hits

Mystisk møte med en legende

Jeg befinner meg utenfor et lokale jeg aldri har hørt om før. "Stedet" blir det kalt. I hvert fall tror jeg det er her, jeg ble bare fortalt å møte opp her i dag kl. 14.00. Det var i det hele tatt en veldig rar melding. Jeg lå på sofaen og så på tv, da det plutselig tikket inn en melding på telefonen.

 

 

Lite skjønte jeg da jeg prøvde å ringe tilbake. Fikk bare en beskjed om at nummeret ikke var i bruk. Så her står jeg. Klokken er 13.58, jeg burde vært på jobb, men har tatt toget helt inn til Oslo for å møte noen jeg ikke kjenner, på et sted som angivelig ikke finnes.

Det tok meg nemlig flere timer i går kveld for å spore opp dette "Stedet". Jeg hadde egentlig tenkt til å avlyse hele avtalen, helt til jeg så at "Stedet" hadde vært en fasjonabel møteplass for fintfolk en gang i tiden, men som nå tilsynelatende skulle være stengt. Jeg prøvde å ringe nummeret som sto på nettsidene, men heller ikke der var det svar å få. Ingen anbefalinger, ingen oppdaterte kart, ingenting. Det trigget nysgjerrigheten min.

Jeg åpner opp de knirkete dobbeltdørene og en støysky treffer meg i ansiktet idet den flykter ut i dagslyset. På innsiden er det mørkt, kaldt og rått. Et hint av mugg ligger i luften. Alle stolene står stablet på bordene med beina i været. Stedet er utvilsomt stengt, men likevel ser jeg til min forskrekkelse at det står en mann i baren.

Baren er like storslått som den er usannsynlig, med gamle jakttrofeer på veggene og askebeger i marmor langs disken. Det føles plutselig som om jeg har spasert rett inn i en gammel western-film.

- Hei, jeg har blitt fortalt -

Bartenderen løfter blikket uinteressert og nikker i retning av lokalets mørkeste hjørne. Og der ser jeg ham. Halvveis skjult av skyggene sitter han rolig som en statue. Det eneste tegnet til liv er den oransje gloen fra sigaretten han balanserer mellom leppene.

 

(Depositphotos/NRK)
 

- Jeg vet hvem du er, sett deg ned. Med ett blir jeg plutselig veldig nervøs. Det er noe med hele settingen.

- Jaha, så du er Pappahjerte ja. "Når Fantorangen prater, lytter folket. Men er det nusselige snabeldyret egentlig en ondsinnet ulv i fåreklær?", han leser sitater hentet fra bloggen min på en lapp.

- Altså, jeg skjønner jo at det høres litt ille ut når du tar det sånn helt ut av sammenhengen da, det var jo aldri meningen å-

- Slapp av kompis, jeg er ikke her for å ta deg, jeg ønsker å utfordre deg. Du sier du skriver ærlige tekster, men tør du å fortelle hele sannheten? Ta et blikk bak kulissene, åpne en lukket dør og beskrive hva du ser?

- Nå henger jeg ikke helt med, svarer jeg.

Akkurat da kommer bartenderen bort til oss og setter frem to glass. Jeg kjenner igjen formen på glassene, men blir litt overrasket. Jeg trodde ikke... Jeg ser bort på min mystiske bordkavaler og han svarer med å heve et øyebryn, ta et trekk av sigaretten og sakte blåse røyken ut av snabelen i en jevn stråle.

- On the rocks, takk. 

 

 

Han starter å prate før jeg rekker å ta frem notatblokka, er ikke så opptatt av detaljene.

- Der kleine, rote elefant. Det var det de kalte meg, hadde ikke et navn en gang. Jeg skal si deg det Peter, at de årene der.. wow. Jobbe rundt klokka dag inn og dag ut, konstant være på reisefot, aldri vite hvilket land du våknet i, se livet passere som en togtur. Det var litt av et liv. Selve jobben var et helvete, aldri la noen innbille deg noe annet, et rent helvete, men festene, damene, rusen av å kjenne når alt stemte. Wow. Det var litt av et liv.

Han fortsetter å fortelle meg om sin bakgrunn som en liten, rød elefant som herjet Europa med en tysk sirkustrupp på starten av 90-tallet. Han forteller meg om hardkjøret som nesten tok knekken på ham, om den usunne livsstilen og sirkusdirektøren som strakk strikken så langt at den en dag røyk.

- Til slutt gikk det ikke mer, jeg var tom. Etter 15 år på veien med show og fester hver eneste dag, møtte jeg veggen. Jeg prøvde å si det til Hans, den kladdfete sirkusdirektøren som tjente seg stinn både her og der på vårt harde arbeid. Han ga meg en lusing og sa at han aldri ville høre fra meg igjen, at jeg hadde en jobb å gjøre og at jeg aldri kom til å bli noe mer enn en ubetydelig, liten elefant.

Han spyttet etter meg, fikk meg til å føle meg som dritt under skoa. Jeg hadde tenkt til å slå tilbake, men jeg hadde ikke krefter. Orket ikke løfte hendene for å forsvare meg, enda mindre å rette et slag tilbake. Det var da jeg bestemte meg for å bryte med "familien".

En kveld mens vi turet på toget oppover mot Rotterdam, lå jeg med øynene lukket men sinnet åpent. Jeg hadde forlatt festen tidlig og sa jeg hadde spist noe dårlig rosenkål, men egentlig hadde jeg bare brukt tiden til å gjøre meg klar. Jeg kunne aldri klart det uten Roxanne. Hun var en av damene på sminken og en av mine jenter. Heldigvis hadde hun også et godt forhold til sirkusdirektøren.

En liten brusetablett i drinken hans den kvelden var alt som skulle til for at han sovnet litt tidligere enn vanlig, slik at jeg fikk smettet inn takluka og hentet en liten slant med penger fra kassa. Det var ikke mye, for de store kronene var låst inne i safen, men det var alt vi hadde solgt av sukkerspinn på en helg og det var nok til å holde meg levende en god stund. Trodde jeg..

Han tar seg en kunstpause for å rette litt på stemmebåndet. Så skyller han ned en voksen klunk med whiskey, før han tenner den ene røyken med en annen og med et hint av nervøs vibrato i stemmen fortsetter han på historien.

- Roxanne, den troløse hora, hadde hatt et godt øye til ganske mange viste det seg, for da jeg kom ut fra Hans´ private kupé...

 

 

/ Lik hvis du vil lese fortsettelsen...

17 kommentarer

HALLO!!!!! Kan jo ikke stoppe der!!!!!!!

Haha, må jo holde på spenningen ;-)

Ahh herlich!

Endelig! Jeg har fundert på dette. Hvor kommer han fra, hvor har han vært, er det en hann eller en hunn???? Dette er adventsspenning!

Beate: Haha! Ja bare vent, han kom med ganske mange avsløringer senere i intervjuet ;)

Årrrh! Kom igjen a. Du kan'ke stoppe der!

brokenstillsmiling: Hah, oh yes I can. Watch me :P

Fortsettelse følger en gang i fremtiden... :P

Hihi, kjempespennende :D

Julekrim! Tipper dette er godt stopp for NRK3 jeg;)

Helt siden jeg hørte han synge "snibel snabel" har jeg aldri hatt en tvil... Når han vil ha småbarna til å dra han ustoppelig i snabelen mens han synger melankolske toner som treffer underbevisstheten i lillehjernen til pappa, da er det noe muffens!

brokenstillsmiling: Muhahaha

Pappalunge: Hahaha! Ja nei det er noe seriøst suspekt med han typen der ;)

Mona: Hihi, må jo ha litt julekrim om det skal bli noe god jul i år :P

ingrid: Hehe, bare vent, det blir verre :P De tingene han innrømte når jeg først fikk ham i prat ;)

Frank Bjørdal

Frank Bjørdal

Godt å kunne komme Fantorangen nærmere. Da kan eg advare minstemann mot han, om han skulle dukke opp i umiddelbar nærhet. Gud forby om det mystiske snabeldyret kom i kontakt med gutta mine!

Frank Bjørdal

Frank Bjørdal

Godt å kunne komme Fantorangen nærmere. Da kan eg advare minstemann mot han, om han skulle dukke opp i umiddelbar nærhet.

Frank Bjørdal: Haha! Nei han der skal du holde på en armlengdes avstand, bare sånn i tilfelle ;)

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram