at dette ikke er akseptert oppførsel, og synliggjør at dette er noe dere som foreldre snakker sammen om. Foreldregruppa gav hverandre tillatelse til å snakke til/ irrettesette hverandres barn ved uheldige hendelser. Må bvel legge til at vi også oppfordret til å fremsnakkes hverandres barn om vi observerte positive handlinger. Vet ikke om dette har vært en årsak til at vi nå har et klassetrinn med veldig godt samhold i hele gruppa (nå 3. trinn), men tror iallefall at det har bidratt den riktige veien. Så mulig kan det legges i tiltakspotten over små ting som kan bety mye: Vær supergod til å lære navn, og vis at du er der, kjenner barna, og SER barna.

Takk for godt innlegg, Pappahjerte!

Laila Skoglund

10.12.2013 kl.11:56

Hei!

Jeg er også utdannet pedagog men er faktisk uføretrygdet i dag p.g.a mobbing i oppveksten av forelder og klassekamerater. Det har satt djupe spor i form av et ødelagt psykisk liv nok om det, men hvordan skal barn slutte med mobbing når de som faktisk er verst er pedagoger og folk i helsevesenet. Opplever per dags dato ut frysing av voksne folk nettopp i disse yrker. Det er meget skremmende. Og dette er også folk som er langsure og ikke har evnen til å ta i mot en unnskyldning og tilgi. Er det rart det er krig i verden?

katrine

10.12.2013 kl.12:34

Jeg reagerer litt på kommentaren til åtteåringen til Tone: "Hvis du skal tvinge meg til å gå, må du gå når du blir inviter også, selv om du ikke har lyst"

-er det greit at vi voksne skal droppe å gå i selskap vi blir invitert til? Det syns ikke jeg, for meg er det faktisk normal høflighet å delta i andres selskaper med mindre det er ekstremt gode grunner til å ikke kunne delta.

(tenker selvfølgelig ikke at mobbeofferet skal komme til mobberen etc -nå snakker jeg mer om den vanlige holdningen jeg dessverre møter hos mange voksne (og deres barn), om at det kan jo hende det dukker opp noe morsommere, så jeg unnlater å si ja eller nei, også kommer jeg hvis det ikke ble noe som trumfet din fest...)

Lure Tom

10.12.2013 kl.13:37

Vi vet ikke hva som lå bak at ingen dukka opp i bursdagen. Det er mange hjem hvor jeg ikke sender mitt barn til, det kan være rus, psykiatri, at klassens bølle som plager alt og alle bor der osv osv. Ikke sikkert at dette gjelder her, men en sak har alltid to sider, minst....

Mamma til en niåring

10.12.2013 kl.13:53

Kom til å tenke på noe ang utestengelse. Min sønn var hos bestekompisen, og en annen i klassen ringte på og fikk komme inn. Mora til bestekompisen fortalte meg at sønnen min ikke er noe flink til å inkludere andre, men vil at han og bestekompisen skal være alene. Jeg har ikke tenkt så mye over det, - unger "må jo få leke med hvem de vil", og "det er ikke alle som har så bra kjemi", har jeg tenkt. Sønnen min er sjenert, men er "fri" sammen med sine beste venner. Sånn følte jeg også det da jeg var barn. Det var ubehagelig å være sammen med dem jeg ikke kjente så godt, - det kunne "ødelegge" den morsomme, interne måten bestevennene og jeg lekte på, og jeg ble skuffet over at vi ikke fikk lekt den mosomme leken på den måten vi hadde tenkt. Derfor "utestengte" jeg noen ganger andre. Vi var tre bestevenninner, og noen ganger spurte jeg og hun andre ikke nabovenninna om hun ble med å leke. Det kunne hende at hun ene så at hun andre kom til meg,- og følte seg utestengt. Eller at en annen jente i klassen ringte på, og jeg sa at jeg ikke ville komme ut, og jeg inviterte henne ikke inn heller (fordi jeg og bestevenninnen lekte noe morsomt inne)Selv om dette ikke har noe med bursdager å gjøre, vil jeg bare fortelle litt om hva som kan være årsaken noen ganger. Barna vil ikke "mobbe", bare være seg selv, fordi de er sjenerte, trives best sammen med den nærmeste vennen osv. Uansett, jeg har sagt til min sønn at "kommer det enda en kompis og vil være sammen med dere, så ikke utesteng, men finn på noe morsomt dere alle liker,- for det kan være kjekt det også. - Og tenk hvis det var DU som ble holdt utenfor." Jeg mener at ungene bør prøve å bli bedre kjent med flere, selv om de har en bestekomopis eller to de helst vil være sammen med,- for det kan bli morsomt for alle, og kanskje personen ikke er som de tror. Men uansett, det er vanskelig å "tvinge" barn til å leke sammen med noen de ikke har kjemi med, som de synes er sjefete osv. Likevel har vi voksne et ansvar for å SNAKKE med barna, spørre HVORFOR, lære dem EMPATI og RESPEKT.

Laila

10.12.2013 kl.14:20

Kommer fra en liten bygd og vokste opp på seksti og sytti tallet. Det var det samme da. Ble ikke bedt fordi mine foreldre eller hva det var som ikke var bra nok, var ikke bra nok for andre i bygda. Dette er ikke noe nytt fenomen:-( Som mobbeoffer hele oppveksten, og ondskapen fra omgivelsene så har jeg ikke særlig intresse av å ha så mye privat kontakt med folk i dag heller.

Geriatriks

10.12.2013 kl.14:33

Jeg hadde heller ikke tenkt til å kommentere dette temaet noe særlig.. men litt må jo ut ;)

I vårt nærmiljø, barnehage, barneskole så er det følgende som gjelder: Skal du invitere til bursdag på skolen så inviterer du enten alle.. eller alle jentene/alle guttene.. Hvis du av økonmiske grunner (bowling/go-cart etc) ikke skal invitere etter de kriterier som er satt så får du gjøre det ute fra skolens område og etter skoletid.

Når det gjelder det å ikke møte opp så er det da vel klinkende klart at det er foreldrenes plikt å ringe/sms'e og fortelle at ungen ikke kommer uvisst av hvilken grunn...en 7-8-9 åring kan da ikke avkreves dette..såpass må mammaer/pappaer ta. Å si ifra er da for fanden det minste vi som foreldre kan gjøre...og dermed kommer kanskje noe av grunnlaget for å ikke ville gå også opp i dagen og kan gjøres noe med...

Når det gjelder dette med sosialisering og det å bli venner så er det jo måte på hva voksne kan gjøre og hvor lenge vi kan gjøre det. Det å snakke med barn/ungdom om livet og livets realiteter er jo et must..men på et eller annet tidspunkt så må barn/ungdom lære seg å ta initativ selv og.

Torbjørn Dag Johansen

10.12.2013 kl.14:40

Hei,jeg kommer fra ei lita bygd oppi Vesterålen.

I hele 54 år måtte jeg feire min bursdag i all ensomhet,hadde ikke noen venner å be i noe selskap,jeg ble sett på som bygdas sorte får under hele min oppvekst,ble derfor mobbet på skolen fra 1 til 9ende klasse.

Jeg bærer preg av det i dag,holder meg borte fra selskaper og annen festligheter.

Per Ahlsen

10.12.2013 kl.14:53

Det blir ikke så mye bedre om en snur rollene heller. At et mobbeoffer MÅ invitere mobberen sin til bursdagen.

Forøvrig har du et godt poeng som jeg overraskene nok ikke har hørt i debatten, nemlig foreldrene til mobberne som ikke klarer å innse at barne deres ikke bare er snille og greie. Hadde alle foreldre tatt ansvar ville det ikke vært mye mobbing.

Peter

10.12.2013 kl.15:10

Tror problemet med aldri å bli invitert er større enn problemet med at ingen kommer. Fristes det med godteri og kaker, og det ikke holdes midt under fotballtreninga, er unger stort sett lette å overtale til bursdagsfeiringer.

Prinsippet vi har holdt i barnehage/skole, er at ingen bør lage lister med enkeltnavn over hvem som er invitert. Det skal være åpne, logiske forklaringer. "Alle i A og B", "Alle gutter og jenter i B", "Alle gutter i A og guttene på fotball-treningen", "Alle i B, og NN og NN i A siden de er bestekompisene mine". Du må gjerne komme opp med en forklaring som "Alle guttene i A som både er på langrenn og fotball", hvis du av økonomiske grunner må begrense størrelsen - og/eller har lyst til å gjøre noe dyrt. MEN, det må være en forklaring som ungene kan bruke når de skal forklare hvem som er invitert og ikke invitert. Ungene ser ut til å godta slike forklaringer uten problemer. Det er mye mindre styr rundt bursdager enn da alle skulle lage sine egne lister.

Hege

10.12.2013 kl.16:25

Det er vel sånn at man kan be de man vil i bursdagen sin men hvis invitasjonene blir levert på skolen så skal man be hele klassen eller alle guttene/jentene. Dette er jo for å hindre mobbing. Er helt enig i at mange foreldre ikke klarer å se at sitt eget barn mobber. Min beste venninne i oppveksten blei mye mobbet av ei jente som var skolens "prinsesse". De fleste jentene gjorde som hun sa. Hennes foreldre nektet at det kunne stemme til tross for at de får av oss som ikke var med på mobbingen sa i fra.

Så en kommentar her at mange voksne kun går i selskap om det ikke dukker opp noe bedre og dermed lar vær å takke eller avslå invitasjonen. Det kjenner jeg meg veldig igjen i! Har noen i min nærhet som gjør det og har derfor sluttet å be de på noe som helst. Umulig å stole på om de kommer. Derfor tenker jeg at hvis et barn sier ja til et selskap så skal de gå selv om noe mer spennende dukker opp. De må lære seg at man skal holde sine løfter.

Håvard

10.12.2013 kl.16:46

Som tidligere mobbeoffer synes jeg dette er å snu ting på hodet. Jeg har vært i utallige barneselskap med og hos mine mobbere, og selv om jeg ble mobbet hver bidige dag i perioder har jeg aldri blitt mobbet i en bursdag. Jeg tror forklaringen på dette er såre enkel, dette er ikke en setting for mobbing og det er rimelig enkelt for de voksne å ha oversikt og plukke opp hvis noen ikke har det greit. Jeg tror tvert imot at en bursdag kan være en sosial arena der det er mulig å være sammen, mobbere og offer innenfor trygge rammer.

Men selvfølgelig, at alle blir invitert i bursdag er ikke en løsning som gjør slutt på all mobbing. Det er noe som man må arbeide med hver dag med sosiale nettverk, tiltak på skole angående skolemiljø og ikke minst samarbeid foreldre imellom når konflikter oppstår. Men det krever at foreldrene har vilje og evne til å forstå situasjonen, og har vilje og ressurser til å gjøre noe med det.

catrine

10.12.2013 kl.18:36

ville bare stikke innom og si at jeg digger bloggen din:) Er så godt og se at man har en mann som tar opp viktige emner og tør og sette ord på tingene:)

Ida (trønderen)

10.12.2013 kl.20:23

Jeg jobber på videregående og fikk høre fra en gutt som har blitt mobbet hele livet: "det nytter ikke å gjøre noe med mobberne. Det er vi andre som må bli tøffere, slik at vi tåler behandlingen bedre og ikke lar det gå inn på oss." Det som er mest skremmende med denne kommentaren er at jeg kjenner at jeg faktisk er tilbøyelig til å være enig.

Jeg har blitt mobbet og vært med på mobbing i oppveksten. Jeg har sett mobbetendenser i barnehager og klare tilfeller av mobbing på barne- og ungdomsskolenivå. Jeg har også vært målgruppe for, deltaker i og observatør av diverse mobbekampanjer, og konklusjonen min er dessverre at ingenting som gjøres fra skolen/det offentliges side hjelper. Dette betyr på ingen måte at jeg mener at vi skal slutte å jobbe med disse problemene, men situasjonen føles rimelig håpløs for oss som skal passe på ungene deres i hverdagen.

Heldigvis er det mange færre tilfeller på vgs enn ellers, men man føler seg like hjelpesløs hver gang slike situasjoner oppstår. Slutningen man kan dra er nok i retning av det som diskuteres her inne: det må starte i hjemmet og det må starte tidlig. Men hva og hvordan, har dessverre ikke jeg svaret på. *stikker fingern i jorda*

Tina

10.12.2013 kl.20:43

Det er dessverre mange voksne som må se seg i speilet her... "Man får de ungene man fortjener" er det noe som heter.

Min samboer har barn fra før og i denne guttens klasse har det vært mye mobbing og dårlige holdninger. Når skolen innkalte til obligatorisk møte for foreldre dukket alle opp, bortsett fra foreldrene til de barna som er "problemet". (Barn et barn, er det deres feil? Men du skjønner poenget...)

Hva gjør man da, egentlig?

Helt enig i at det ikke finnes en enkel løsning.

Har en pjokk som begynner i barnehagen i januar, og må si tanken har streifet meg - hva gjør vi om han blir en mobber eller mobbet? BLÆH!!

Liker at du tar opp alvorlige tema hvor vi alle har et ansvar.

Og forresten, det har nesten blitt en vane å kommentere.

Hilsen en som aldri har lagt igjen spor på blogger før :)

Line

10.12.2013 kl.21:04

Noen enkel løsning er det nok ikke nei.. Jeg er alenemor og kjenner jeg gruer meg til den dagen jeg må invitere alle i klassen og så skal alle spise tre pølser og fire kakestykker og få godteri og ja, you name it - så god økonomi har jeg bare ikke.

Jeg har diskutert det litt med andre mammaer, og vi har kommet fram til at det må være greit å invitere bare noen, så lenge det er under halvparten og så lenge det ikke er en eller to som ALDRI blir invitert (til noen). Vi som foreldre har også et ansvar ovenfor barna i klassen, når vi SER uten å gjøre noe.

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:36

Marianne: Wow, dette hørtes ut som et kjempebra tiltak, Marianne! Slik proaktivitet er akkurat det vi trenger! :) Tror det er lurt å bruke "enkle" triks som å lære alle navnene og være inkluderende. Fint også at dere gir hverandre autoritet til å si fra om negativ oppførsel også. Knallbra, akkurat noe slikt jeg etterlyste! :)

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:38

Laila Skoglund: Hei Laila, uff det var trist å høre :( Er så uforståelig hvorfor noen må få hverdagen ødelagt på denne måten fordi slik mobbing ikke blir fanget opp. Det er faktisk ikke rart at det blir krig i verden, når man ikke kan respektere sin neste og behandle andre slik vi ønsker å bli behandlet selv. :S

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:39

Lure Tom: Japp Lure Tom, her er jeg helt enig med deg og det er også derfor jeg ikke prater om den nevnte saken spesifikt. Jeg tar heller for meg den generelle debatten, for en sak har alltid minst to sider som du sier :)

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:41

Mamma til en niåring: Helt enig! Veldig godt sluttpoeng :) Jeg merker at jeg ikke helt klarer å sette meg inn i alle disse nyansene av mobbing selv, siden jeg aldri har vært utsatt for det selv, men jeg ser at min oppførsel som ung helt sikkert kan grense mot dagens standard for mobbing, for som barn så tenker man jo ikke over slike ting som at man stenger andre ute eller at de tar seg nær av frekke/tullete kommentarer. Mange nyanser i dette fargespillet gitt.

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:43

Laila: Uff, det er trist å høre Laila :( Om det er noen trøst, så har du i hvert fall fomlet deg inn på bloggen min og her inne kan du si hva pokkern du vil og gjøre hva effen du vil, uten at jeg skal dømme deg. Du kan sitte naken om du vil og spise ostepop med begge henda :D
Klem fra meg :)

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:46

Geriatriks: Hør hør! Ja dæven, sånn hadde vel vi det også da jeg var ung. Enten var det gutta, eller så var det hele hurven, i hvert fall de første årene, men senere kunne man være litt mer selektiv. At foreldrene har et ansvar om å følge opp her er utvilsomt, men jeg tror nok mange ikke har vært klar over viktigheten av ting som dette og tatt litt for lett på det.

Jeg digger forresten at du kan skrive så mye karslig bøll til vanlig, men når det virkelig gjelder, så er det alvorlige fattern for alle penga. Word up!

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:50

Torbjørn Dag Johansen: Hei Torbjørn,
Det var kjempeleit å høre. Jeg tror det er mange som lar seg rive med når det er snakkom to 8-åringer på nyhetene, men så glemmer man jo faktisk at det folk som deg som har gått gjennom dette i mange flere år også, og det er jo om enda mye mer hjerteskjærende. Hvis du ikke har gitt opp håpet om å feire bursdag i lag med noen, så får du sende en invitasjon når det nærmer seg, så skal jeg jaggu vurdere å ta turen til Vesterålen! :D

Men du... når jeg tenker meg over. Hvis du har feiret bursdag alene, så har du i hvert fall alltid vært sikret så mange wienerpølser du vil da. DET må jo være noe å være glad for, hehe ;)
/Takk for kommentaren!

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:51

Per Ahlsen: Nei det er mange måter den lettkjøpte løsningen der blir feil på. Godt initiativ, men jeg tror vi kan jobbe litt mer med ideen før vi ser oss fornøyde ;)

Og takk, hyggelig å høre at det kommer noen gode poenger ut av alt mitt vissvass ;)

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:54

Peter: JA, takk Peter (asskicking name forresten) logiske forklaringer og rammer er jo et kjempetips! Hvis man ikke har mulighet til å invitere 50 unger hjem, så kan man jo selvfølgelig avgrense det til visse grupper. Da er det liksom ingen gråsoner eller halvsannheter, det er bare satte rammer. Dette forslaget likte jeg og noterer meg bak øret. Jeg har nemlig en liten drøm om at jeg skal bli kalt inn til en slags anti-mobbe-kommisjon ;)

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:57

Håvard: Hmm, takk for denne kommentaren Håvard. Fint å høre fra en med førstehåndserfaring og jeg tror du har helt rett hva gjelder foreldrenes vilje og evne til å forstå og behandle situasjonen.

Pappahjerte

10.12.2013 kl.21:58

catrine: Hurra! :D Tusen takk for det, Catrine :) :)
/High five!

Pappahjerte

10.12.2013 kl.22:00

Ida (trønderen): Tusen takk for innspillet, Ida :) Det er artig å se hvor mange som sier at dette starter med foreldrene og stort sett alle peker på foreldrene. Få snakker om lærerne, og det tror jeg er en sunn vending i denne debatten, synes det tidligere har vært for mye fokus på at dette må lærerne ta tak i og følge med på.

Bare sånn helt btw: Ida, er en av våre favorittkandidater til navn hvis vi får en jente. Hvis vi får et barn til da ;)

Pappahjerte

10.12.2013 kl.22:06

Tina: Hei Tina! Kan vi være enige om at kanskje ikke alle voksne nødvendigvis er verdens beste foreldre heller? Altså, skjønner du hva jeg mener, vi har jo ingen garanti for at foreldre er sitt ansvar bevisst, selv om man kanskje ofte antar det om andre.

Tror pjokken din skal klare seg fint jeg, så lenge man er klar over at det finnes mobbing og mobbere og ikke lukker øynene for realiteten. Men ja, jeg frykter også dette. Hver dag faktisk :S Jeg har alltid tenkt "Æh, jeg som far er jo altfor kul til at plutten vil bli mobbet", men som frøkna sier "Jaha, men hva med den dagen de ringer fra skolen og sier at plutten mobber andre?". Det spørsmålet har jeg ingen svar på :(

Og så hyggelig å høre at du har gjort for vane å legge igjen spor. Det liker vi! :) Prøver alltid å svare på kommentarer forresten, men kan ikke love noe da :P

Pappahjerte

10.12.2013 kl.22:07

Line: Her tror jeg den beste løsningen er å sile ut de tynneste i klassen og kun invitere disse. Gjerne også bare de som drikker vann til maten :D :P

Men fra spøk til alvor, hvis man må sile, så tror jeg man fint kan gjøre det, så lenge man bruker bevisste kriterier og diskuterer fremgangsmåten med de andre foreldrene :)

Maj

11.12.2013 kl.10:31

Vi har opplevd det samme - satt klar med kake, pølser, snopeposer og ballongene var hengt ut, klar for å feire 5 års dagen til minstemann. Ikke en kjeft kom. Meeen.. det viste seg at mannen hadde glemt å levere ut invitasjonene. kremt kremt. Gikk bedre helgen etter, alle fikk invitasjon og alle kom.

Ellers så har det utviklet seg en tradisjon om fellesbursdager i klassen til 9 åringen vår. Så forrige helg inviterte 5 gutter til bursdag på Leo´s. Alle gjestene kom og alle var fornøyde. Ikke minst vi foreldre som slipper å gå i 5 bursdager i julestria, kunne feire utenomhus og kom billigere fra det. Klassen har også satt en regel om 50 kr kontant eller gaver rundt den summen der. Helt supert - og bursdager blir lavterskel for foreldre med dårlig økonomi. Også et aspekt for hvorfor barn ikke kommer noen ganger.

Fin blogg, lure tanker.

Kristin

11.12.2013 kl.12:56

Mobbing har jo eksistert i "alle" år, og nå med sosiale medier er det jo flere kanaler å mobbe gjennom også. Jeg er glad jeg vokste opp før internett og Facebook.. :) Jeg har jobbet 10 år i skolevesen og i barnehage, og opplevde heldigvis sjeldent at noen ikke ble invitert i bursdag. Den artikkelen om de to åtteåringene hvor ingen kom i bursdagsselskap er utrolig trist og vond :/ Jeg mener helt klart at det er de voksne, og i hovedsak foreldrene, som har ansvar for at barn ikke får lov å mobbe andre barn. Det er foreldre som har ansvar for å oppdra barna sine, og ofte kan man faktisk forstå hvorfor noen barn er ufordragelige, for det er jammen mange ufordragelige foreldre der ute også.. Og om det ikke er det som er grunnen, har jeg også ofte opplevd at de som mobber/har dårlig oppførsel har foreldre som er mye opptatt i "flotte" jobber og derfor lite tid til barna sine. Da er det kanskje ikke så rart at de søker anerkjennelse på andre måter? Jeg mener man må ha mye fokus på den som mobber også, og ikke nødvendigvis bare finne "årsaker" hos de som blir mobbet, da det som regel er noe tilfeldig hvem som blir mobbeofferet. Ofte er det jo et barn (mobber) som får med seg flere andre og peker ut et offer (som de da kanskje senere velger å ikke gå i bursdag hos). For øvrig ville jeg hatt problemer med å invitere mobbere hjem til mitt barns bursdag (og å sende det i bursdag hos noen jeg visste mobbet det), for jeg synes faktisk det i noen tilfeller må være ok å ikke invitere et barn/delta i bursdagsselskap, dersom det er oppførselsmessige årsaker (mobber eller oppfører seg slik at det ødelegger gleden for alle de andre) som ligger til grunn. Da må dette selvfølgelig tas opp, slik at barnet forstår grunnen og kanskje ønsker å endre atferd..

Liker for øvrig bloggen din veldig godt, og synes du skriver meget godt! :)

Pappahjerte

11.12.2013 kl.21:40

Kristin: Tusen takk for kommentaren, Kristin :) Jeg må si jeg ble litt sjokkert da jeg først leste feil og trodde du hadde skrevet "Jeg har mobbet i 10 år" :D Men så kom det heldigvis et reflektert og fint innlegg. Takk for fine innspill og viktige poeng. Trodde faktisk flere kom til å snakke om at lærerne har et ansvar, men så er det foreldrene som nevnes igjen og igjen. Her tror jeg faktisk jeg har lært noe :) Foreldrene er alfa omega.

Og takk for komplimentet på slutten :D :D

Pappahjerte

11.12.2013 kl.21:41

Maj: Haha! Sorry for latter i denne saken, men sa først "Å herregud" da jeg leste teksten din, men så viste det seg å bare være et klassisk tilfelle av Mann :D :D

Takk for det, prøver i hvert fall å si noe lurt en gang i blant ;)

Tone

12.12.2013 kl.00:55

Vel Katrine,

Jeg går kun i selskap om det passer meg og mine planer for øvrig. Jeg prioriterer ikke fest. Jeg går heller til naboen på formiddagen når jeg kan å tar en kopp kaffe,og døra mi er åpen hver dag for de som ønsker å stikke innom. Jeg prioriterer ikke invitasjoner fra perifere "venner",jeg går kun i selskap til de jeg har i min nærmeste vennekrets. Hvorfor i alle dager skal jeg renne rundt til enhver selskapelighet i steden for å være hjemme å kose meg med sønnen min?

Men nå skal det og sies at både jeg og mine venner er passert 35,og vi prøver alltid finne datoer der alle kan samles,og vi vet når bursdager er på tapeten sånn at vi kan ordne med barnevakter. :)

Tone

12.12.2013 kl.01:39

Pappahjerte:

hehe... tror nok at vi hadde blitt rimelig utslitt vi og om det datt 30-40 bursdagsinvitasjoner inn og vi skulle være nødt å gå i hver eneste en...og da har man ikke tatt med alle familieselskapene...bryllup,dåp,konfirmasjoner,bursdager.... og så mener mange det er rett å rimelig at barna skal delta i alt dette med glede? I tillegg skal de gjøre lekser,delta på fritidsaktiviteter,skolearrangement. Blir svett ved tanken :P

Kom på en hendelse da jeg hadde flytta til ny skole i 5.klasse. Jeg la merke til at en av gutta i paralellklassen var veldig stille og satt mye for seg selv. I ett fag der klassene ble miksa,så kom jeg på hans gruppe,og tenkte at nå skal jeg prøve å bli kjent med han også,og snur meg til han å spør pent hva han heter og om vi kunne jobbe ilag hvis vi skulle ha oppgaveløsning i par... Dèt ble ikke godt mottatt, jeg ble verbalt hudfletta.... I ettertid,tror det var til 10 års jubilèet etter 9.,så ga han beskjed om at vi måtte bare ikke prøve å kontakte han flere ganger for vi hadde vært så j*vlig med han og oversett han hele skolegangen igjennom..... Det er ikke alltid bare-bare, jeg hørte aldri at noen snakka stygt om han el til han, men han følte seg tydelig ikke som en del av klassen han gikk i,eller klassetrinnet.

For knapt 2 år siden møtte jeg på en av denne guttens gamle klassekamerater,og under samtalen sier han til meg "Du,jeg må si noe som har gnagd meg i de siste 20 årene...UNNSKYLD!" -Jeg ble stående å se dumt på mannen,før jeg spurte for hva han ba om unnskyldning?

"Fordi jeg var med å oppførte meg som en drittsekk mot deg. Jeg hadde ikke lyst,men jeg var dum og bare jatta med de andre".... Jeg ble egentlig ikke mye klokere,og det sa jeg til han. Men han hadde oppfatta sin egen og kompisenes oppførsel mot meg som mobbing, jeg tok dem bare for å være storkjefta og innbildsk og brydde meg ikke.

Hvorfor jeg forteller dette?

Fordi at mye er relativt. Kanskje var slenginga til meg ment som mobbing,men jeg oppfatta det ikke slik. Han i parallellklassen oppfatta vi som en som trakk seg unna og ikke ville være med,mens han følte det som mobbing... Konklusjonen min er at man ikke kan dømme om det dreier seg om mobbing før alle impliserte har uttalt seg,under 4 øyne med f.eks helsesøster,lærer,el en annen voksen. Det vil ta tid, men ville det ikke være verdt den tida,om det fikk slutt på styggedommen? :)

Pappahjerte

12.12.2013 kl.08:16

Tone: Wow, det var litt av en historie! Tusen takk for at du delte den, Tone! Ja det er virkelig ingen to historier som er like på dette området og alle ser ut til å ha ulike grunner og løsninger, så at det er et mangefasettert problem er helt utvilsomt.
/Ha en flott dag!

Linn

12.12.2013 kl.19:42

Tone:

Opplevde faktisk nesten det samme i barndommen. Var ei jente med lærevansker som satt mye for seg selv. Vi jentene bestemte oss for at vi skulle prøve å få henne med oss å leke. Vi spurte 2 ganger om hun ville være med oss å leke, men da bare løp hun sin vei. Etter den andre gangen vi hadde spurt henne fikk alle jentene telefon hjem til foreldrene fra læreren om at vi hadde mobbet henne. Mamma ble selvfølgelig veldig streng, og tok en alvorsprat med meg, mens jeg satt der som et spørsmålstegn. Etter dette turte vi ikke spørre henne mer, så da ble hun heller sittende alene. Ikke lett å vite hva man skal gjøre noen ganger.

karine

12.12.2013 kl.23:59

Så flott innlegg!

Emilie

13.12.2013 kl.00:25

Hei,

Er enig i mye. Vi har alle et ansvar for mobbing, og for å stoppe denne, barn, lærere, foreldre. Men når det gjelder bursdagsfeiringer så tror jeg at dersom normen er at alle skal gå i alle bursdager, så hjelper det. Sånn hadde vi det på skolen, og selv om vi "måtte" gå i bursdager hos folk vi ikke var venner med og egentlig ikke likte, og "måtte" invitere enten de altfor kule eller skikkelig ukule, så ble bursdagene alltid hyggelige. De er tross alt under oppsyn av voksne, og da oppfører man seg. Så som en som har opplevd å være både på den ene og den andre siden, så vet jeg at bursdagene er en viktig del av det. Og at barn SKAL være med er viktig.

Mariann

13.12.2013 kl.19:52

Jeg er helt enig i at foreldre tenker at mitt barn mobber ikke. De tenker også mitt barn blir ikke mobbet. I en alder av 20 år er jeg kanskje ikke voksen nok til å uttale meg om det, men jeg husker veldig godt hvordan det var rundt bursdager da jeg var yngre. Det er ikke de som blir mobbet som ikke vil gå i bursdagen til den som mobber, men de som mobbes ingen vil gå i bursdagen til. Det er dessverre sånn at de som mobber ofte blir godt likt av ander, og blir de "populære", mens de som mobbes mislikes av flere, noe som smitter over hos de andre.

Pappahjerte

14.12.2013 kl.09:40

Mariann: Synes du har et poeng her, så da ser det ut til at du ikke var for ung til å ha en mening likevel :P Nydelig navn forresten! (samme som muttern) ;)

Pappahjerte

14.12.2013 kl.09:44

karine: Takk for det, er en veldig viktig sak tross alt :)

Mariann

14.12.2013 kl.15:00

Tusen takk! :) hun er sikkert en fantastisk dame!

Skriv en ny kommentar

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere